FAMILIEN RØNNEBERG
Familen Rønneberg består av Jon Rune, kona June, Norah (8), Jon Andreas (5) og minstemann Jørgen (2,5). De bor på Finnsnes i Troms og er glade i både korte og lange turer i skog og mark. På tur blir bekymringene mindre i jevn takt med at dekningen på mobilen forsvinner. De gode naturopplevelsene prøver de å føre videre til barna, slik at de kan sette pris på naturen og de muligheter som ligger der. Dette året er planen å sette av tid til flere turer, glemme alt de burde gjøre hjemme, og leve ut noen av drømmene sammen med hele familien. Rønneberg er fast på UTEs blogglag. Du kan også følge dem her: http://ektegleder.no
Om vi ville klare Det visste vi ikke, og det var egentlig irrelevant. Det viktigste var at vi var ute på tur, og at vi som familie hadde det bra. Vi har nå gjennomført roturen, vi har gjort oss mange erfaringer rundt det å ferdes til sjøs, og det å ha barna med på en noe annerledes ferie.
LES OGSÅ: Hils på familien som skal ro rundt Senja
Turen rundt Senja startet i ekte nord-norsk sommervær, kaldt og grått, slageren første halvår i nord, vind fra Nord Vest, var også der. Likevel var vi topp motiverte i det vi skjøv den 17 fots store Nordlandsbåten ut fra fjæra hjemme i Trollvika, like ved Finnsnes. Første erfaring var av det positive slaget, vi flyter. Og her var vårt erfaringsnivå idet turen startet. Neste erfaring var ikke fullt så positiv. Vi hadde planlagt med en snitthastighet på rundt 3 knop (ca. 5 kilometer i timen), men på turen mot første camp, Leiknesodden klarte vi ikke 2 knop en gang. Motivasjonen hadde fått seg en knekk. Det ble ikke bedre dagen etter, da vi i løpet av den første timen hadde rodd 700 meter, som om ikke det var nok var June gått fra småsyk til sprekksjuk, og 4 av 5 hadde øyebetennelse. Det føltes meningsløst å sette opp ny camp en nordnorsk steinkast unna forrige nattas camp, og humøret var ikke det vi forbinder med ektegleder. Vi vanntettpakket alt utstyret, deretter haiket vi hjem, før vi ringte opptil flere venner. June sov i mer eller mindre et døgn, og Jon Rune lærte enda mer om flo og fjære, hvordan strømmen påvirkes av månen fra dag til dag, hvordan fjorder og sund kan endre strømretningen radikalt osv. Og viktigst av alt hvordan de grønne og røde stolpene kan «leses» for å se om strømmen jobber for eller mot deg… Fjols til sjøs!
Dag 3 var vi i alle fall uthvilte, men kanskje mer spent enn på dag 1 i forhold til denne ekspedisjonen. Fra å ha klare mål om hvor langt vi skulle før og etter lunsj, hadde vi blitt så defensive at vi kun satte Gibostad, som lå 6 kilometer fra dagens utgangspunkt, som mål. Alt utover dette var bare bonus. Etter 1 ½ time hadde vi dagens første store opptur. Vi var fremme på Gibostad, og lunsj kunne inntas på butikken. Herlig! Nytt mål, og den offensive følelsen kom gradvis tilbake. Samtidig som denne oppturen møtte vi også tilfeldigvis et vennepar fra Harstad som var på tur med seilbåt til en barnedåp. Lite visste vi da at dette møtet, og en diffus avtale om å kanskje møtes over helgen skulle bli svært viktig for oss. Nå var vi i flytsonen, og etappen etter lunsj gikk så det suste og vi var på det meste oppe i 4 knop. Landkrabbene hadde endelig lært litt om å utnytte strømmen!
« Oppdagelsesferden vår i en robåt, som ikke lager lyd, ga oss mange fine naturopplevelser, og ga oss muligheten til å komme nært et yrende fugle- og dyreliv.»
De neste dagene var spennende, og vi oppdaget mer og mer hvor litt kjent vi var i vårt eget «nabolag». Oppdagelsesferden vår i en robåt, som ikke lager lyd, ga oss mange fine naturopplevelser, og ga oss muligheten til å komme nært et yrende fugle- og dyreliv. Vi fikk oppleve nydelige sandstrender og strender med rullesteiner som interiørforretninger kan se langt etter. June skal forøvrig tilbake dit.
LES OGSÅ: Rønnebergs tips til turer med barn
Det primitive livet som i starten ga jevnlige «hva i all verden er det vi holder på med»- blikket mellom oss voksne ble sjeldnere i takt med at rutinene satt seg mer og mer. Etablering av camp gikk bedre og bedre, og valg av teltplass, rigging av telt, vedsanking og bålfyring engasjerte både små og store. Etter 2-3 dager var også rutinene om bord i båten, spising, kveldstell, do-gåing og legging innarbeidet.
