Er Norge på tvers et turprosjekt for en småbarnsfamilie?
Jo, man dyrker den edle kunst å ikke se lengre enn sin egen nesetipp.
Litt lengre enn til tuppen av egen nese så vi kanskje, men aldri forbi det fantastiske landskapet vi til enhver tid befant oss i, enten vi satt på hver vår sykkel, i kanoen eller i den lille båten og nøt utsikten.
Store skoger, myrer og tjern, dype elvedaler, åpne fjellvidder, spisse, snødekte topper, trange fjorder og en skjærgård full av øyer.
Her fant vi ro, passe store fysiske utfordringer, rom for lek og moro og en følelse av å være på vei uten å ha noe å rekke.
Helt uten planlegging var turen ikke, men vi forsøkte å gjøre det enkelt.
Dagen før vi syklet avgårde, kjørte Gustav og Karianne hjemmefra til Bergen, for å legge ut forsyninger.
Kanoen, litt mat og ekstra klær, ble plassert ved Øyvassdammen i Gausdal vestfjell.
Vi ordnet med båtplass i Lærdalsøyri for den lille 14-fots seilbåten vår, et sted vi allikevel måtte forbi på veien.
Etter å ha parkert bilen ved en båthavn utenfor Bergen, rakk vi nattoget tilbake.
Da vi dagen etter syklet av gårde fra huset på Kolsås, i retning nord-nordvest, hadde vi alle atmosfæriske variabler på vår side.
Vi nøt sommervarmen og den stekende solen, badet i et skogstjern og kom frem til ventende middag på hytta til en gammel arbeidskamerat av Gustav, sånn omtrent fem timer etter beregnet ankomsttid.
Dagen etter ble det tid til både dukkert i et badevann og en bedre lunch, før vi syklet videre. Klokken var vel nærmere midnatt da vi kom frem til sydenden av Randsfjorden, der første sykkeletappe var over og bestefars 12-fots Pioner-jolle sto klar til å frakte oss videre.
Den hadde vi fått plassert der et par dager tidligere, etter å ha fått tillatelse fra Kistefoss båthavn.
En vanntemperatur på 13 grader hindret oss ikke i å ta både kvelds- og morgenbad, før vi hoppet i båten og putret avsted.
Turen over Randsfjorden viste seg å bli intet mindre enn tre dagers total nytelse og avslapning, i et vær som best kan beskrives som subtropisk.
Egentlig hadde vi vel skrytt på oss at vi skulle ro, men vi fant raskt ut at dette ville ta altfor lang tid, når båten var fylt til randen av mat, turutstyr, store og små mennesker og golden retrieveren vår, Toddy. Beslutningen om å gå for motor var derfor enkel.
I løpet av tre dager steg vanntemperaturen til 20 grader, vi ble brune som snegler og, for å gjøre oppholdet perfekt, klarte pappa å dra i land en ekte randsørret på nærmere halvannen kilo, nok til å mette en familie på fire, pluss en sulten hund.
På Odnes, ved nordenden av Randsfjorden, ble båten byttet ut med sykler. Deretter bar det videre i retning Gausdal vestfjell. For å unngå trafikkerte veier, hadde vi fått ordnet med transport et stykke forbi Dokka, før vi lesset utstyret av bilen og tråkket av gårde.
Dette kunne kanskje blitt sett på som juks, var det ikke for at vi, i vår ferieverden ikke hadde noen regler å bryte, og dermed følte oss behagelig frie til å velge den tryggeste løsningen.
Drar man på tur med barn, må man være fleksible.
Sykkelterrenget mellom Skartlibygda i Nordre Land og Liomseter i Gausdal var flott.
Etappens kanskje morsomste øyeblikk, var da vi ved bredden av Dokkfløyvannet – som det lokale kraftselskapet hadde tappet ned til omtrent femten meter under vanlig nivå – bestemte oss for å sette opp teltet på en strandet flytebrygge, i tilfelle vannet skulle stige til normal høyde i løpet av natten.
Vi har senere regnet ut at dette ville ha krevd en vannføring i den ellers så beskjedne Dokkelva, på omtrent det dobbelte av det man finner i utløpet av Nilen!
I det neste vannet vi kom til, Dokkvannet, ville vi igjen prøve fiskelykken. Gustav fikk en ørret som var så liten at den fikk slippe ut igjen.
