Jeg var halvveis til Everest når avgjørelsen ble tatt. Med på turen var «Magda»: Trofaste, bombesikre Magda - med sitt magnesium-hus, 12 megapixler, værforsegling og batterier som varte og varte. Magda hadde vært en lojal venn og turkamerat i snart seks år, men det var liten tvil om at forholdet hadde gått kraftig ut over både lommebok og nakkevirvler. For 2,5 kilo er kanskje ikke all verdens på vei hjem fra julehandelen, men etter fem dagers vandring med et fenalår rundt nakken (og tilsvarende med linser og utstyr i ryggesekken) hadde jeg fått nok.
Gang etter gang ble jeg forbipassert av lettbeinte friskuser. Camelback, karbonstaver og Iphonen rettet mot verdens mektigste fjell-landskap. Vel, tenkte jeg. Senere, når vi skal sammenligne dagens fangst på vandrerhjemmet, kan jeg i det minste vise dem at jeg får igjen for anstrengelsen, og hvordan de puslete mobilene deres aldri vil kunne slå Magda med tanke på skarphet, dynamisk omfang og farge-gjengivelse. Eller det var i alle fall tanken. Sannheten var at kvaliteten på bildene var ubehagelig lik. På museumsveggen ville jeg vunnet lett, men disse bildene skulle jo rett på Facebook. Og plutselig ga trenden som har endevendt kameramarkedet de siste årene mening. Min kjære Magda var i ferd med å bli gammel. Utdatert. Upraktisk. Unødvendig. Seks år tok det. Fra «markedets råeste» til en vits blant backpackere på vei til Everest Base Camp.
– At du gidder, sa de, bare bruk telefonen istedenfor!
Bruk telefonen, liksom. Tanken ga meg frysninger, men de hadde jo et poeng. På bare et tiår har mobilkameraer gått fra en ettertanke til å vinne priser i internasjonale fotokonkurranser. For de fleste vil telefonen kort sagt gjøre det meste, og kameramarkedet reflekterer denne trenden. Men når det er sagt: få telefoner, selv de mest avanserte, tilbyr brukeren kontroll som et dedikert kamera gjør. De færreste er bygd for å vare. Og viktigst av alt – ingen av dem inspirerer til fotografi på samme måte. Magda og linsene vil kanskje ende sine dager på Finn.no, men det finnes mange løsninger som gir i både pose og sekk med tanke på størrelse og ytelse. Derfor har vi testet tre avanserte modeller, som alle glir lett ned i lommen, gir svært høy bildekvalitet og lar deg vokse som fotograf på samme tid.
LES OGSÅ: Arktis på liv og død
Fujifilm X100T
X100T er tredje utgave i en enormt populær og prisbelønt serie kompaktkameraer fra Fujifilm. Suksessen til X100 (2011) kom til tross for en rekke irritasjonsmomenter – begredelig autofokus, klønete layout og treg buffer - som stort sett ble rettet opp i den bestselgende oppfølgeren X100S.
Oppgraderingene er mer sparsommelige denne gangen, men de er der. Først og fremst har vi et stopp ytterligere eksponeringskompensasjon og en blenderring som kan roteres i trinn på 1\3. Ergonomisk har X100T fått en omfattende og logisk overhaling: det ugudelige plasthjulet på baksiden har blitt erstattet med gode gamle knapper, som alle kan tildeles egne funksjoner. Hybridsøkeren som satte X-serien på kartet er tilbake og bedre enn noensinne: kjapp, klokkeklar og mild mot øyet. Og for å gjøre den optiske funksjonen mer appellerende har Fuji i tillegg importert en unik funksjon fra flaggskip-modellen XT-1. Press søkerknappen mot venstre, og vips så dukker en liten senterfokusert elektronisk skjerm opp i høyre hjørne. Med denne får man langt mer presis kontroll, både gjennom fokus og aktiv eksponeringskompensasjon. En betydelig oppgradering, ingen tvil om det, men i likhet med mange moderne speilløse kameraer er den elektroniske søkeren nå såpass kjapp og klar at jeg personlig ser liten grunn til å benytte meg stort av det optiske alternativet. Autofokusen, derimot, er fremdeles ingen ting å skrive hjem om, og video-kvaliteten holder ikke mål sammenlignet med konkurrentene. Jeg ville heller ikke forlatt huset i mer enn tre timer uten et backup-batteri (eller to) i lomma.