Favorittplaggene til barna ble raskt boblejakkene og tykt ullundertøy, for været var selvfølgelig fortsatt Nord-Vest midt i fleisen, kombinert med en badetemperatur som hører mest hjemme i vinterhalvåret. Likevel ga ikke dette noen demper på humøret, og ungene fant stadig muligheter på de ulike stedene vi gikk i land. Det meste av tiden gikk med på å finne og deretter leke med krabber, kreps, kråkeboller, sjøstjerner, glassmaneter og fisker, mens mor og far nøt både tre og fire kaffe kopper fremfor bålet.
Utover turen ble bekymringene for det som lå fremfor oss større for oss voksne, og smaken på storhavet og «tungsjøen» som kommer inn Malangen, ga oss mye uro i forhold til hvordan vi skulle komme oss sikkert rundt nordspissen av Senja. Vi ble liggende værfast like ved Hekkingen, og fikk tid til å studere været, og våre tanker gikk stadig vekk til de fryktede plassene Kjølva og Oksen, som vi av lokalkjente fiskere hadde fått opptil flere advarende pekefingre om. Til slutt bestemte vi oss for å ro tilbake til Botnhamn, og videre inn til Stønnesbotn, for så å bli transportert over til Mefjordvær så snart været lettet. Ikke før planen var vedtatt, dukket venneparet fra Harstad opp. De hadde bestemt seg for å seile tilbake innaskjærs på grunn av det dårlige været, men tok seg tid til en kafferast i viken vår. Vi pratet om løst og fast rundt dette sjølivet, og vi sugde til oss all den lærdom vi kunne få. Under denne samtalen ble det også spurt om hvordan kart vi hadde, hvor vi svarte 1:50.000. De lurte nok mest på hvilket sjøkart vi hadde kjøpt.. I det kaffeslabberaset var i ferd med å avsluttes, kom de med turens største og viktigste gavepakke. Hva om de seilte utaskjærs, da kunne de slepe oss og båten forbi de mest lumske områdene? Julaften og bursdag på samme dag! Vil katta ha fløte? Ja takk!! En time senere var vi på tur, med nordlandsbåten på slep. To timer senere, hadde vi fått servert og spist fantastisk hjemmelaget fiskesuppe. 5 timer og 15 nautiske mil senere, hadde vi matet krabbene med fiskesuppa, opplevd noen fantastisk flotte, men ugjestmilde områder, og var framme i nydelige Bøvær.
LES OGSÅ: Ekspedisjonsfamilien til Grønland
I Bøvær ga Georg på kråkeslottet oss gode tips om fine områder i nærheten, som var verdt et besøk. Og på en flott strand fikk vi vår første dag med sol. Halleluja! På med badetøy og bading til kroppene ristet og leppene ble blå. På dette tidspunkt var også tiden kommet for klesvask. Vi rodde derfor en av dagene inn til Skaland, hvor vi kom i prat med et trivelig par på stedets eneste kafe. En kaffekopp senere var de på tur hjem med skittentøyet vårt, og 3 timer senere var vi i roing tilbake med proviant for den neste uken og rene klær i bagasjen. Denne gjestfriheten fra lokale ble en føljetong gjennom resten av turen både med tanke på overnatting, klesvask og muligheten for dusj, da temperaturen i ferskvannet ikke var mye bedre enn i sjøen.
«3 timer senere var vi i roing tilbake med proviant for den neste uken og rene klær i bagasjen.»
Området mellom Bøvær og Ballesvika utenfor Gryllefjord må nok fremheves som en av de virkelig fine områdene for korte eller lengre turer på Senja. Her fant vi nydelige strender både på fastlandsøya, og de mindre øyene rett utenfor. Vi var heldige og fikk 2 dager med sol mens vi var i dette området. I tillegg fikk vi vår første natt på madrass, da vi gjennomførte det forhåndsplanlagte stoppet på nydelige Hamn i Senja. Dette var en viktig gulrot, og satt det primitive livet vårt i perspektiv, hvor vi i et døgn kontinuerlig kom til dekket bord.
