Kanotur og orreleik med barn

Turene i Barnas Turlag begynner når turprogrammet legges ut. Det skjer lenge før selve turen, og det gir oss noe å glede oss til.

Før denne turen kan vi lære masse om orrfuglen, orrfuglleiken og spillet før vi møter alle de andre barna som har meldt seg på.

Vi kan ikke glemme godteri. Hvordan blir været? Blir det mye lek ute, eller blir det litt sånn være-mye inne-i-gapahuken- vær? Og hva skal vi spise? En ting er sikkert: Mye god mat er viktig for aktive utebarn.

Noen kjenner jo noen, men ingen kjenner alle før turen starter. Det er alltid spennende, hvem blir med på denne turen? Kanskje får jeg helt nye venner, kanskje blir jeg kjent med noen jeg aldri har truffet før. Kanskje jeg får en ny bestevenn?

Norgesferie: 20 forslag til en aktiv sommerferie

På vår kano- og orreleiktur var vi 26 personer, 13 store og 13 små. Vi hadde åtte kanoer, en kano med tre i, de andre var det fire og fem i. Og mat, og soveposer, klær, liggeunderlag og godteri. Noen hadde vært på tur før, andre nesten ikke. For mange var det første gang i kano, alle hadde redningsvest så det gikk fint.

Noen av barna har med seg sine egne foreldre. Men noe av det aller fineste med Barnas Turlag er du også kan låne en mor eller far, eller begge to. Det er ikke alltid alle mammaer og pappaer har mulighet til å være med. Vi er et lag der alle tar vare på hverandre.

På turen vår hadde han ene gutten tatt med seg en pappa som er kokk.

Kokken lagde utepannekaker og kakao med krem til lunsj. Den pappaen får være med en annen gang også.

Besteforeldre med barnebarn og andre foresatte med barn er også hjertelig velkommen. Vi forsøker å finne tilbud som passer barn i alle aldre. Noen turer og hytter krever at ungene er turvante, mens andre kan nåes uansett alder.

Kanskje får jeg helt nye venner, kanskje blir jeg kjent med noen jeg aldri har truffet før. Kanskje jeg får en ny bestevenn?

På overnattingsturer og spesielle dagsturer som krever begrenset antall er det påmelding. Turen starter på en strand på en odde ved et vann. Kanoene skal bæres av en stor tilhenger, settes på vannet og fylles med folk og bagasje. De første padletakene er spennende, litt nølende og mange holder seg ekstra godt i kanoen. Men det går godt, ingen får en padleåre i hodet, ingen faller i vannet. Noen blir litt våte, for litt spruting er lov.

Denne episoden av På lag med fjellet handler om å ha med barn på tur. Se den her: Ta med barna på tur!

Vi kunne ha kjørt litt lenger med bil og satt 
ut kanoene lenger frem. Men det syntes ikke turlederen vår hadde vært noe gøy. For noen hadde laget en vei i vannet mellom land og en vakker øy. Veien måtte vi komme oss over med kanoer, utstyr og alt. Toppen av veien var omtrent to meter over vannet. Vannveien frem til veien var en svingete smal kanal. Vi kunne ikke legge til sidelengs, vi måtte gå i land fra baugen og kanoen måtte ut med baugen først. Åtte kanoer måtte over. Ville vi klare det, ville noen velte, hva om vi mistet godteriet i vannet?

Det første store hinderet, veien som var i veien, klarte ikke å velte oss. Sammen fikk vi alle kanoene over på rett kjøl. Det ble en stor seier for gruppa, vi løste oppgaven sammen, vi hjalp hverandre og ingen padlet videre før alle var på vannet. Det ble litt mindre godteri i kanoene, for vi måtte jo feire seieren.

