Catch and release har i mange år vært et innarbeidet uttrykk innen stangfiske. At man fanger fisk, for så å slippe dem ut igjen. Men jeg lar da ikke maten svømme fra meg, når jeg endelig har fått den opp på land. Jeg driver med det som kalles catch and cook.
Fisketur med medbrakt primus
Eline og jeg har tatt med gassbrenneren og stekepanna på tur til noen nye svaberg i dag – ute ved det store havet. Men vi vil jo også gjerne ha noe mat å fylle panna med.
Derfor har vi tre fiskestenger med. En til hver av oss, og en i reserve. Bare sånn i tilfelle jeg tråkker på en av stengene slik at den brekker (ja det har skjedd).
Planen er å fiske etter lyr i god matstørrelse som skal hjem til fryseren. Små seimort – som vi får som bifangst – skal vi steke i panna over primusen her på svaberga.
Vi skifter derfor både innsveivingstaktikk og hva vi har i enden av snøret. Vi går over til jigg. Du kan selvsagt få lyr på sluk også, men jeg liker jiggene best. De er så myke og har vrikkende bakpart.
Det starter ganske tregt. Selv om vi er over halvveis til full flo nå, virker det ikke som lyren er i bettet.
Jeg begynner å miste troen litt. Kanskje er fisken ekstra var i dag på grunn av det stille havet, tenker jeg. Men jeg sier ikke noe til Eline. Det er viktig å ha troen. Og jeg er sikker på at lyren er her.
Eline kaster ut atter en gang. Hun sveiver inn et stykke.
Jeg ser at stanga hennes står i en bue. Jeg tenker at hun har satt jiggen fast i tareskogen. Men den taren der må være skikkelig sprelsk!
For plutselig begynner det å rykke noe så heidundrende i stanga hennes. Deretter hører jeg snøret rase ut av snella. Det hviner i bremsen – den lyden er så deilig.
Det må vær lyr. Den dykker rett ned. Og ned og ned og ned.
Wow! Wow! Milde makaroni!
Eline klarer etter hvert å få kontroll. Hun kjemper rovfisken opp mot overflata. Jeg har tatt fram håven.
Det er ikke bare enkelt og komme seg helt ned til sjøen her – for å håve fisken til Eline. Jeg må klyve litt. Men så…
Yessss! Shit pomfritt for en nydelig fisk!!
Elines første lyr for dagen veide over tre kilo. Etter hvert får vi til sammen over 25 kilo med fisk.
Det skal bli mange gode middager. Men først skal Eline og jeg nyte fire små seimort som vi fikk i dag. De veier kanskje et kvart kilo hver. Perfekte for pitaen! Vi tar fram stekepanna og fyrer opp gassbrenneren – her ut mot havet.
Atmosfæren på naturens spiseplass er upåklagelig. Skylaget har trukket seg tilbake. Sola varmer godt, mens storhavet skvulper dovent mot svabergene.
Fish’n chips i pita
Små seimort egner seg ypperlig for panering i turstekepanna. De tynne filetene er akkurat passe tjukke – de blir fort gjennomstekte.
Ingredienser
Ferdigstekte pitabrød (vi brukte to per person)
Hvit mager fisk (per person brukte vi to bittesmå sei, som hver veide rundt et kvart kilo før de ble sløyd)
Smør eller lignende til steking (jeg foretrekker plantemargarin av rapsolje uten melk)
Egg (vi brukte ett egg per person)
Siktet hvetemel
Griljermel
Salt og pepper
Dressing som du liker
Salatblanding (vasket og klar)
Potetgull (vår hadde paprikasmak)
Framgangspmåte
Med filetkniv skjærte vi skinnfrie fileter av seimorten på skjærebrett. Så delte vi disse små filetene i biter – på størrelse med agurkskiver. Deretter tørket vi godt av dem med papir.
Eggene hadde vi med i en liten plastboks. I plastboksen pisket vi dem med turgaffelen.
Det siktede hvetemelet og griljermelet hadde vi med i en liten og lav todelt plastboks.
Fiskebitene fikk et lite dryss av salt og pepper på seg.
Så panerte vi dem. Vi dyppet fiskebitene først i hvetemelet, deretter i eggene og til slutt i griljermelet.
Og da sto stekingen for tur. Husk at lette turstekepanner – med tynn bunn – ikke tåler sterk varme. Særlig kan det fort gå galt om brenneren har en tynn og konsentrert flamme.
Jeg har en slik en. En liten og lett toppmontert gassbrenner - Primus Micron Trail, som er knall til å koke opp vann fortest mulig i smale kjeler. Og så har jeg en Primus Litech turstekepanne.
Allerede første gangen jeg brukte panna på denne brenneren, slo panna seg – selv om jeg forsøkte å være forsiktig med varmen.
På stekepanner funker det absolutt bedre med brennere med en bredere flamme som sprer varmen jevnere utover.
Likevel… På denne turen hadde jeg igjen med min mishandlete turstekepanne, som bulet på midten. Og den lette brenneren, som lett brenner det som er i midten av panna.
Og det funket jo det. Etter å ha varmet panna og en klatt margarin forsiktig opp, skrudde vi opp til middels varme – slik at panna var god og varm før fiskebitene ble lagt i. Deretter slo vi ned til svakere varme.
Mens vi stekte bevegde vi panna over den smale flammen, slik at varmen ble bedre fordelt utover bunnen.
Etter hvert som fiskebitene ble gylne og fine, la vi dem i pitabrødene sammen med salat, potetgull og dressing.
Digg gatekjøkkenmat, rett opp fra havet!