Marte og Maja på sin side, har ikke de samme preferansene som sin far, hva fiskestørrelse angår.
De fanget dusinvis av ørekyte som ble grillet og brukt som pålegg på brødskiven.
Skal en overleve i villmarken, må en utnytte alle tilgjengelige ressurser!
Etter «storfangsten» bar det videre til Liomseter, der det ble to dager med kortspill, nydelig mat og verdens triveligste vertskap.
Fra Liomseter gikk vi over fjellet mot nordvest, i retning Øyvassdammen, der vi ti dager tidligere hadde lagt igjen kanoen.
Utpå kvelden kom vi frem til Langsubu, en av Gausdal fjellstyres trivelige utlånshytter. Hytta var tom, så vi fyrte opp i ovnen, lagde oss en sen middag og følte oss hjemme i den lille bua. Idet solen hadde gått ned bak fjellene i vest og vi var i ferd med å krype ned i våre ventende soveposer, så vi to skikkelser komme oppover stien fra Liomseter.
Ikke forsto vi hvorfor de kom bærende på en planke med et stort skilt på, men vi skyndet oss da å rydde, så de nye gjestene skulle føle seg velkomne.
Da de to karene entret hyttedøren, viste det seg at de ikke var kommet for å overnatte – selv om klokken var oppunder midnatt – de skulle bare ha i seg litt mat og så gå videre i mørket. Erik og Morten, som de het, var nemlig ute på en historisk ferd: de skulle besøke Gausdals geografiske ytterpunkter i øst, vest, nord og sør, i løpet av et døgn, uten å benytte motoriserte fremkomstmidler. Deres neste stopp var den 1382 meter høye toppen Marsteinhøgda, der skiltet med påskriften «Gausdals vestligste punkt» skulle plasseres. Gåturen videre over fjellet, mot kanoen, var først helt nydelig.
Solen stekte, vi badet i et lite fjellvann og ble brune i nakken. Så var det som om naturen bestemte seg for å sende oss, om ikke ti landeplager, så i hvert fall to.
Regnet øste ned, så vi ble klissvåte gjennom alt vi hadde av klær.
Men regndråper var ikke det eneste som fylte luften den kvelden, der vi vandret langs grensen mellom Øystre Slidre og Sør-Fron kommune.
Aldri har vi sett større mengder mygg! Det var så tett med disse små flygende blodsugerne at vi, etter å ha satt opp teltet i rekordfart og kommet oss i trygghet innenfor myggnettingen, ble liggende og beskue vårt gule yttertelt skifte farge til grått, før vi sovnet inn til en tilsynelatende endeløs symfoni av summing og plaskende regn.
Fra Øyvassdammen padlet vi i seks dager, inn i Jotunheimen, og så langt som til Årdal kommune.
Den første sjøen vi krysset, besto tidligere av flere mindre vann, deriblant Øyvatnet, Kaldfjorden og Sandvatnene, men har siden kraftutbyggingen i 1955, vært én stor innsjø. Dette viste seg å være en veldig flott padlesjø, med klart vann, mange øyer og viker og nydelig høyfjellsnatur på alle kanter.
Neste vann ut var Vinstervatn, en lang, krom innsjø med omtrent to mils padlelengde. Dette vannet var minst like fint som det forrige.
Vi hadde flott utsikt mot Gjendealpene i vest, og så tranene leke seg i myrene langs bredden. Natten ble tilbrakt på en nydelig liten øy, med perfekt plass til vårt gule firemannstelt.
Etter en liten trilletur opp fra Vinstervatnet, kom vi til selve sjefsvannet, Bygdin.
Dette er Jotunheimens største innsjø, en lang, smal innlandsfjord med klart blågrønt vann og bratte fjellsider på begge sider. Her er det ikke sjelden at det blåser i storms styrke og gjør det umulig for en familie på fire å ferdes trygt i kano. Vi opplevde aldri så sterk vind, men det regnet mye, så alt som ikke var pakket i vanntette sekker – og dette inkluderer selvfølgelig oss selv – ble gjennomvått.
Toddy så til tider ganske molefonken ut, der hun lå og skalv i bunnen av kanoen, og ble nok ganske lettet hver gang vi slapp henne inn på land så hun kunne løpe seg varm.
