Norge på tvers med barn

Og hva skjer når vi en dag våkner opp på langtur med en tenåring i teltet?

Det er med disse tankene i hodet vi bestemmer oss for å dra Norge på tvers.

Fire ganger. På sykkel. I kano. På ski. Og til fots.

Vi vil ha mer tid til hverandre enn vi har i hverdagen.

Vi vil at alle skal få kjenne den gode følelsen av å jobbe sammen mot felles mål, strekke oss lenger enn noensinne, vel vitende om at det er alt vi opplever mellom A og B som er det vi egentlig er på jakt etter.

Det er høyt spill.

Det er barnas glede ved friluftsliv som ligger i potten.

Noen ganger må man bare ta en sjanse.

«Å sykle Norge på tvers handler uunngåelig om oppturer og nedturer. Sånn må det bare bli når man skal på tvers av flere store dalfører.»

Tre måneder senere setter vi fra oss syklene litt sønnafor Kjølberget i Trysiltraktene og styrer føttene inn på en liten sti østover, i stikk motsatt retning av dit vi egentlig skal.

En far og to døtre på henholdsvis ti og tolv år.

Det er kaldt.

Det er vått.

Det er bratt.

Og det er her den egentlige starten på familieturen Norge på tvers begynner. Uten mamma.

Hun er hjemme og jobber.

Oppe ved riksrøysa kan vi skue inn i ingenmannsland, som gradvis forsvinner i regnet og tåka.

Jentene tar et par påtatte begeistrede hopp for fotografen før vi rusler gjennom den dyvåte vegetasjonen og ned til syklene og de oversvømmede, sugende grusveiene.

Vi er i gang.

Hva kan man så si om seksten dager på sykkeltur Norge på tvers?

Jeg kan si dette:

Å sykle Norge på tvers handler uunngåelig om oppturer og nedturer.

Sånn må det bare bli når man skal på tvers av flere store dalfører.

Å sykle Norge på tvers er å stå i en liten lysning i granskogen et sted mellom Elverum og Åsta med en liten flaggermus som sirkler rundt oss så nært at vi synes vi kjenner de spinkle vingeslagene mot ansiktet.

Å finne ut at det som kiler deg under tærne når du stikker føttene i sokken tidlig om morgenen ikke er en barkbit, men en svær løpebille med lilla skjær på det glatte, blanke ryggskjoldet.

Det er å la hjulene spinne nedover fra Lillehammerfjellet, nedover og nedover, til Tretten og Gudbrandsdalen.

Til fråtsing i pølser og is og brus og alt det andre vi har lengtet etter. Og krabbe seg opp av dalen på motsatt side i trykkende, varm ettermiddagssol.

Det er å være millimeter fra å avbryte turen på grunn av sykdom, ta inn på Skeikampen, vente, komme til hektene og fortsette turen til nærmeste fjord. Det er å se landskapet skifte fra langstrakte, myrlente skoger med blanke skogsvann i øst til seterlandskap på Lillehammerfjellet.

Å la syklene trille over slake fjellvidder langs Peer Gynt-vegen og videre til fjellene i Jotunheimen, dykke ned i Valdres og kjempe seg opp den gamle, gjengrodde kongeveien til Tyin og rømmegrøt.

Hvordan kunne jeg forresten tro at vi kunne klare hver vår porsjon rømmegrøt?

«Hva skjer om vi klipper navlestrengen til den trygge, kjente hverdagen for mer enn bare en håndfull dager?» 

Hva er så den største utfordringen på sykkeltur Norge på tvers? 

Sauene. 

Ja, ikke i Trysiltraktene, hold Trysiltraktene unna, for der er det elgen og rovdyrene som regjerer.

Uproblematisk for en Norge på tvers-syklist. Men i det øyeblikk vi krysser Glomma, begir vi oss også inn i sauens rike.

Jeg har ikke noe i mot sauer. Jeg er faktisk en ganske tolerant fyr. Ikke er det fordi vi i tide og utide kolliderer med sauene, for det gjør vi ikke. Og det er heller ikke fordi vi kjører på møkka og for den i retur opp bak, for det skjer heldigvis ikke så ofte som en kunne tro med all sauemøkka på veiene.

Nei, sauene er den største utfordringen fordi de må lokkes på.

