Prosjekt: Klart det går

Haukeliseter 13. juli. Pakket og nesten helt klar. Ungdommene har sommerfugler i magen og en haug med forventninger.

– Jeg gruer meg, men gleder meg mest, sier Anne Malene Hanasand (15).

– Jeg får nok presset meg mer enn jeg gjør i hverdagen, sier Solveig Christine Lærdal (20).

Hestene Tara og Blacken skal ta det tyngste lasset, med lavvo, mat og det meste av ungdommenes bagasje. En rullestol er også med på lasset, i tilfelle det skulle bli behov. Trond Bergsvåg sjekker lasten en siste gang.

– Så det er du som skal være pakkesel, spør Anne Malene.
– Ja, bokstavelig talt, i alle fall hestene, ler Trond.

Muffen er også med. Han bærer verken på gods eller gull, og løper alltid i tet som en ekte stifinner.

For ungdommene er det et lite skår i gleden at Trond og de firbeinte må velge en annen løype.

– Snø kan være farlig for hestene. Vi vet ikke hva som er under, forklarer han.

Det hele begynte med Anette. Da hun så Ingen grenser med Lars Monsen tenkte hun at alt er mulig, også for vennegjengen, som alle har cerebral parese. Cerebral Parese kjennetegnes med forstyrrelser i bevegelse og motorikk, og skyldes en skade i fosterlivet. For å forberede seg på den lange turen har det blitt flere turer i løpet av våren. Blant annet har de slept på bildekk på Solastranden og vasset i gjørme i Melsheia.

– Da regnet det skikkelig surt, og det var tungt å gå, medgir Solveig.

« Utfordringen har vært å finne en løype med minst mulig snø, og hvor avstanden til Haukeli ikke er for lang. Da er det enkelt å få tak i hjelp hvis det skulle oppstå problemer.»

Mens de andre fremdeles sov tungt på Haukeliseter fjellstue, sto turleder Fredrik Haaverstad opp i femtiden for å ta en siste sjekk på forholdene og løypa.

– Tåken var så tett at det var vanskelig å se. Godt den har lettet nå, sier han, og fortsetter:
– Utfordringen har vært å finne en løype med minst mulig snø, og hvor avstanden til Haukeli ikke er for lang. Da er det enkelt å få tak i hjelp hvis det skulle oppstå problemer.

8 grader, vind og lett overskyet midt i juli er definitivt ikke sommer på sitt beste. Men det ser ikke ut til å bekymre ungdommene. Med luer, votter og ekstra klær i sekken er de rustet for alle typer vær. Turleder Margaret Åsly deler ut kart, og vil gjerne lære bort bruk av kompass i løpet av turen. Så er de i gang. Anne Malene og Anders Kristoffer Aamodt (17) går kjapt, og er etter kort tid i tet.

– Vi synes det er bra, for da får vi lengre pauser enn de andre, sier Anne Malene.
– Det er gøy å sitte å se ut over, sier Anders Kristoffer.

LES OGSÅ: 10 tips til en vellykket høsttur

Sekken er nok i tyngste laget for Martine Aske (15), men Margaret vet råd. Hun åpner sekken, og lemper noe over til en av de voksne. Martine liker også å presse grensene. Selv om balansen er dårlig, går hun på med et stort smil og godt mot. Ekstra hyggelig er det å ha med seg storesøster Viktoria som ledsager.

– Hele familien lærte seg tegnspråk da Martine var liten. Hun hører, men av og til kan det være vanskelig å få med seg alt. Hvis folk begynner å snakke i munnen på hverandre blir det bare kaos. Derfor bruker vi tegnspråk samtidig som vi snakker, forklarer Viktoria.

Store deler av løypa går over snø. Det ser ikke ut til å by på problemer, snarere tvert i mot. For noen av ungdommene er det mindre utfordrende enn å ta seg fram i ulendt terreng. Med to staver og ledsager Maria Mühleisen i nærheten går det sakte men sikkert framover for Oda Marie Svelland (17). Etter hvert titter sola fram. Ja, egentlig er det et drømmevær. Ikke for kaldt, ikke for varmt og heldigvis ikke regn.

– Se en røyskatt, utbryter turleder Solvei Kvinge.

En røyskatt stikker hodet opp, forsvinner, og dukker opp igjen et stykke lenger nede. Litt redd og ganske nysgjerrig. 

«Jeg lurer på hvordan bena mine kommer til å se ut etter fire dager til fjells. Det gjør litt vondt under foten, men det går greit.» 

– Jeg er litt sliten, medgir Solveig.

Martine og Oda Marie er enige. De er også slitne. Tre timer på beina, kun avbrutt av korte pauser, tar på kreftene. Det er på tide med lunsj. Gruppen slår seg ned i Ulevåskaret, i le for vinden. De er drøyt 1200 meter over havet, og har morgendagens mål, Vesle Nup, i sikte. Ungdommene slenger seg ned i lyngen, klare for pause og lunsj. Kaffe til de voksne, varm sjokolade til ungdommene, nistepakker og snop.