Du husker det kanskje, storbrannen i Froland 
i Aust-Agder? Det var den største skogbrannen 
i Norge etter andre verdenskrig. Myklandsbrannen i 2008 forandret området der orrfuglen bor. Det er ikke lenger et helt vanlig skogområde vi padler i. Mange trær er borte, noen har falt ned noen støtter seg til andre. Trærne er ikke bare grønne, de er svarte, de er grå og de står lenger fra hverandre. Fordelen med orreleik her er at fuglen har færre gjemmesteder og det er lettere og se den. Den liker seg i det nye åpne spøkelseslandskapet.

«Det er ikke lenger et helt vanlig skogområde vi padler i. Mange trær er borte, noen har falt ned noen støtter seg til andre.»

Etter cirka tre kilometer padling er vi fremme ved leirplassen. På den ene siden av elven ligger gapahukene speiderne i Mykland har laget, og som vi får låne. På den andre siden er spillplassen. Vi ligger i gapahuken for ikke å skremme vekk fuglene. Vi er alle med på å tømme kanoene for utstyr og mat. Når den jobben er gjort og kanoene er tomme, kan barna dra på ekspedisjon sammen, uten voksne i kanoen. Barna drar ut med kano og fiskestang. Vil vi få ørret til middag? Kommer beveren til å sprute med halen? Pappa, hvordan svinger vi en kano?

LES OGSÅ: Året rundt på en helg

Det ble ikke fisk til middag. Men hva gjør vel det når solen skinner og alle de voksne lager forskjellige middager som alle kan smake på? Når alle har spist, begynte de store ungene å transportere folk og utstyr i kano over elven til der orrfuglen spiller. Liggeunderlag, sovepose, bamser, varme klær og lørdagsgodteri fikk være med over. Alle fant sin plass i gapahukene, og alle var helt sikre på at den plassen de hadde valgt var den beste. Vi vet at orrfuglen bruker dette området til spill og lek, men ville de komme i kveld? Ville de spille høyt? Hvor mange ville komme?

OJ! Der smalt den første orrfuglen en halv meter rett utenfor gapahuken vår! Det ble helt stille blant ungeflokken. Klukk klukk, kurr kurr. Vi hadde klart å gjemme oss, han så oss ikke og spillet var i gang.

Barna drar ut med kano og fiskestang. Vil vi få ørret til middag? Kommer beveren til å sprute med halen? Pappa, hvordan svinger vi en kano?

«Vår» orrfugl gikk frem og tilbake rett foran øynene våre. Så kom en røy, og så enda en røy. For det er det vi kaller dame-orrfuglene. Vi var heldige, det kom enda en hann til, og da trengte ikke vi å være så stille lenger. Fuglene klukket, og kurret og sang og ropte så høyt at det måtte være minst 20 fugler på plassen vår, i hvert fall 10! Så mange var det at det var kun de aller trøtteste som klarte å sovne. Vi andre småpratet og lo, og spiste godteri mens verdens vakreste show gikk rett utenfor gapahuken vår. Dette er noe jeg håper alle barn og voksne får oppleve. Spillet og leken til en gjeng med orrfugl en tidlig vårkveld.

Orrfuglen spiller for å finne ut hvem som skal være kjærester og bestevenner. Når leken er i gang og sangen, og flaksingen og løpingen står på for fullt kan noen og enhver bli romantiske og lekne. Gapahuken er dekket med gode liggeunderlag, varme soveposer og en bamse her og der. Det er gøy for små barn og krabbe frem og tilbake og krype inn i soveposer med hodelykt. Og med så mye fugl ute som vi fikk oppleve, er det greit at små barn også får spille og leke og kurre og klukke. Men orrfuglen tar seg gjerne en pause i all leken før den fortsetter igjen utpå morgenkvisten.

Da dukker to lyse hoder frem fra soveposene.


– Har de lagt seg nå? Det gjør ikke noe for nå har vi blitt kjærester, vi skal dele godteri og han skal få låne min bamse og hun skal få bruke min hodelykt.

Det var mange blide og trøtte tryner den morgenen.


– Jeg fikk nesten ikke sove jeg!


– Jeg hørte ingenting de spilte så høy

– Jeg så i hvert fall tjue!

– Jeg så fire oppe i et tre samtidig!

