Mina og Alexander på førjulsekspedisjon

Ruta gikk fra Lillehammer/Øyer traktene og nordover til Rondane nasjonalpark og vi brukte 24 dager. Vi begynte ved Djupslia DNT-hytte og avsluttet ved Mysusæter.

Mamma Kristin kjørte oss opp for å si ha det til oss ved Djupslia. Derfra startet vi turen på beina med sekk på ryggen. Bakpå sekken hadde jeg festet en transporter pulk i tilfelle det skulle komme snø slik at vi ikke skulle snø inne. Sekken havnet på et sted mellom 45 og 50 kilo.

Mina gikk for egen maskin, alltid i front som navigasjonsansvarlig  Fra Djupslia gikk turen nordover og til Vetåbua. Her fikk vi etterforsynt med to andre pulker, ski, tørrmat og annet utstyr til snøfallet som skulle komme.

Turen videre fortsatte med ski under beina retning Jammerdalsbu DNT-hytte. Vi måtte faktisk vente en dag ekstra for at snøen skulle legge seg på bakken før vi kunne dra videre. Det var spesielt å gå på ski mens vi fulgte de røde T-ene for sommerstiene til DNT.

Fra Jammerdalsbu dro vi videre retning Gråhøgdbu og Eldåbu DNT-hytter. Fordi Mina gikk selv i starten var vi avhengige av å sove i telt mesteparten av turen da vi klarte ca 2-3 kilometer om dagen.

Senere, da vi gikk over til ski og pulk var føret såpass krevende at vi ikke klarte mer enn 3-4 kilometer om dagen.

Hvordan var det å ha med seg en treåring på en måneds vintertur?  

Magisk. Det å være alene i fjellet med Mina på den måten skaper en spesiell kontakt mellom oss to i møte med fjellet. Vi havner inn i vår lille langtur-boble der takten senkes, sansene skjerpes og turgleden dyrkes. Dette er jo ikke første gang vi er på vinterekspedisjon, så rutinene sitter godt. Det som er så flott er at ingen turekspedisjon er lik.

Og det er jo bra for en stor del av magien ligger i det å utforske og oppleve små og store turøyeblikk på vår ferd. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre fjellguide enn Mina.

Jeg har gått i fjellet siden jeg var liten. Med Mina får jeg gleden av å oppleve og utforske fjellet på nye og spennende måter. Å ta seg tid til å bare være er noe som slår meg her jeg sitter. Ikke på den måten at vi må sitte stille å meditere eller noe. Snarere det å tillate seg selv å virkelig være tilstede i øyeblikkene som oppstår. Gi seg litt hen til øyeblikket og det fantastiske faktum at jeg vandrer i høyfjellet med min kjæreste datter. Når jeg som voksen evner å se og lytte til Mina underveis på turen. Ja, da kommer vi inn i en slags kommunikativ dans der den ene historien, turopplevelsen, latteren, betraktningen, undringen, og oppdagelsen tar den andre. Alt fasilitert av Mina og hennes fantasi og nysgjerrighet i møte med naturen.

Det er i slike øyeblikk jeg innimellom må klype meg i armen for å sjekke om jeg er våken. Det vi gjør akkurat der og da kan være veldig trivielt på mange måter, men er det allikevel ikke. Det gir meg en enorm lykkefølelse å få dele den beste lekeplassen jeg vet om i hele verdenen med Mina, der hun sitter og smiler fra øre til øret mens vi titter utover utsikten og spiser hver vår kjeks.  

Hvordan var det å ha adventstiden ute slik? 

Det var supert! Vekk fra kjøpesenter, mas og stress. Det er den beste adventstiden jeg noen gang har hatt. Vi tok med oss nisseluer, julepynt, julelys, adventsbok og litt godteri som fjellnissen kom med hver morgen.

Så hadde vi selvfølgelig med prinsessekit, rosa neglelakk, Anna-kappe (fra Frozen), juleblad, puslespill, og popcorn. Du kan tro vi koste oss i teltet! Tror ikke vi savnet en eneste ting. Kanskje pepperkaker, forresten. Og selvsagt mamma. 

   
Hva ble utfordrende underveis? 

Det var flere forhold som gjorde denne turen litt ekstra utfordrende til sammenlikning med andre ekspedisjoner vi har vært på. Før det første var det veldig lite dagslys som gjorde at tiden ble knapp til å forflytte seg i dagslys.

Det gjorde at vi fikk ca 18 timer i teltet og soveposen i døgnet i et lite tomannstelt. Den andre store utfordringen var kulden i kombinasjon med vind. Det ble ned mot 20 minusgrader og opp til 19 sekundmeter med vind. Når forholdene er slik kan ikke Mina være ute av pulken. Da blir det rett fra pulken og inn i teltet, noe vi naturligvis ønsker å unngå.