– Jeg lurer på hvordan bena mine kommer til å se ut etter fire dager til fjells. Det gjør litt vondt under foten, men det går greit, forsikrer Solveig.

Gjengen har kjent hverandre lenge, og er godt sammensveiset. Litt tull og fjas hører med, men først og fremst er de veldig gode venner. Anne Malene kaster mose i ansiktet på Anders Kristoffer. At han er eneste hane i flokken ser ikke ut til å bekymre ham. Solveig derimot, kunne godt tenke seg at det var flere gutter med.

– Jo flere jo bedre. Vi trenger noen sterke mannfolk, slår hun fast.
– Ja, det skulle vært flere, understreker Anne Malene.
– Dere får bli med Anders Kristoffer på jakt. Da er det nesten bare gutter, sier Fredrik.

Anders Kristoffer har planer om å få våpenkort, for å dra på småviltjakt med noen kamerater. Om han vil ha jenter med på slep er vel heller tvilsomt.

Så er det klart for dagens siste etappe. Fredrik og Solvei løper i forveien, på let etter det mest egnete stedet til å slå opp leir. Helst må det være lunt, snøfritt og mykt. De to turlederne er ansatt på Haukeliseter, og er lommekjent i området.

LES OGSÅ: Når motbakken motiverer

Det begynner tære på kreftene. Det koster å presse seg, helt smertefritt er det ikke. Da er det godt at Trond, Muffen, Tara og Blacken med all bagasjen er i sikte. Solvei og Fredrik har funnet det perfekte stedet til å slå opp leir, og ungdommene er glade det er over for i dag. Av med sekker, og ned i lyngen. Solveig gir Oda Marie en god klem, og legger seg ned i lyngen sammen med Martine og Anne Malene.
– Hvem vil hjelpe til med å sette opp lavvoen, spør Fredrik.
Anders Kristoffer spretter opp, og følger etter Fredrik. Anette og storebror Eivind blir også med.
– Hvem vil være med å lage middag, spør Margaret.
Oda Marie er ikke sen om å rekke hånden i været, hun elsker å lage mat. Solveig også, selv om hun nesten er i ferd med å sovne, sammen med vennene sine i den varme lyngen. På kveldens meny står risotto etter en oppskrift av Cecilie Skog. Etterpå byr Viktoria og Martine på mammas hjemmelagete og knallgode brownies, før Margaret går i gang med popcorn. Trond finner fram en gammel fløyte, og slår forsiktig an noen toner.
– Det kan ikke bli bedre enn dette. Været er fint, og alle er i godt humør. Helt perfekt, og god blanding av kos og slit, sier Viktoria.

Natten nærmer seg, og kulda begynner å bli påtagelig. En etter en legger de seg, tett i tett i lavvoen, mens turlederne slår opp telt. Gradestokken beveger seg godt under null. Vann fryser til is. 

«Denne dagen er som en drøm. Riktignok minner det mer om påske, men vakkert er det.»

14. juli. Sol fra skyfri himmel, kakao og havregrøt, oppvask og plastring av såre føtter. Så er de klare.
– Nå gleder jeg meg til jeg kommer dit, sier Anette og peker mot Vesle Nup.
Motivasjonen er på topp. Hun er sikker på at dagens topptur blir et høydepunkt.
– Denne dagen er som en drøm. Riktignok minner det mer om påske, men vakkert er det, sier Trond.
– Et lite stykke Norge, repliserer Anders Kristoffer.

Oda Marie stråler om kapp med sola. Hun har for lengst glemt hvor sliten hun var i går, og er motivert til en ny økt.
– Nå må du bremse litt Anne Malene. Du fyker jo avgårde som en hjort, sier Trond.
– Se, en død lemen, roper Solveig.
– Kom og se hva jeg har funnet, sier Trond.
Et lite rede med fem brune fugleegg. Solvei finner fram fugleboka for å sjekke, men er ikke sikker. Kan de være sandlo mon tro, eller heilo?

Gjengen nærmer seg målet, og det er tid for en pause før sjarmøretappen.
– Jeg tror jeg blir litt sterkere for hver dag, sier Solveig.
– Jeg har litt vondt i viljen akkurat nå, sier Anne Malene og ler.
– Men jeg klarer det nok.
– Nå føler jeg at jeg presser grensene, sier Martine.

Gjengen blir enige om å gå den siste lille etappen i samlet flokk. Motivasjonen er på topp, og de nærmest bykser avgårde. Så er de der. Vesle Nup, 1510 meter over havet, med utsikt til verdens ende, minst.
– Jippi! Vi klarte det!
Jubelen tar ingen ende. De hopper og danser, klemmer hverandre og ler
– Jeg har ikke ord, sier Martine
Solveig har tomlene i været, og Oda Marie smiler fra øre til øre.
– Dette er stort, sier Fredrik.
– Kom å se, sier han, og peker.
Langt der nede springer en flokk med reinsdyr over snøen.
– Nå har jeg det bra, sier Anette.
Og innerst inne vet hun at denne turen er blitt til takket være henne. Det gjør henne ekstra glad.

LES OGSÅ: Maria Kittelsen – usynlig handikappet