– Jeg så noen som løp kjempefort etter hverandre!

– Det var en som nesten kom inn i gapahuken vår!

Det rare var at klokkavar ikke mer enn 7 og nå var det helt stille, ikke en fugl å se eller høre.


– Hvor er de henne nå, mamma?


– Nå har de dratt hver til sitt spesielle sted for å sove og hvile og spise. Kanskje skal de spille i natt igjen.

– Er vi her da?


– Nei, da er vi hjemme igjen.


– Jammen jeg vil ikke, jeg vil være her mer.


– Det er klart vi kan dra tilbake igjen, men først skal vi ha frokost og kanorebus.


– Kuuult!

Nugatti, espresso, egg og bacon og lapper med syltetøy. Med mange barn på tur er aktiviteten høy, derfor må maten være gøy. De voksne har med seg alle slags rare kaffemaskiner som de lager god kaffe med. Barna har valgt sine favoritt-turpålegg, vi har mange bokser med Nugatti. Men ingen kan leve på Nugatti alene, og ingen vil det heller når baconet begynner å knitre og smelle i panna og lukten av nystekt frokost samler alle rundt utekjøkkenet. Ingen voksne roper, det er i grunnen ingen voksne som har ropt hele helgen. Og når lappene er klare, er det kø foran panna, syltetøyet og rømmeboksen.

Vi hører et plask. Hæ, falt noen i vannet? Det
er ikke lett å rope med munnen full av lapper og syltetøy. En hval, hæ, det er jo ikke hval i ferskvann, har en kano velta? 
Et hode dukket opp, det viste seg å være en pappa som har badet, selv om det var dødskaldt så tidlig om morgenen! En mamma kom også stupende, hun skulle ikke ha noe av at det bare var pappaer som badet.
 Senere på dagen, da solen fikk tak og varmet både luft og vann, løp noen glade unger nakne rundt på stranda mens de større badet fra kanoer og øvde seg på redningsøvelser og nye kanotriks.

«Har de lagt seg nå? Det gjør ikke noe for nå har vi blitt kjærester, vi skal dele godteri og han skal få låne min bamse og hun skal få bruke min hodelykt.»

På søndagen lagde barna villmarkstaco til alle sammen, og de største barna arrangerte kanorebus for oss. De fikk i oppgave å plassere rebusoppgaver rundt i elva på litt vanskelige plasser. Så ble vi delt inn i lag, ingen fikk bare være med dem som de kjente best.

Akkurat det var egentlig litt vanskelig, for nå føltes det som om vi alle hadde kjent hverandre best kjempelenge.

– Alle mann i kanoene!

Startskuddet gikk. 
Nå måtte vi være litt lure og ikke dra til den posten alle dro til, for der kunne det bli trangt og kanskje kunne vi velte. Alle måtte på alle seks postene, og det var om å gjøre å være først ferdig. Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen og kanoen rett
 vei på vannet. Den vanskeligste posten var den som hang oppe på en fjellvegg, for da måtte noen stå i kanoen for å lese. Eller den som var bundet fast i en tømmerstokk halvveis under vann, for da måtte vi bøye oss laaangt ut av kanoen for å få tak
i oppgaven. Men vi klarte det, vi ble bare våte på armene, ingen velta og alle vant.

For sånn er det 
på tur med Barnas Turlag, alle er vinnere.

Det ble kakao med krem, og tro det eller ei: Mer godteri
 til alle.


Mykland er et fantastisk område for både barn og voksne. Det var flott før brannen i 2008, men det har blitt veldig spesielt å være på tur i dette området etterpå også.

Det er elver som krysser hverandre, sideelver som vi ikke vet helt hvor ender, det er trange passasjer vi må gjennom og det er åpne vann hvor vinden kan blåse friskt.

Vi bruker dette området mye.

Det var store protester da vi begynte å pakke kanoene for returen. Barna ville ikke hjem. Vår årlige orreleik- og kanotur blir nok fullbooket til neste år også.