LES OGSÅ: Eidslott om å ha med barn på ski
For andre gang på turen ble vi liggende værfast da vi kom til Ballesvika. Vinden lå på rundt 10 m/s noe som var for mye i forhold til våre sikkerhetsmarginer, og etter 2 dager her bestemte vi oss for å ta en ny enkel, men trygg løsning. Vi flyttet oss landeveien rundt til neste fjordarm, Grunnfarnes, hvor vi fikk nok en natt innendørs på sommerstedet til en venn av oss. I frykt for å ikke bli for glad i det gode liv, la vi i vei dagen etter på tross av relativt sterk vind fra øst. Over Sifjorden fikk vi ei stri tørn med bølger fra innerst i fjorden, og storhavet som presset «tungsjøen» på oss fra motsatt side. Uten mulighet for å gå i land ble vi tvunget til å fortsette til Årneset, et gammelt handelssted utenfor Flakkstadvåg. Sliten og glad var vi alle da vi endelig kunne legge oss i teltet den kvelden. Med denne nye erfaringen, ble vi liggende værfaste den neste dagen. Planen om å ro inn fjorden ble skrinlagt, og etter en dag med topptur var vi klare for neste etappe. Til tross for lite vind innhentet tungsjøen fra storhavet oss på nytt, heldigvis hadde vi denne rett i baken, noe som til ungene store fornøyelse gjorde at vi kunne surfe på bølgetopper på 3-5 meter, og som dyttet oss til Skrolsvik i rekordfart. Entusiasmen for disse bølgene delte likevel ikke vi voksne med barna. Vi var glade og fornøyde da vi rundet inn mot Sjursvika.
Timingen kunne ikke vært bedre, det var nemlig Skrolsvikdagene denne helgen. Innlosjert på Jon Runes søsters og mann sin hytte, kunne vi ikke hatt det bedre! Her fikk vi oppleve en kjenning bli verdensmester i «sjystøvelkasting», se en lokal vinne årets konkurranse i kveitfiske, ungene fikk kjørt Eliasbåt og vært med på lek og moro. Vi voksne fikk bort den verste tresmaken fra baken, og senebetennelse og trælene i Jon Runes hender fikk hvile. Godt var det også å få oppdateringer fra hva som rørte seg i den store verden, det viste seg at vi ikke hadde gått glipp av revolusjonerende hendelser.
LES OGSÅ: Utejentene
Etter noen dager her fortsatte vi ferden. Vi passerte mange flotte områder med berg og strender, og med vinden i ryggen og sol i fleisen hadde vi en fantastisk flott etappe til den vakre øya Lemmingsvær. Her var det et yrende fugleliv, måkeskrik både dag og natt! Godværet fortsatte og dagen etter fortsatte vi mot Stonglandshalvøya og gikk i land ved brygga på Lekangssund. Denne brygga er blitt kåret til Norges mest romantiske plass, eller var det brygge? Det føltes i alle fall som verdens mest romantiske plass, i det midnatts solen badet seg i sjøen, og ungene lå i dyp søvn etter en flott dag på sjøen.
«Det føltes i alle fall som verdens mest romantiske plass, i det midnatts solen badet seg i sjøen, og ungene lå i dyp søvn etter en flott dag på sjøen.»
Neste dagetappe gikk til Gammelsæterelva, som ligger ved foten av Ånderdalen nasjonalpark, et fantastisk flott område med variert nordnorsk kystnatur på sitt beste. Dette var tidspunktet hvor vi begynte å innse at turen vår nærmet seg slutten. Det jevnt over dårlige været hadde ikke gitt veldig mange dager hvor vi hadde ligget værfast, men det hadde heller ikke stimulert nevneverdig til å bli værende over tid. Håpet vårt de siste ukene hadde nok vært at været skulle snu, og at vi da skulle begynne å ta lengre stopp på ulike steder. Nå innså vi mer og mer at været ikke kom til å snu. Og som de sjøulkene vi nå var blitt, visste vi at hvis værmeldingen for de neste dagene slo inn, ville det gå raskt på sjøen de neste dagene. Det gjorde den, og neste etappe til Rubbestad i Tranøy kommune ble unnagjort på litt under 6 timer til sjøs. Selv om vi var innforstått med at dette var siste natt på turen, var alle sammen veldig klare for å komme seg hjem neste dag, selv om det skulle bli en lang dag på sjøen. Var denne følelsen et bra eller et dårlig tegn? Normalt sett har i alle fall Jon Rune den vemodige følelsen når turen nærmer seg slutten, men nå var den ikke der.
Siste dag på sjøen, ble lang. Vi hadde kun et stopp, og det var en tur innom kjøpesenteret på Finnsnes, hvor ungene fikk hver sin leke som belønning for godt humør og god vilje til samarbeid gjennom stort sette hele turen rundt øya. I det vi passerte Gisundbrua, som nok er det beste referansepunktet til ungene i forhold til hvor langt det er igjen hjem, hadde vi en liten oppsummering av turen. Minnene strømmet på, og med et var det likevel litt vemodig å ikke være på rotur mer, og det var på en måte en lettelse å se at ungene ble svært skuffet når de innså at roturen var fullført og at båten måtte leveres tilbake. Med ungene i nabolaget veivevende med flagg ankom vi huset vårt, etter en fantastisk flott og minnerik tur for store og små. En tur som forhåpentligvis kommer til å være med oss resten av livet, gi grunnlag for mange fine mimrestunder, både hver for oss, og når vi er sammen.
