Prosjekt friluftsflokken

– Det er den der flokkgreia, det å gjøre dette sammen som får oss ut igjen og igjen, sier Nina.

Hjemme i stua på Haslum i Bærum er familien er nettopp tilbake fra en natt i gapahuk på Vansjø i Moss, og samtalen går på kryss og tvers av tv-figuren Brillebjørn, bollespising, boklesing på gulvet og en femåring med stor interesse for Pokémon.

Det var over et glass vin ved juletider i 2015 at det hele begynte. Oliver og Nina satt i leiligheten på Torshov og oppsummerte året. Vilder var ett år, og samtalene handlet om alt fra digitalisering til barneoppdragelse. De fant stadig at naturen var motvekten til bekymringene, og at friluftslivet var svaret på håpene.

– Men etter å ha framsnakket friluftslivet hele kvelden, slo det oss – hva søren gjør vi? Vi kan ikke forvente at andre – besteforeldre, barnehagen eller skolen – skal ta seg av det. Skal barna våre ha sjanse til å virkelig oppleve naturen, så måtte vi ta i et tak sjøl, forteller Oliver.

Eventyret – som etter hvert skulle gjøre dem svært erfarne på ute-overnattinger i Oslo-marka, gi dem to nominasjoner til prisen Årets Villmarking og gjøre dem til forfattere av en bok om nettopp utenetter med barn – var i gang.

– Ser jeg en utfordring som må løses, liker jeg å gjøre et prosjekt ut av det. Å ta tak i vårt manglende friluftsliv med barn gjennom å love oss selv et visst antall utenetter, virket som noe veldig fint og konkret. Vi ønsket å kunne peke og si «se vi klarte noe litt stort sammen!», uten å pushe grenser på distanse og høyde. I tillegg passet det inn i rammene av A4-livet vårt, som tross alt er det livet vi lever, sier Nina.

Det å tusle og ordne i leiren er akkurat passe aktivitetsnivå for en barnefamilie, det er en sånn god flow.

Før vinglassene var tomme, hadde de bestemt seg for to netter ute hver måned i mai-september i 2016, og annonserte samtidig på Facebook, for å legge press på seg selv.

– Litt sånn som hvis du skal begynne å trene – det er smart å ha forpliktet seg gjennom å ha noen som følger med på deg, som du har en slags avtale med. Og da folk kommenterte at dette var kult og vi plutselig fikk en liten heiagjeng... da måtte vi, da! forteller Nina.

– Visste du at Pikachu kan utvikle seg til Raichu, spør Vilder.

Idet de la ut på sin første sesong, så familien på seg selv som amatører. 

Men helt frakoblet naturen har de ikke vært, før det ble et prosjekt

– Jeg vokste riktignok opp i Ålesund på Sunnmøre, sier Nina. Men jeg har egentlig benyttet meg skammelig lite av det. Joda, alle var vi nok litt mer ute på 80-tallet, og jeg har gått litt skiturer, kjørt en del snowboard og gått en fjelltur i ny og ne om sommeren, men i oppveksten hadde min halvt engelske familie aldri friluftsliv spesielt høyt på agendaen.

Oliver vokste opp i Fredrikstad. Han har vært mye ute gjennom seiling, først som konkurranse seiler i barn- og ungdommen, og etter hvert som langturseiler med venner, kjørt en del ski, men regnet seg ikke som en friluftsfyr.

– Jeg var jo mye ute gjennom seilingen, og gjennom å sammen med faren min drive en liten skog som familien eier, hadde jeg fått mine leksjoner i bål og ved. Men teltfriluftsliv kunne jeg ikke så mye om.

Den aller første turen gikk til Ørfiske ved Ringerikskollen, for dit kunne de kjøre helt fram. 

– Vi hadde nemlig tenkt at jo større telt, jo bedre, og lånt oss en rugg av et seksmannstelt av søsteren min. Det veide sikkert 15 kilo. Så allerede der hadde vi en god lærdom: Lån utstyr før du kjøper, for å finne ut hva som passer. Da vi kjøpte, endte vi med et firemannstelt på litt over to kilo.

– Og på turen etter, glemte vi bleiene, husker Nina. 

– Men det måtte vi bare løse. Og da vi hadde klart det, til og med uten å krangle og skylde på hverandre, kjente vi at dette ikke bare var en arena for læring knytta til friluftsliv, men også til hvordan å trene musklene som team.

I tillegg til erfaringen man bygger seg gang for gang, mener paret at et godt system er litt av nøkkelen.