Det skal sies at langt fra alle dagene var slik. De dagene hvor det var tilfellet måtte vi bare leke litt ekstra i teltet i stedet. En siste utfordring som bør nevnes er usikkerheten knyttet til føre og snø. Vi begynte som sagt på beina og avsluttet med ski og pulk.

Vinteren kom sent i fjellet i år og det hadde ikke lagt seg en fast snø og is-såle. Det gjorde at jeg sank gjennom snøen med pulkene. 

Hva var Mina opptatt av mens dere var på tur? 

Mina var veldig opptatt av at når vi kom hjem så skulle mamma lage pannekaker til oss. Så var hun opptatt med alt mellom himmel og jord.

Hun kunne rope ut; Daddy, daddy kan du se hvalen på himmelen?! Og vips så ser jeg en hval laget av en sky på himmelen, som vi bruker de neste 40 minuttene og snakke om og lage en liten historie rundt.

Mina var opptatt av det hun var opptatt med akkurat der og da ut fra hva fjellet hadde å by på. Mina var også opptatt av å sloss med rosa og lilla drager i en liten bjørkeskog, løpe vekk fra snømonstre, synge for meg mens jeg dro pulkene, og leke med dukken sin, Laura.

Hva var det som var tungt?  

Turgleden var det ingen tvil om at vi klarte å bevare på også denne turen. Dog var det som sagt krevende med kombinasjonen av lite dagslys, mye tid i sovepose og sprengkulde.

Det minsker mulighetene til å bevege seg rundt utenfor pulkene for Mina.

Og det krever naturligvis mer av meg selv å holde meg selv varm i tillegg til å ta vare på en treåring i høyfjellet og samtidig ha overskudd og krefter til å forfølge turgleden og magien underveis.

Hva var det som var lett? 

Leke, tulle og tøyse. Det gjør vi veldig mye. 

Var det noen episoder underveis, som var spesielt sterke?  

Jeg blir like satt ut hver gang vi går der og rusler avsted eller jeg drar pulken mens Mina sitter bak i. Så ut av intet sier Mina av og til: Daddy, jeg elsker deg.

Det er bare så utrolig deilig å høre og blir så sterkt oppe i fjellet der.

En annen flott opplevelse som vi egentlig hadde hver eneste kveld var å ligge å lese i adventsboken til Mina mens teltet var pyntet til jul med både glitter og lys. Det er søren meg kvalitetstid av ypperste klasse!

En annen fin episode var da en ugle satte seg ned rett ved teltet og tittet ned på oss. Så ble Mina og jeg sittende der å titte på den tilbake. Slik satt vi der alle tre og så på hverandre. Og Mina skjønte at hun måtte være veldig stille så vi ikke skremte vekk uglen. Et fint lite turøyeblikk. 

Hva hadde dere med, som dere kunne klart dere uten? 

Hvis du tror jeg skal si puslespill, prinsesse-kit eller neglelakk så tar du feil. Det er like viktig som telt og sovepose  Det vi kunne klart oss uten var truger.

Vi brukte de ikke, men de kunne vært helt kritiske å ha dersom det hadde snødd før vi fikk ski og pulkene.

Hva var med, som dere klarte dere uten?  

Det selvfølgelige svaret her er naturligvis nødpeileren som jeg håper jeg aldri må bruke, men som alltid er med. 

Hva var godt å komme hjem til?

Mamma Kristin! Det er mamma vi savner når vi er borte på ekspedisjon. Ingenting annet. Vi har hverandre, dukken Laura, fjellet, drytech, godt utstyr og alt vi trenger for å ha det tipp topp.

Men Kristin savner vi fra tid til annen. Så er det sånn at det er litt godt å få lov å kjenne på det å savne hverandre også. Det har vi snakket mye om Mina og jeg. Det at å savne hverandre ikke må være bare trist og leit. Det kan være litt trist og litt godt på en og samme tid. Godt på den måten at vi tenker på mamma og blir glad av det. Samtidig som vi blir litt triste fordi hun ikke er her sammen med oss.

Når Mina blir lei seg fordi hun savner mamma Kristin er jeg opptatt av at vi tar oss tid til å sette ord på de følelsene. Det skal være lov å bli litt lei seg når man savner noen. Og ved å sette ord på følelsene ender vi nesten alltid opp med å bli glade fordi vi begynner å snakke om alle de hyggelige tingene vi skal gjøre sammen med mamma når vi kommer hjem.