– Det er så mange som tror at uteovernattinger er så vanskelig med barn. Det er så sterke felles opplevelser og så mye ro i en utenatt! Akkurat det vil jeg gjerne at flere familier skal få oppleve. Hvis jeg kan inspirere til det blir jeg veldig, veldig glad, sier Elisabeth Lau-Henriksen.
Datteren Dina hadde sin første teltovernatting da hun var tre måneder gammel.
Nå er hun en ivrig andreklassing med godt over 210 overnattinger i telt, tarp eller åpen himmel bak seg.
De to gir i disse dager ut bok om turene sine, med tips og råd til andre småbarnsfamilier som ønsker å være mer ute.
UTEJENTENE
Dina (8) er åtte år og elsker turer, året rundt. Siden hun var baby har mamma Elisabeth Lau-Henriksen hatt et mål om 15 teltnetter i året for å bygge opp et aktivt friluftsliv sammen med datteren. Nå har de gitt ut bok, og du kan lese mer om jentene her.
Mamma Elisabeth sin friluftsinteresse kom først i voksen alder. 28 år gammel var hun fortsatt ei som helst unngikk skiturer i påsken.
Men da hun leste om at det var mulig å gå over innlandsisen på Grønland, overrasket hun seg selv med å kjenne at det hadde hun veldig lyst til å gjøre. Da ble veldig mye snudd. Halvannet år senere gjennomførte hun turen over Grønland. Så møtte hun en mann som delte friluftsinteressen, de giftet seg hadde fremtiden foran seg. De fikk datteren Dina, men så døde mannen brått da Dina bare var et halvt år gammel. Mye måtte planlegges på nytt. Og hvordan skulle moren klare turlivet med et barn helt alene, hun som aldri hadde sovet alene i telt en gang? Det var bare en måte å finne det ut på: Prøve seg fram.
Bonusen var at hun lærte av hver eneste tur.
– Jeg startet med å sette et mål om 15 teltnetter i året for å «tvinge» oss til å holde en viss frekvens. Det er jo ganske ofte, og jeg antok at vi kom til å lære mye og finne ut av rutinene. Det stemte, og det gjorde det enklere for oss å komme oss ut, sier hun.
«I stedet for å motivere med sjokolade bare vi kommer opp den toppen, har jeg vært opptatt av å gjøre turen fin i seg selv.»
Hvordan får du med deg alt? Hvordan motiverer du henne?
Slike spørsmål får Elisabeth igjen og igjen.
– Som den eneste voksne får du tyngre sekk når du må bære alt, sier Elisabeth og smiler, men ulempene, som å bære mye og å være alene med ansvaret, er til å leve med. Til gjengjeld får vi et stort samhold og opplevelsen av å ha felles prosjekter, sier hun.
Det å få Dina med på tur har sjelden vært noe problem.
– Jeg har jobbet mye med å gjøre turene fine for henne. Man må prøve seg frem med sitt barn, og for oss har det handlet mye om lek. I stedet for å motivere med sjokolade bare vi kommer opp den toppen, har jeg vært opptatt av å gjøre turen fin i seg selv, og ofte handler det om å knytte turen til en lek. Dina husker ofte turer etter hva vi lekte og kan fortsatt henvise til «da vi lekte sånn og sånn». Et eksempel er at hun fortsatt henviser til vinterferien for et år siden som «den gangen vi lekte Sigurd Dragedreper og Ravnejenta» (Fra Torhild Torstad Hauger sine bøker. Hun husker ikke at vi var i Gausdal Vestfjell, men hun husker den åpne fjellskogen der Ravnejenta snek seg rundt for å sjekke snarene sine og hun vil gjerne tilbake.
Halvåret før Dina begynte på skolen, tok de to et halvt års permisjon fra hverdagen for å dra på turer.
Nå begrenser skolen reisemulighetene litt mer, men på mange måter er repertoaret også blitt utvidet.
«Vi gikk over Hardangervidda i påsken i fjor, og hun er så stolt over den turen. Da følte jeg meg som en verdensmester, pleier hun å si.»
– Turlivet vårt har forandret seg mye. Først og fremst er Dina en enda mer likeverdig deltaker, som bidrar og jobber på en helt annen måte. For noen år siden var det mye mer fokus på leirplass og leken. Nå har vi turer der forflytningen er poenget, og vi kan bruke hele dager på å gå. Det åpnet mange muligheter for steder å reise.
Forskere ser at norske barns kontakt med naturen avtar, og at foreldrene er og blir viktige.
– Jeg tror nok Dina er blitt glad i å være ute fordi hun har hatt gode opplevelser med det å være på tur. Det er slik man må bygge det opp. Kanskje opplever hun at det er de tidene vi er mest intenst sammen, for da er det ikke noe annet du skal gjøre, og som tar oppmerksomheten fra deg. Hun er dessuten blitt veldig tydelig på koseturer og andre turer.
– Hva innebærer koseturer for dere?
– Da er det gjerne snakk om å gå tre kilometer og sove ute en natt eller to og bare være ute. Det er skikkelig fylle på batteriet-turer. I tillegg synes hun det er stas med få-til-noe-turer. Vi gikk over Hardangervidda i påsken i fjor, og hun er så stolt over den turen. «Da følte jeg meg som en verdensmester», pleier hun å si. Så turer er også mestringsfølelse og det å klare noe. Jobbeturene er noen som har kommet mer og mer de siste årene, og viljen til å stå på for å nå et mål er etterhvert blitt veldig stor.
Nå står vinterferien for tur. Dina skal til besteforeldrene hvor hun ifølge moren kommer til å bli skjemt godt bort. For mamma sparer feriedager til sommeren.
– Vi håper på tur til Svalbard, til Prins Karls forland, forteller hun.
De ivrige turjentene har sin egen blogg, og en bok hvor de deler masse turerfaring og smarte råd som de håper andre vil ha glede og nytte av.
– Jeg har lyst til å inspirere folk til å dra på tur og vise at man kan få til mye uten at man trenger å være spesialist til å begynne med. Det fine med barn er at du ikke alltid trenger å dra så langt. De fleste barn trives med å være ute. Det handler mest om å finne måter å være ute på som man trives med. Vi synes jo at det er morsomt med større eventyrene. Selv synes jeg det er så fint å se evnen barn har til å underholde seg selv ute i naturen. For det er strengt tatt ikke så mye som skjer. Det å få være uten den stimuleringen og det hektiske som ofte preger hverdagen gjør at barna får finne sin egen rytme. Det gjør noe med leken og stemningen, sier Elisabeth Lau-Henriksen.