– For meg slår det samme genet inn som vil ordne utfordringer i prosjekter, og som ønsker system. For å komme seg ut og overnatte betyr det spesielt å ha et system rundt pakkinga. Første turene måtte vi på litt av en sankerunde på kjeller, loft og i rommene ellers for å samle alt, og vi måtte ut og låne ting også. Nå har vi en pakkeliste, der 70 prosent av innholdet ligger nesten ferdigpakket, og vi vet akkurat hva vi må hente rundt om i huset for å samle de siste 30 – som er markert i gult på lista. Det høres kanskje kontrollfreak ut, men ved å ha et system, blir det mindre energi brukt på å få ordna dritten, og mer energi til å ha det gøy, sier Nina. 

• Den første teltturen med barn 

– I tillegg har vi en liste over hvem vi kan spørre om å lånes spesielle ting som kanoer, hengetelt og lavvo. I vår erfaring vil folk vil mer enn gjerne låne bort utstyret sitt – får de ikke lufta det selv men det bare ligger i kjelleren, blir den dårlige samvittigheten ofte bedre dersom noen andre kan sørge for at det hvert fall blir brukt, sier Oliver. 

– Hva synes dere har fått igjen for disse overnattingene, da?

– Man får en god ro over et sted man skal sove. Det å tusle og ordne i leiren er akkurat passe aktivitetsnivå for en barnefamilie, det er en sånn god flow. I motsetning til for eksempel på Leos lekeland – der holder vi voksne på å daue. Og blir barna med oss på ærender, så holder de på å ånde ut. Når vi er ute på overnatting derimot, da har vi felles premisser og glede, sier Nina.

Oliver skyter inn:  

– Og så blir det lettere og lettere å komme seg ut. Når du først har lært litt om det praktiske og har det i fingrene. Nå har vi verktøykassa, sier han.  

Oliver mener at det første året var teambuilding de dreiv det. Året etter, da de så seg tilbake, skjønte de at det var noe større, et familieprosjekt i tillegg til friluftsprosjektet. 

– At her gjør vi noe som er skikkelig verdifullt for alle, at det ble en del av identiteten vår. I tillegg ble naturen og tiden der, en viktig ventil for oss voksne i det stressende hverdagslivet. Bare noe så enkelt som at på tur er vi mindre digitale og jeg gir f i hvordan jeg ser ut, gjør godt, sier Nina.

Oliver nikker:

– Plassbegrensning i sekken fikk oss til å tenke gjennom hva vi faktisk trengte. Vi prøver å være mindre opptatt av ting hjemme også. Alt vi produserer av søppel må jo med oss hjem fra tur, og da blir det tydelig hvor mye det faktisk er, som igjen blir en inspirasjon på hjemmebane til å gjøre grep som å minske avfall, sørge for resirkulering. Vi har på ingen måte oppnådd null fotavtrykk, men jeg tror de tankene har gitt raskere og sterkere gjenklang hos oss på grunn av friluftslivet, sier han. 

Vilder kommer forbi med amfibibilen sin, som han stolt forteller kan kjøre både i vann og på land. Hva er det han har knytta bakpå? En kjuke? 

– Det er turboen, forklarer Vilder.

Leonora kom inn som den ukjente i familie-ligningen for to år siden. Hun har ikke vært noen brems i familieprosjektet. 

– Det er noe helt spesielt med å få oppleve naturen gjennom undringen i de minste barnas øyne. Jeg husker så godt en morgen på Gardlaushøgda da vi overnattet i gapahuk. Hjemme ville det vært beina i dørken og full fart med én gang. Men da hun så ut på en vegg av trær og morgentåke i det hun våknet.. Det var stille andakt. Den lille knollen forstod at dette var noe bra og fint. Mange av de aller, aller bokstavelig talt næreste naturopplevelsene har jeg fått ved å la Leonora lede an. Det er fascinerende for oss foreldre å være med på det, sier Nina.

Paret har fått anledning til å reflektere en hel del rundt hva friluftslivet gir dem som foreldre.

– Vi er helt sikre på at vi bygger barnas selvfølelse ved at de vet de er en viktig del av et team, og at de er «med på en greie». Jeg ble veldig glad da jeg leste en artikkel med Hedvig Montgomery, dronninga av barneoppdragelse. Hun uttalte hvor viktig det var for barn å kjenne seg som en del av et lag. Det føler vi virkelig at vi klarer på tur, og vi passer på å jobbe aktivt med bidrag til fellesen, ansvar og privilegier. For eksempel understreker vi at når Vilder bærer sin egen sekk er det til stor hjelp, og at når Leonora deler ut teltplugger er det en viktig jobb. Og når man får privilegiet av å eie en egen spikkekniv, har man ansvar for å bruke den riktig og forsiktig, sier Nina.

Hun synes også at hun får god trening i å «stå i det» i større grad enn hjemme. 