X100T føles med andre ord smartere og mer gjennomtenkt enn S-modellen, men til syvende og sist veldig lik. Om forgjengeren allerede ligger i kameravesken er det lite som rettferdiggjør oppgraderingen, men leter du etter et elegant, bunnsolid og inspirerende verktøy for generell fotografi – og ikke har noe imot fast opptikk - finnes det få bedre alternativer på markedet.
Nøkkelinfo:
Optikk: 23 mm fast linse (35 mm)
Sensor: 16,3 MP
Wi-fi: Ja.
Pris: 10 795 kr
Pluss: Svært høy bildekvalitet, stillegående, stilig retrodesign, fantastisk hybridsøker, dedikerte kontrollhjul, blir saktere "utdatert" med hyppige firmware-oppdateringer fra Fujifilm.
Minus: Dårlig batterikapasitet, "grei" autofokus, nokså ubrukelig videokvalitet, 16 MP er nokså lavt sammenlignet med konkurrentene. Høy pris.
WIDE SCREEN: Panorama-fotografering har blitt stadig mer populært. og støttes av mange moderne, speilløse kameraer uten behov for sammenslåing i photoshop. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland
Sony RX100 Mark 4
For min del har RX100-serien alltid fremstått som kameraverdenens svar på en Arne Jacobsen stol. Solid kvalitet, pålitelig, vakker i sin minimalisme men til syvende og sist ikke designet med tanke på langvarig og behagelig sitting. Kameraet – som sine forgjengere – er på størrelse med et såpestykke og ligger omtrent like godt i hånden. Nå virker det kanskje urimelig å kritisere et kompaktkamera for å være «for lite», men for de av oss med normale til store hender blir den daglige brukeropplevelsen fort klønete og frustrerende.
Når det er sagt ligger fortsatt RX100-serien i toppsjiktet av ultrakompakte kameraer på markedet, og gjør de fleste oppgaver svært godt. For bare få år siden var det kun proffene som hadde tilgang til denne graden av fleksibilitet og ytelse, gjerne i en utstyrspakke som gikk like hardt ut over ryggraden som budsjettet. Den siste modellen – mark IV - tilbyr suveren bildekvalitet, 4K-video-opptak og flere funksjoner enn de fleste vil trenge. Den smarte og populære pop-up søkeren fra Mark III er tilbake og tydelig forbedret: kjapp, klar og fullpakket med informasjon. Men følelsen av å se verden gjennom et elektronisk nøkkelhull er fortsatt et minus. På tur i de tyske alpene, når en blendende sol krevde konstant bruk av søkeren, var det frustrerende å måtte reaktivere kameraet for hver fotomulighet. Glasset ble fort skittent av støv og pannesvette, og måtte renses grundig ut med skjortekragen før jeg våget å presse mekanismen tilbake i huset. At kameraet automatisk skrur seg av når dette skjer, blir også fort et irritasjonsmoment, akkurat som det var med forgjengeren.
Sony skal ha all ære for å satse i et uforutsigbart marked, men de konstante oppgraderingene av ofte svært kostbare modeller etterlater kjøperen med en bitter ettersmak. For over 10 000 kroner forventer vi betydelige og varige oppgraderinger i alle ledd, og om ikke den ypperlige video-kvaliteten er avgjørende er det liten grunn til å velge den nye modellen over den gamle.
Nøkkelinfo:
Optikk: 2.92×zoom (24-70mm)
Sensor: 20.1 MP
Wi-fi: Ja.