Ved vestenden av Bygdin, ligger Eidsbugarden og DNTs hytte Fondsbu.
Her var det, i anledning Vinjerock, rigget opp scener, uteservering og sikkert flere hundre telt. Det var rart å komme rett fra alenetilværelsen i ødemarka til plutselig å befinne seg blant over tre tusen feststemte mennesker på en festival.
Men, vi hadde uansett ikke billetter, så vi spiste middag på Fondsbu og trillet kanoen videre mot Tyin, der vi unnet oss luksusen med å leie et rom på Tyinholmen. Ved hjelp av en vifteovn og et tørkestativ fikk vi i løpet av natten tørket det våte utstyret vårt.
Neste formiddag var det atter tid for kano og vi padlet videre mot vest. I sterk kontrast til Bygdin, viste Tyin seg fra sin beste side.
Som den vestligste av de store innsjøene i Jotunheimen, utgjør den, langs sin vestbredde, fylkesgrensen mellom Oppland og Sogn og Fjordane.
Her lå det fremdeles mye snø, og isen hadde ifølge kjentfolk gått bare en uke i forveien. Da gjelder det å være forsiktig i kanoen og alltid holde seg nærme land!
Et døgns opphold på en øy i Tyin, i perfekt høyfjellsvær, gjorde oss godt.
Vi badet masse, tidvis med isflak som flytebrygge, lå langflate i sola, og spiste nyfisket ørret både til middag og lunsj.
Ved Tyinosen ble kanoen byttet ut med sykler. Heldigvis er det nedoverbakke hele veien til Årdal, så det gikk nok hardere utover bremsene enn syklisten selv.
Toddy, som begynner å bli en eldre dame, kunne nok tenkt seg en noe slakere nedstigning, mens resten av familien storkoste seg i en av Norges lengste utforbakker.
Entusiasmen var stor da vi kunne lene oss over autovernet og kikke ned på Øvre Årdal – den lille bygda med den enorme fabrikken – langt der nede under oss.
Syklingen videre mot Lærdal var ikke helt uten dramatikk. Omgivelsene, med bratte fjellsider og blått vann, sto ikke tilbake for noe annet på turen, men trafikken, spesielt inne i tunnelene, kunne vi godt ha vært foruten.
Været ved Sognefjorden er ganske underlig, og det er nok ikke få meteorologer som opp gjennom tidene har stanget hodet i veggen i fortvilelse over hvor vanskelig det er å forutsi hvordan det vil utvikle seg de nærmeste timene.
Snakker vi om flere dager, blir det helt umulig! De kunne likeså godt melde et år av gangen, med følgende tekst: skiftende! Alle dager inneholdt flere runder med regn, sol, vind og vindstille. Det eneste vi manglet var snø. Forholdene gjorde det vanskelig for oss å seile, slik vi i utgangspunktet hadde planlagt, så vi gikk for motor også her, som vi hadde gjort på Randsfjorden.
Turen ut Sognefjorden ble ikke mindre spennende av den grunn. På de fire dagene vi brukte ut til havet, observerte vi hvordan topografien endret seg fra veldig trangt og bratt, til et mer åpent fjordlandskap, vi sov i telt under stupbratte fjellsider ved Kaupanger, var turister med kamera rundt halsen i Balestrand og så en flokk hvaler leke seg i Høyangerfjorden.
Litt bading ble det også tid til. Ved Rutle i Gulen kommune, der fjorden møter havet, fyrte vi opp et stort bål av drivved og nøt det fine været som kom sigende inn fra nordvest. Herfra, og hele veien sørover til Bergen, hadde vi strålende sol og en vindretning som – i hvert fall når det blåste opp litt – gjorde det mulig å komme seg fremover ved hjelp av vindkraft.
Skjærgården mellom Sognefjordens terskel og Bergen er helt fantastisk! Det er mulig å holde seg innaskjærs hele veien, i trange sund mellom små holmer og større øyer.
Naturen i disse skjermede områdene, der vinden og dønningene fra storhavet ikke slipper til, er grønn, frodig og full av liv. Vi opplevde også å få masse fisk, av mange forskjellige arter: torsk, lyr, sei, brosme, lange, uer og lomre.
Vi ankom Bergen midt på natten og sovnet til gleden over tanken på at vi hadde tilbakelagt kryssingen av Norge på tvers.
