Det begynte en regnværsdag i juli 2007. Min da fire år gamle datter Gjendine måtte stå igjen på Gjendesheim og se sin far og et titalls andre mennesker gå ombord i båten til Memurubu. Blant dem en rekke barn i skolealderen – klare for det store eventyret over Besseggen.
– Jeg vil også være med, sa Gjendine.
– Beklager, men du er for liten, sa jeg.
– Jeg er kjempestor, sa Gjendine.
– Ja, du er ganske stor. Men ikke så stor at du kan gå Besseggen. Jeg tror du må bli seks år først, sa jeg.
– Åååååå. De andre barna får være med, sa Gjendine.
– Snart blir det din tur, sa jeg.
Og så dro jeg avsted med båten – mens Gjendine sto igjen på brygga sammen med mamma og to små søstre.
Det skulle vise seg å bli et avgjørende øyeblikk i Gjendines liv.
Der sto hun, fire år gammel, og bestemte seg for å trene seg opp til Besseggen.
Hun bestemte seg for å begynne med det samme.
Sommeren 2007 var ingen spesielt fin sommer. Men Gjendine gikk likevel mange små fjellturer – i Jotunheimen, på Sunnmøre og i Spania. Hun var uvanlig ivrig. Uvanlig sta. Og oppsiktsvekkende sprek.
En dag seint i august sa hun at hun var klar.
– Nå vil jeg gå Besseggen, pappa! ropte hun ut på kjøkkenet hjemme i Oslo.
– Klarer du det, da?
– Jeps, svarte hun, med den største selvtillit.
– Kanskje vi kan prøve hvis det kommer en ordentlig godværsdag, sa jeg.
«Det var skyfritt. Det var helt fantastisk. Og det lå enorme forventninger i lufta.»
Den dagen kom raskt. Værmeldingen viste sol over hele Sør-Norge. Et ekte høytrykk – med behagelig temperatur og lite vind. Vi pakket utstyret, vinket høytidelig farvel til lillesøstrene og kjørte avsted til Jotunheimen.
Det var skyfritt.
Det var helt fantastisk.
Og det lå enorme forventninger i lufta.
Dagen etter stilte vi oss i kø på kaia ved Gjendesheim. Gjendine hoppet ivrig rundt omkring og gledet seg til å ta båten til Memurubu. Hun var ikke det minste bekymret for turens lengde.
– Dette går bra, pappa, sa hun.
– Tror du Kaptein Sabeltann har lagt ut noen sjokoladeskatter på Besseggen?
Jeg nikket forsiktig og lurte på om dette kom til å bli en fin dag – eller om jeg hadde tatt meg vann over hodet.
Hva ville folk si hvis de så en 30 år gammel mann presse sin fire år gamle datter over Besseggen? Ville de gi meg huden full? Ville de ringe barnevernet?
– Kaptein Sabeltann har sikkert gått Besseggen mange ganger, sa Gjendine.
Den første bakken opp fra Memurubu er lang. Hvis du er 115 centimeter høy, er den veldig lang. Gjendine gikk med raske skritt – men klaget litt over varmen.
– Jeg koker, sa hun.
Vi hadde ikke bare fått godt vær.
Vi hadde fått den beste dagen i hele sommersesongen.
Vi kledde av oss helt til vi bare hadde shorts og fjellstøvler igjen.
På den fine stien inn mot Bjørnbøltjønne gikk det lettere. Her er ikke stigningene så lange. Og folk har tid og pust til å snakke med hverandre. Vi møtte Bergen Brannvesens pensjonistgruppe – en forsamling svært muntre menn med stor sans for fireåringen. Vi møtte to jenter i begynnelsen av tjueåra som sang vakre, nasjonalromantiske sanger mens de gikk.
Vi møtte en 80-åring som hadde vært på Besseggen da han var 64 – og som ville prøve en gang til.
Vi møtte 70 ungdomsskoleelever fra Spydeberg, et dansk par som kysset hele tiden, amerikanere som måtte snu på grunn av gnagsår.
Og vi møtte ei jente på 12 år og hennes foreldre – som villig vekk delte ut Kvikk Lunsj til Gjendine. Ikke det at vi manglet sjokolade selv. Jeg sørget for at Kaptein Sabeltann la ut intet mindre enn fem skatter underveis – samtlige med sukker og god smak.
