Høstferie i Aostadalen i Nord-Italia

GPS-en viser 113 kilometer til målet og jo nærmere vi kommer, desto mer letter tåka. Og der, der er fjellene.

Det kribler i kroppen.

Jeg skravler på engelsk og sjåføren svarer på italiensk. Hva vi snakker om, det vet jeg ikke, men vi teller med fingrene, peker og rister eller nikker på hodet.

Vi kjører forbi en liten bygd, forbi en borg fra andre verdenskrig, forbi drueklase-rader og forbi byen Aosta.

Denne dalen er beskyttet av høye fjell, broderlig delt med franskmennene og sveitserne, og helt innerst ligger Mont Blanc. Vi kjører opp fjellsidene, opp svingete veier, opp en trang dal, opp gjennom en liten bygd, gjennom rastunneler og så, midt i mellom det ene store, spisse fjellet og det andre ligger byen Cogne.

I morgen skal vi inn i nasjonalparken Gran Paradiso.

Frosten klamrer seg fast til byen denne dagen. Den eneste bilen som parkerer ved føttene til nasjonalparken er våres.

Vi har fjellene for oss selv når vi beveger oss nærmere og nærmere vinteren. Alpesteinbukkene, gemsene (minner om fjellgeiter) og de gule barnålene trekker seg unna.

Les også

Fottur rundt Monte Rosa

Tour de Monte Rosa (TMB) er av de virkelige alpeklassikerne. Hele rundturen tar 8-9 dager. Denne 6-dagersvarianten beskriver det meste av det beste som dette fjellområdet byr på.

Stiene vi går på er bygget for en konge som ikke ville gå til fots, men som selvfølgelig skulle ri på hest helt frem til hytta.

Da kongen meldte sin ankomst for å jakte, dro lokalbefolkningen i forveien for å jage dyrene ned. På den måten kunne kongen jakte, sittende ved hytteveggen.

Det var værkongen som holdt oss med selskap, litt uenig med seg selv: Sola og skyene farget utsikten i gult, hvitt og blått, men i det ene øyeblikket følte jeg fregnene sprette fram på nesen, i det andre øyeblikket var det som de ble knepet av med tang.

Og der, der er fjellene. Det kribler i kroppen.

Vår guide, Davide, er en naturguide. Han vet hvilke urter som kan spises, hvilke dyr som holder til i området og kan litt om alt vi ser rundt oss.

Over flyr to kongeørner og vi ser snurten av den sjeldne fuglen lammergeier. Lammergeieren er en nysgjerrig type, og hvis du lurer deg opp i fjellsida på riktig sted til riktig tid kan du få et ufarlig og spennende nærmøte med den. Den kan bli opptil tre meter fra vingespiss til vingespiss.

Vi vasser i snø og snurper hettene foran ansiktene, spiser niste på refugen Vittorio Sella og bykser ned til høsten igjen.

Jentene fra Norge imponerer både den ene og den andre guiden.

Davide, naturguiden, og Davide, alpinguiden (ja, vi hadde to guider med samme navn), har allerede lagt en B-, C- og D-plan. Det har regnet, blåst, snødd litt og regnet på ny.

– Regnvær gjør ikke noe, sier vi i kor.

– Sol er bonus, legger jeg til.

Guidene kikker på hverandre, mumler på italiensk og forteller at turen hadde vært avlyst om vi var italienere.

Alpinguide Davide skal ta oss med på en Via Ferrata. Ruten vi skal klatre ligger ved den lille bygda Chanavey i Aosta, Italia. På grunn av dårlig vær natten før – og fordi vi er i Italia midt mellom sommer- og vintersesong – er det begrenset hvor høyt vi kan klatre, men vi kommer oss likevel fler hundre meter på få timer.

En rumlende lyd er plutselig over meg. Sanne og alpinguide Davide er foran. Den rumlende lyden kommer kraftig nærmere. Og så blir den svakere. Jeg kikker bakover på naturguide Davide. Han har fryst bevegelsene, kikker med et overraskende blikk på meg og spør om jeg så det samme som han.

– Nei, men hvis den rumlelyden er det jeg er redd det er, og det blikket ditt sier at det er... så...
– Ja, det var en stein, sier han. Han holder opp hendene som om han skulle tatt i mot en basketball.
– Hvor heldig var vi nå egentlig?

Vi klatrer videre i håpet om at det var den eneste.

En Via Ferrata er en klatrerute laget av mange, mange jerntrinn og stålwire boret og støpt inn i fjellet. Rutene ble til under første verdenskrig i Dolomittene i 1914. De ble brukt av italienerne og deres allierte for å kunne forflytte seg effektivt i frontlinjen. I dag kan du fortsatt vandre på flere av disse rutene og det er etablert mange nye. Via Ferrata har kickstartet fjellklatring for mange. 

I løpet av de to første dagene var vi innom tidlig høst, vinter og senhøst. I dag er det sommer. Ulla må av. Vi er i den andre enden av Aosta-regionen og skal gå i Mont Avic-området.

Første stopp her er ikke en refuge, men en pub. Det er visst en effektiv måte å friste italienere opp i fjellheimen på.

Vi går videre, naturguide Davide skal vise oss sitt favorittutsiktspunkt, der ser vi over på Matterhorn og Monte Rosa.

Les også

Dette er Via ferrata

Her finner du turbeskrivelser og oppdatert 2024-oversikt over Via Ferrata-ruter i Norge. Se våre utstyrstips og guide til gradering av Via Ferrata.

I dag hadde Sanne fått bruk for den shortsen jeg så inderlig rådet henne til å legge igjen hjemme.

Sola gjør de vinterklare kroppene lyserosa og vi glemmer i noen timer at det er november.

Jeg drømmer om å en gang kommer tilbake hit, kanskje nærmere sommeren, for å se Mont Avic fra Matterhorn-siden, for å se rhododendron-buskene gjøre fjellene knallrosa og for å møte fjellfolk på stiene fra refuge til refuge.