MALIN JACOB
Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å sette statsvitenskapstudiene på vent. Nå skal hun jakte drømmen litt, og vil blogge for oss framover. Malin er en av grunnleggerne til gronnejenter.no. Hun har også en egen hjemmeside: malinjacob.no.
Jeg har ikke barn, men jeg er heldigvis ganske barnslig. Som voksen turleder ønsker jeg derfor å gi ungene gleden av å herje og grise.
Les også: Lever livet ute
Selv har jeg tro på at grenser og trygge rammer gir trygge barn. Det utelukker imidlertid ikke at det også kan være sunt for et barn at mamma og pappa snur seg vekk, svelger angsten, og lar ungen få lov å henge opp-ned i den øverste greina i furutreet.
Ingen foreldre ønsker å se barna sine skade seg. Ingen turleder for barn heller. Selvsagt. Det er helt naturlig å være redd. Men, hva skjer når voksne legger sin egen redsel til side, lar barna utfolde seg i situasjoner hvor det kan være fare for skrubbsår, møkkete klær og kanskje en vrikka ankel?
Her er fire eksempler:
1. Skumparty
Like ved gapahukene hvor vi skulle sove oppdaget barna en liten foss. De spør om de kan bade. Turlederne er usikker på om det er trygt nok, men sier til slutt ja. Jeg er nervøs før de hopper uti. Kanskje de sklir og skader seg. Vi oppdager fort at det ikke er fossbadinga som er mest stas, men alt skummet som ligger i vannet under fossen. Skumkrig!
Først blir jeg oppgitt. Hva er vitsen med å bade hvis man blir skitten av det?
Så innser jeg – det gjør ingen verdens ting.
2. Gjørmebad
Hun sa hun ville bade. Litt for sent skjønte jeg at det ikke var i vannet hun ville bade, men at det var det gigantiske gjørmehullet hun hadde i tankene. Hun tar sats, hopper. Gjørme til halsen.
Hva hadde moren hennes sagt om hun hadde sett henne nå? tenkte jeg. En mer skitten unge har jeg aldri sett i hele mitt liv. Hun ser på meg fra gjørmehullet. Vurderer om jeg kommer til å bli sint. Jeg vurderer selv om jeg er sint. Om jeg skal kjefte. Voksne blir jo sint for sånt. Skitne barn. Og jeg er jo egentlig voksen.
Kanskje er jeg ikke det likevel. Voksen. For jeg blir ikke sint. Jeg ler. For hun er jo helt utrolig morsom. Det er heller ikke så farlig å bli møkkete.
3. Fiske med sytråd
Vi som var turledere ønsket ikke å legge store planer for aktiviteter underveis på turene vi var på. Hva skjer når dagen er fri for voksenstyrte (ikke voksenfraværende) aktiviteter? Ikke uventet, barna finner på ting selv.
Den ene jenta med på turen finner en gammel fiskekrok, og hun vil prøve fiskelykken. Det går jo ikke tenker jeg. Vi har jo ingen sen."Har du ikke noe tråd da?", spør hun. Jovisst har vi med tråd. Svart sytråd. Jeg tenker gjennom alle årsakene til hvorfor det er en dårlig idé å fiske med sytråd. For det første er den ikke særlig sterk og vil ryke. For det andre kan fisken se den.
Jeg velger å ikke fortelle barnet at prosjektet er umulig. Sammen tvinner vi sytråden og fester den på kroken. Etter en halv times konsentrert fisking drar hun opp en liten abbor.
Jeg viser barna hvordan man kan se det er en abbor, og hvordan man sløyer fisk. De får kutte ut linsene inni øynene. Så steker vi fisken på primus.
4. Hengebroløp
Vi kommer til en hengebro på turen. Det er langt ned. Jeg ser for meg broa gå i stykker. At den løsner på den ene siden og knuses mot fjellsiden. Svetter bare av tanken. Jeg vil helst at vi lister oss over.
Så beiner ungene over. Broa dingler. Den holder. Og det gjør den alle de ørtenogførti gangene de løper frem og tilbake. Og frem og tilbake. Plutselig snubler ei av jentene og vrikker foten. Det gjør vondt – men verre er det heller ikke. Som gammel håndballspiller er jeg god til å legge støttebandasjer.
Det vil helst gå bra.
«Det er ikke så farlig». Alt trenger ikke ha en pedagogisk læreplan. Noe kan være gøy bare fordi det er gøy. Gi litt slipp selv om man er litt redd. Det er lur øvelse. For man blir herdet. Både voksne og barn.
«Jeg tror det er på tide å tåle litt risiko – fordi vi er glade i ungene og ønsker dem alt godt.»
Vår kultur er veldig fokusert på å unngå skader. Sykkelhjelmer, lekeplass-inspeksjoner, barnehager som innfører forbud mot klatring. Misforstå meg rett, sikkerhetsfokus er bra, men et eller annet sted kan det bli for mye sikkerhet at det er usunt. Jeg tror det er på tide å tåle litt risiko – fordi vi er glade i ungene og ønsker dem alt godt.
Som turleder i sommer hadde jeg et håp om å kunne gi ungene naturglede. Jeg har tro på at mennesker som føler kjærlighet til naturen, også ønsker å ta vare på den. Samtidig tror jeg at mennesker som i ung alder blir trygg i naturen også vil oppleve den som et frirom senere i livet. I tillegg er naturen en ypperlig arena for mestring.
Les også: Leirbålet lyser og varmer