«Hvor kommer vannet fra? Hvordan blir stein laget? Hvorfor er det så høyt opp til himmelen? Er det en kiosk her et sted? Hva er 10+10+12+11? Hvorfor er farmor mammaen din, pappa? Går det an å snakke uten å åpne munnen?»
Det er utrolig hva en fireåring ønsker svar på – ikke minst når hun er ute i fjellet. Gjendine pepret meg med spørsmål – og jeg svarte så godt jeg kunne: Hvor kommer vannet fra? Hvordan blir stein laget? Hvorfor er det så høyt opp til himmelen? Er det en kiosk her et sted? Hva er 10+10+12+11? Hvorfor er farmor mammaen din, pappa? Går det an å snakke uten å åpne munnen? Kan Kaptein Sabeltann fly?
Innimellom sang vi.
Eller fortalte eventyr til hverandre.
Og sakte, sakte kom Besseggen nærmere.
Gjendine konsentrerer seg oppe på selve eggen.
– Dette er akkurat som i Klatrehallen i Oslo!
Gjendine er på eggens bratteste punkt – og klyver ivrig oppover steinene. Jeg kjenner ansvaret tynge og går rett bak henne til en hver tid. Noen plasser holder jeg henne i hånda for sikkerhets skyld. Men for det meste holder det at jeg går rett bak og passer på.
– Se, så langt ned det er! roper hun og peker ned på Gjende 500 meter under oss.
Hun er tydeligvis ikke plaget med høydeskrekk.
Der andre klamrer seg fast, smyger hun seg forbi som en katt.
– Hvor gammel er hun? spør en eldre kvinne og peker på Gjendine.
– Fire, svarer jeg.
– Er du gal? sier kvinnen.
– Jeg håper ikke det, svarer jeg.
På toppen av eggen tar vi en lang drikkepause. Gjendine er litt skuffet over at Besseggen er slutt – og lurer på om vi ikke skal gå ned igjen og ta den en gang til.
– Kanskje vi heller skal spare kreftene til Veslfjell, sier jeg.
– Hva er 10+13+12+10? spør hun.
For hundrede gang.
Alle som har gått Besseggen fra Memurubu til Gjendesheim vet at stien over Veslfjell kan være lang. Gjendine spør oftere og oftere om vi nærmer oss kiosken på Gjendesheim – og jeg går tom for klassiske eventyr og må finne på nye.
Men ikke en eneste gang ber Gjendine om at jeg skal bære henne.
Ikke én gang.
Hun bare går og går og går. Som om kreftene aldri tar slutt.
Vel nede ved Gjendesheim kjøper vi is og brus. Gjendine er ikke det minste sliten. Hun er bare veldig glad – og veldig stolt. Hun ringer til mamma. Hun ringer til farfar.
– Nå har jeg gått Besseggen, jeg også! roper hun inn i mikrofonen.
– Nå er jeg stor jente!
Så danser hun rundt i strandkanten – mens jeg sitter helt stille og kjenner hvor sliten jeg er.
Det har vært en magisk dag. Ni timer i fjellet, bare datteren min og jeg.
Det føles som verdens største privilegium.
Som definisjonen på lykke.
– Nå vil jeg bade naken i Gjende, sier Gjendine.
– Vil du være med, pappa?
BESSEGGEN
National Geographic har kåret Besseggen til en av verdens 20 beste fotturer.
– Besseggen har skåret seg inn i nordmenns bevissthet og nå får den velfortjent oppmerksomhet i utlandet, også, sier Eivind Eidslott, som sammen med fotograf Jørn H. Moen ga ut boka «Besseggen» i 2008.
Over 40.000 mennesker går turen hvert år. Besseggen er ikke spesielt vanskelig eller utsatt, men gir likevel en luftig følelse med det mørkeblå Gjende på den ene siden og bregrønne Bessvatnet på den andre.
– Eggen har på mange måter blitt en nasjonal styrkeprøve, et ruvende fjell i folkesjela, et slags overgangsritual. Mange synes det er en enkel tur, andre synes den er helt på grensen av hva de klarer. Men jeg tror alle kommer hjem med svært gode minner, sier han.
I 2007 tok han med seg sin da fire år gamle datter Gjendine over eggen. Her publiserer vi kapittelet fra turen.
– Det er kanskje ikke så mange fireåringer som går hele Besseggenturen på egne føtter. Men Gjendine var veldig motivert og entusiastisk denne dagen. Og vi fikk en uforglemmelig opplevelse sammen, sier Eidslott.