Aller helst klappes.

Og det vil de jo sjelden.

Så da må vi stoppe. Og lokke. Og vente. I ett vekk. Det gjør noe med framdriften.

Til sist kommer ultimatumet:

– Norge på tvers eller sau!

Vi lander på et kompromiss.

Mange sauer, geiter, kuer og hester og daler og fjell senere står vi der i solnedgangen, tusen meter over Årdal, vesle Årdal, langt der nede, klemt inne mellom mektige dalsider.

Vi slipper oss ned en endeløs rekke av hårnålsving i det gylne kveldslyset.

De siste kilometerne av turen.

En uke senere er vi på farten igjen. Jeg skal innrømme at det er litt sprøtt.

Denne gangen med mamma. Og fire litt for tunge ryggsekker med fire redningsvester og årer, to båter, et lite telt og mat. Veldig mye mat.

På torget i Eidfjord er det sydlandsk feriestemning, og vi trekker avreisen mot de trange dalene og fjellene i øst i langdrag.

Må bare ha en is til.

Og dyppe føttene i Eidfjord.

Om tre og en halv uke håper vi på å kunne gjøre det samme i Drammensfjorden. 

Det kiler spent og en anelse nervøst i kroppen langs den slake stigningen opp brennvarm asfalt til Eidfjordvannet.

Sjeldent har vi følt oss så små som nå da vi tar de første padletakene på turen over Eidfjord-vannet under stupbratte, blanke fjellsider.

Vi finner ingen leirplass ved enden av vannet og leker like godt campingturister for et døgn med bedagelig hygge på den lokale campingplassen, den siste fråtsingen før Uvdal på den andre siden av Hardangervidda.

Vi våkner opp med en tenåringsjente i teltet dagen etter. Sif har rundet tretten år.

Vi forlater luksustilværelsen på campingplassen med hver vår is i hånden og tar fatt på dagens blodslit.

For det er ingen hemmelighet. De neste to dagene er det bare én ting som gjelder: Oppover.

Og akkurat her, med varmen dirrende over den jevnt stigende veien og mellom loddrette bergvegger innover i Hjølmodalen, som står som et øksehogg i fjellet, akkurat her, tomme for vann, tomme for krefter og knelende under knugende sekker, akkurat her er jeg villig til å diskutere om dette er på barnas premisser.

Vi gir oss etter et par hårnålsving oppover og slår leir under en fossende Berdølo.

Fosserøyken svaler huden og opphetet stemning.

Bursdagsbarnet blir feiret behørig i teltet utpå kvelden.

Sykkelløp har sine konge-etapper. Neste dag har vi vår. Vi subber, sleper og drar oss oppover hårnålsving etter hårnålsving i bjørkeskogen under den varme morgensola og er fornøyde med at vi droppet kanoen til fordel for florlette packrafter.

Nå og da passerer biler på vei opp til parkeringsplassen langt der oppe, rett under tregrensa.

De lurer antakelig på hvorfor vi går oppover på beina. Jeg lurer litt på det selv også.

Vi biter tennene sammen, når endelig opp til parkeringsplassen og alle bilene og autocamperne og menneskene og små og store ryggsekker oppe i den dirrende sommervarmen.

Jobber oss oppover en høyderygg, stadig oppover.

Så er vi der. Over tregrensa. På vidda.

Vi snur oss og ser Eidfjordvannet langt, langt der nede i disen.

I den andre retningen hilser Hårteigen oss velkommen til Hardangervidda i det lave kveldslyset.

Neste dag vanker enda en milepæl: Vi kommer fram til starten av vassdraget vårt.

En liten sildrebekk her oppe, men snart skal den vokse seg større og frakte oss varsomt nedover det slake, gresskledde morene-landskapet i den åpne dalen.

Vi skal komme til å oppleve å føle oss sårbare i truende tordenvær midt på vidda, nyte late dager på sandstrender, den rare følelsen av å padle inn i hjemtraktene på Østlandet, å kunne velge mellom å dra hjem eller dra videre.

Men akkurat nå, lyttende til lyden av de første åretakene, mens vi kjenner hvordan den lette strømmen fører oss avgårde, akkurat nå er dette det største av alt:

Forventningen om det som skal komme de neste mange dagene.