– Du må bare godta din rolle som motivator og fasilitator, og trene den muskelen. Når småen mener at han umulig kan klare å gå de siste kilometerne og du vet at det bare sitter i knollen hans, må du se det som din oppgave å fortelle eventyr, synge sanger og legge ut sjokolade på stien til krampa tar deg.

– Eller når noen begynner å kaste opp i teltet på nattestid, og du bare må håndtere det. I disse situasjonene merker vi at vi trener en utholdenhet som kommer godt med når jordas undergang braker løs i garderoben i barnehagen, sier Nina.

Eller som da Oliver og Vilder dro på alene fem dager etter Leonora var født.

De hadde med fiskestang, og Vilder fikk streng beskjed om at den skulle han la være i fred mens faren satte opp teltet.

Men et tjuvkastforsøk og hele stanga havna på bålet.

Sena brant av, og da det ikke kunne bli mer fisking.

Det var ganske trist.

– Når pappa henter fram igjen episoden, vet han at «husk fiskestanga» betyr «stol på meg».  

Bloggere er det tregeste turfølget.

Det sitter heller ikke langt inne å innrømme at det ikke alltid bare er fryd og gammen på tur.

Når det kommer til turbilder, for eksempel.

– Ja! Der er vi veldig ulike. Jeg drømmer meg ofte bort i bildene til friluftsinfluencere som har himmel i brann, nydelige landskap og flott stemning. Selv om jeg vet at det er helt utopisk, og ikke minst dårlig bruk av tid når man er ute med familien, lar jeg meg hisse opp når Oliver ikke klarer se at det henger grønt snørr ut av en barnenese, det ligger en søppelpose rett bak eller det stikker en pinne midt inn i bildet. Da føler jeg han er giddalaus og roper at han må faen meg se til å art directe litt, han også. Fra ham får jeg høre tilbake at ting går så tregt når jeg skal prøve å ta bilde samtidig. Her blir vi nok aldri enige.

– Bloggere er det tregeste turfølget, sier Oliver.

Etterhvert har familien fått mange spørsmål fra andre om å dra på telttur med barn. Spesielt mange spørsmål er det rundt selve sovingen.

– Det vi får flest spørsmål om er det om det blir kaldt om natta. Jeg tror de fleste som ikke har sovet mye ute bekymrer seg for det. Og da svarer vi med noen prinsipper som gjelder alle, og som er velkjente blant utesovere uansett alder: Gjør du godt forarbeid med isolerende liggeunderlag, god sovepose og påkledning har du kommet langt. I tillegg må du passe på at ingen legger seg med kald kropp nedi soveposen, den produserer jo ikke varme i seg selv. Det ingen vits å legge av gårde for å sove i utsatt terreng eller krevende vær, hvert fall i begynnelsen. Hold deg til nært terreng i varme sesonger. Og barne-tillegget: Er man fornuftig kledd, er det liten fare i sommer-Norge med å kravle seg ut av soveposen, sier Nina.

– Gjør det dessuten til en vane å sjekke at alle er på riktig plass de gangene du våkner i løpet av natta, sier Oliver.

– Om barna om natta, gjør de nok også det på tur. Det er kanskje bedre å håndtere hjemme akkurat i den perioden. Men når det er sagt, personlig føler vi at vi alltid får mer av å dra på tur enn vi gir. 

– Er dere fortsatt like glade i prosjektformatet?

– Definitivt! Vi holder fast på det at vi ikke skal legge på ekstra ting, eller kjøre dobbeltløp som vi ofte sier, før vi er helt klare. Da risikerer man at man føler hele prosjektet mislykkes, selv om det egentlig bare var et sideprosjekt som gikk skeis. Og, legger hun til:

– Juks deg fram alt du kan. Vi har spist tonnevis med pannekaker til frokost på tur, men samtlige har kommet ferdigstekt i pakke fra butikken. Det er ingenting å være flau over.

– Hva er sommerplanene, da? 

– Vi har mange lengre turer vi kunne tenke oss å ta, typisk områder og strekker som krever flere netter i telt, eller i en kombinasjon av telt og hytter. Mange i Norge, men vi drømmer også om for eksempel Korsika. Men så lenge vi har en i bæremeis er vi litt begrenset, så i år snuser vi på drømmen om å tilbringe en uke eller to i Nord-Norge med seilbåt og fjellturer, sier Oliver.

– Blir det bading, spør Vilder, og slenger seg om halsen på mamma. 

– Bading, bading, istemmer Leonora.

– Norgesferie passer oss egentlig supert nå med små barn, sier Nina, og ser på de andre.

– Vi kunne sikkert også kost oss i Syden med bamseklubben, og vi skal nok det på et tidspunkt også, men akkurat nå får vi mye ut av å kravle rundt på skogbunnen med ullundertøy med hverandre også, sier Nina, og ler.