Klatring som organisert aktivitet i Norge har røtter tilbake til 1800-tallet.
Når klatrere har sikret seg i utsatt terreng, har dette vært gjort med tau, gjerne med sikringer som man kunne ta med seg videre.
I Norge har klatring tradisjon for å være en naturnær aktivitet, med læring og utvikling av egen kompetanse og farehåndtering i fokus. I andre land kan det være annerledes – både historisk, politisk og ideologisk.
Via ferrata betyr «jernveg» på italiensk, og beskriver faste installasjoner i fjellsider. Dette innebærer som regel permanente stål-wire og stigetrinn i fjellveggen som gjør det enklere å ferdes der.
Slike anlegg hadde sin opprinnelse som militære installasjoner sydover i Europa, og har senere blitt brukt mye som turmål også for sivile. Via Ferrata er et relativt nytt fenomen i Norge.
Norges Klatreforbund (NKF) frykter at etablering av Via ferrata skaper en presedens som er uheldig.
Dette mener NKF:
At jernstiger i fjellet bryter med den norske tradisjonen for mest mulig sporløs ferdsel.
Stigene kan ødelegge for nåværende eller framtidige klatremuligheter i fjellveggen.
NKF er bekymret over at byggingen skjer uten involvering av alle berørte parter.
Flere bygger nå slike stiger på kommersielt grunnlag. NKF ser at krav om betaling for bruk av dem utfordrer prinsippet om fri ferdsel og lik tilgang for alle i utmark.
NKF mener denne typen anlegg bryter med norsk klatre- og friluftstradisjon.
Vi ser at slike anlegg blir etablert med den argumentasjonen at «det er en god introduksjon til fjellklatring». NKF er uenig, og mener at disse stigene ikke representerer fjellklatring i den forstand ordet har vært brukt i Norge. Vi mener også at terskelen til bratte opplevelser er lav nok uten tilrettelegging av denne typen. Klatresporten er i voldsom vekst, og utøverne finner veien til fjellveggen gjennom både kursing og tradisjonelle klatreturer – med kommersielle aktører, frivillige organisasjoner, familie og bekjente.
Vi stiller oss undrende til at norsk reiseliv satser på kopier av italienske opplevelser, i stedet for å utforme produkter som er basert på det unike ved norsk natur og våre friluftsverdier.
Det finnes masse gode reiselivsprodukter som etterlater få spor i fjellet og som gir en flott naturopplevelse.
Norges Klatreforbund mener Via ferrata bør reguleres gjennom plan- og bygningsloven, med en søknadsprosess der alle berørte parter blir hørt.
En forbedring av saksgangen er viktig for å sikre et godt beslutningsgrunnlag, der alle sider av sakene blir belyst og vurdert, og lokale og nasjonale organisasjoner får muligheten til å uttale seg.
Også andre klatre- og fjellsportorganisasjoner er skeptiske til mange Via Ferrata-ruter i norske fjell.
NORTIND-leder Ola Einang støtter Norges Klatreforbund i ønsket om en bedre regulering. Nordind mener at via ferrata-anlegg ikke må etableres i områder som er egnet for tradisjonell klatring.
«Generelt mener vi at etableringen av via ferrata i Norge i dag er ute av kontroll, og vi vil sterkt advare mot nyetableringer. Vi vil støtte NKF i arbeidet for at etablering av via ferrata-anlegg må omfattes av Plan og bygningsloven», sier Einang
Generelt mener vi at etableringen av Via ferrata i Norge i dag er ute av kontroll, og vi vil sterkt advare mot nyetableringer.
Torbjørn Aass i DNT Fjellsport er opptatt av retten til fri ferdsel, og mener via ferrataer ikke hører hjemme i bruken av norsk natur:
«Etablering av Via ferrata opp en klippevegg kan rokke ved retten til fri ferdsel i fjell og utmark. Krav om betaling for bruk av via ferrataanlegg vil være i konflikt med allemannsretten, og kunne svekke denne på sikt. Å lære seg å mestre naturen og å gå tur etter evne, er viktige elementer i norsk friluftstradisjon. Å gå en tilrettelagt via ferratastige kan være en spennende utfordring for mange. Gjennom kurs i fjellsport ønsker imidlertid DNT å gjøre det mulig å tilegne seg ferdigheter nødvendig for å oppleve naturen slik den er. Dette er en annen form for tilrettelegging det er viktig å være bevisst på verdien av. I dette perspektivet har via ferrata ingen plass».
«Via ferrata bryter radikalt med den lange klatretradisjonen i Norge for sporløs ferdsel og mestring på egne vilkår, og vil både komme i konflikt med og redusere muligheten til å oppleve dette for dagens og fremtidens generasjoner.»
Norsk Tindeklub (NTK) er en tradisjonsrik klatreklubb som arbeider for bærekraftig og sporløs ferdsel i fjellet. Styreleder Elisabeth Nøst mener dette handler om en fornuftig forvaltning av verdier:
– Klatreetiske prinsipper med sterk forankring i sporløs ferdsel og minimal tilrettelegging har vært svært sentrale i utvikling av den Norske klatretradisjonen. Disse etiske prinsippene ble relativt tidlig etablert i Norge og har de siste årene blitt sett på som en internasjonal referanse for god klatre etikk. Disse prinsippene har frem til nå bidratt til at våre flotteste fjellområder stort sett har vært skånet for ødeleggende spor etter klatring og har ikke begrenset utvikling av gamle så vel som nye klatreområder i Norge. Sporløs ferdsel sikrer muligheten til å finne veien selv også for de neste klatrerne og dermed gi de samme opplevelse som førstebestigerne. Hver enkelt klatrer må imidlertid tilegne seg tilstrekkelig erfaring og ferdigheter for å kunne ferdes trygt. Via ferrata bryter radikalt med den lange klatretradisjonen i Norge for sporløs ferdsel og mestring på egne vilkår, og vil både komme i konflikt med og redusere muligheten til å oppleve dette for dagens og fremtidens generasjoner. Fjell og tinder er vår og fremtidige generasjoner sin arena for å utøve tindesport og all annen aktivitet i fjellet, og vi har alle et ansvar for at de ikke forringes gjennom uklok bruk. Hvis man først har sagt ja, er det ikke sikkert vi har så mye urørt fjell igjen å ta av.
Kommentar
Reidun Bolsø er president i Norges Klatreforbund (NKF), som er ett av de forbundene som er i sterkest vekst i Norges Idrettsforbund. I 2014 hadde NKF 19.819 medlemmer og 195 klubber.
