Hoka som fjellsko

2009 var også året da bok-suksesesen «Født til å løpe» ble utgitt, og barfottrenden var den store løpssamtalen.

Franskmennene valgte likevel å eksperimentere med mega-demping. Prototypen var gigantisk, men den var mulig å gå med. De fikk med seg designeren Christoph Aubonnet fra Salomon.  

– Å løpe var det morsomste vi visste, det synes vi fortsatt. Vi ville lage en sko som beholdt følelsen av å fly så lenge som mulig, og helst uten at vi ble slitne i beina. Ville det være mulig? Vi ville lage en løpesko som minnet om surfing, sier Aubonnet.   

Etter ti år med spesialiserte løpssko entrer de nå markedet med en egen fjellsko-kolleksjon, kalt Sky.

– Filosofien er at de du kan løpe, kan du også gå. Målet vårt er ikke å lage flest mulig sko, men hva er det folk ønsker? Jo, de vil til toppen av det fjellet, sier Aubonnet. 

«Vi ville lage en sko som beholdt følelsen av å fly så lenge som mulig, gjerne uten at vi ble slitne i beina. Ville det være mulig?»
Christoph Aubonnet, designer i HokaOneOne

Det unike med Hoka er den kjempetykke mellomsålen, samtidig som de er forbløffende lette.

Fordi sålen er såpass myk, blir trykket i skoen plassert mer på midten av skoen. Det gjør at hele holdningen blir mer rett, og at du ikke kommer så bakpå.

Tanken bak den karakteristiske rullesålen, eller rocker-formen, er at energien i steget skal omsettes framover. Det høres forlokkende ut, men markedet for løpesko er ikke automatisk det samme som for fjellstøvler.

Tradisjonelt vil folk som skal gå i fjellet og med oppakning sannsynligvis velge en sko med stivere ståle, som er vanntett og i slitesterke materialer som skinn eller lær.

Hoka fikk ingen gjennombrudd da de lanserte ultraløpesskoen Tor, til tross for at UTE har sikre kilder på at minst én reinsjeger likte den godt. Trenger vi virkelig puter under fotsålene?

– Tilbakemeldingene fra kundene var gode. Tor hadde masse fleks og var lett nok til at den kunne løpes med, men det var en sjokkerende sko for mange. Det var to skritt fram for oss. Med arvtakeren Kaha har vi tatt et skritt tilbake. Vi har moderert oss litt med noe stivere ankelstøtte, semsket skinn og et mer dempet design. Markedet må bli vant til oss, sier Christoph.  

Norge har alltid vært et viktig land for Hoka. Faktisk var Norge det første markedet utenfor hjemmemarkedet Frankrike.

Nå er Norge det landet i Europa hvor det selges flest par Hoka-sko. Det kan være flere årsaker til det: God økonomi, høyt forbruk per innbygger og bred løpsinteresse. En ytterligere forklaring kan være at Norge er godt stilt med sportsbutikker som i større grad følger med på trender, og som er mindre kjedestyrte enn sportsbutikker i andre land. 

Hoka forklarer det naturligvis med produktene i seg selv.

Og at de bruker mye tid på å støtte løpere i kondisjonsidretter. 

– Er det Johannes Klæbo han heter? Han er en god profil for oss i Norge. Han har jo sin egen signaturmodell. Svart og litt rosa, sier Christoph.

Selv har han drevet med terrengløp og deltatt i konkurranser som Iron Man.

– Det har ført med seg mange gnagsår og slitne føtter. Jeg har tenkt at beina sikkert er blitt herdet gjennom mange år og at jeg derfor ikke er så mye plaget lenger. Men jeg er ganske sikker på at skoene har en viss betydning. De former seg etter foten, de er skånsomme, og gode sko betyr nok noe for at jeg vil fortsette å holde på med det jeg alltid har likt å gjøre.

«Målet vårt er ikke å lage flest mulig sko, men hva er det folk ønsker? Jo, de vil til toppen av det fjellet.»

Gründerne har trukket seg ut, og selskapet er solgt og hovedkvarteret ligger nå i California, men Diard og Mermoud er fremdeles engasjert i utviklingsarbeidet. 

Et sikkert tegn på at Hoka er i ferd med å lykkes, erfarer de gjennom at andre skoprodusenter har begynt å tar etter.

Både Altra, Salomon og Asics har mellomsålene fått mer volum de siste årene. 

– Vi tar det som et tegn på at vi gjør noe riktig. For oss er det uansett kundenes tilbakemeldinger som er viktigst, og folks vilje til å prøve det ut, sier Christoph.

Sammen med et trettitalls europeiske journalister er UTE invitert til Island av Hoka for å bli kjent med den kommende fjellskokolleksjonen.

Det er lavsesong og vi er foreløpig alene på Solheimsjøkull denne formiddagen.

Herfra kan vi så vidt skimte Nord-Atlanteren. Bedre kan vi kjenne nærheten til havet, for forholdene veksler mellom surt, friskt, mildt, snøvær, stille.

Det er ikke umiddelbart lett å forstå hvofor Hoka ville møte oss på Island: 

Vulkanutbruddet på Eyjafjallajökull i 2011 holdt på å ta knekken på Hoka-gründerne, da flytrafikken i Europa ble stående askefast.

De første skoene kom fire uker for sent ut i markedet, i tillegg til at kostprisen for Mafate-skoene ble det tidobbelte fordi skoene måtte flys om den andre siden av kloden.

Hoka Toa er ikke ment for bruk med stegjern, men det blir vi altså utrustet med nå. Frykter de ikke at disse skoene bli avslørt som for spinkle for slike forhold?

Førsteinntrykket kan ikke sammenlignes med hvordan det er å komme ned i Hoka Toa.

De gir ingen følelse av å «komme høyt» eller miste kontakten med underlaget. Tvert imot er førsteinntrykket ganske soft, komfortabelt.

Det mest interessante er imidlertid hva som skjer i tråkket. Minner det ikke litt om... å gå på mose? 

Påfallende i så fall – og verdt å nevne – for mose skal du helst ikke trå i på Island.

Den er sårbar her. Vekstsesongen er maksimalt tre måneder, det kan ta 70 år før den vokser helt ut igjen.

Jeg tror jeg skjønner hvorfor vi er nettopp her, og hvorfor Hokas dempende egenskaper også kan ha en funksjon som tursko eller fjellsko.

Foreløpig er dette det nærmeste jeg kommer Hokas hemmelighet.