Pris: 10 889 kr
Pluss: Markedsledende kvalitet, både på foto og video. Svært fleksibel, dekker de alle fleste situasjoner med 24-70 brennvidde. Effektiv bildestabilisator.
Minus: Kronglete menyer, dårlig batterikapasitet, for lite og glatt for de med middels\store hender. Noe uforutsigbar autofokus. Søkeren lett utsatt for skitt. Høy pris.
NYE MULIGHETER: Små kameraer betyr ikke mindre teknologi. Med alle modellene i denne testen kan man ta bilder i RAW, som gir stor fleksibilitet når man gjør digital etterbehandling. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland
LES OGSÅ: Inn i det grønneste
Ricoh GR2
Ricohs analoge GR-serie har lenge vært kjent som fantastiske kameraer: ultrakompakte, solide, brukervennlige og skarpe. Når selskapet lanserte den digitale versjonen i 2013 hadde det store sko å fylle, men til tross for en hel del mangler (mye støy over moderate ISO-verdier, begredelig videokvalitet og dårlig autofokus i lavt lys), ble det fort kjent som et av markedets beste point-and-shoot kameraer. Det hadde knallgod bildekvalitet (med skikkelig etterbehandling, riktig nok), minst på nivå med dyrere og mer avanserte kompakt-modeller og solid konstruksjon, alt for en pris som gjorde valget enkelt for både entusiaster og profesjonelle. Særlig de som sniker seg lydløst og usett gjennom folkemengdene slo ring om Ricoh GR, til tross for halvdårlig batterilevetid og mangel på en søker.
Den seneste oppgraderingen - GR 2 – byr på den samme kombinasjonen av kvalitet og ergonomi i en upretensiøs, lommevennlig løsning. Den samme 28mm 2.8 linsen leverer de samme skarpe bildene, og en identisk, fortsatt intuitiv knappelayout bevarer høy fotoglede dag etter dag. Det lever kort sagt opp til sin forgjenger på samtlige områder.
Og nettopp der ligger problemet.
Her er det - ved både første, andre og tredje øyekast - lite som rettferdiggjør 2-tallet til venstre for batterilokket. For et par tusenlapper mer enn opprinnelig hyllepris på førstemodellen får du Wi-fi, 30 flere bilder per ladning, en håndfull filmsimulasjoner og.... det er strengt tatt det. Ja, man kan trekke frem noe bedre iso-ytelse og at prosessoren nå takler serieopptak på 10 raw-filer (4fps), men for en betydelig prisøkning forventer vi BETYDELIGE oppgraderinger! Hvor er den vippbare skjermen? Hvor er forbedret autofokus i lavt lys, bildestabilisator eller Ricohs egen smart-versjon av en pop-up søker? Misforstå meg rett: jeg etterlyser ikke en total re-design av førsteversjonen. Det som var, var solid. Men den nye utgivelsen virker som lite mer enn en påminnelse om at serien fortsatt eksisterer. Når det er sagt forblir dette et fantastisk kamera for fotografer uten behov for zoom-optikk – og som setter pris på den inspirerende kombinasjonen av ultrakompakt størrelse og høy bildekvalitet.
Nøkkelinfo:
Optikk: Fast 28 mm.
Sensor: 16.2 MP
Wi-fi: Ja.
Pris: 7345 kr
Pluss: Svært høy bildekvalitet, praktisk "snap"-fokus, ultra-kompakt, solid, lett, diskre, ligger godt i hånden til tross for liten størrelse, god og skarp 28 mm fast linse.
Minus: Få oppgraderinger fra forgjengeren til tross for økt pris, dårlig Wi-Fi app og batterilevetid, middelmådig video, noe "krampaktig" layout.
SMÅKAMERALYKKE: Fordelen med mindre kameraer - ved siden av knallsterk bildekvalitet - er gleden ved å bruke dem. Å ha med utstyr på tur blir ikke lengre en byrde, men en selvfølge. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland