– Har du lyst til å gå på ski til toppen av et fjell?
Spørsmålet kom fra meg, altså pappa, med blid og forventningsfull stemme.
– Eh ja, svarte Aurora (5 ½).
Hun jublet ikke akkurat, men det var heller ikke sånn at hun ikke ville. Mer nysgjerrig positiv. Så var det planen vår i påskeferien. Topptur sammen.
– Vi er jo verdens beste skivenner, sa jeg.
–Jada, sa Aurora.
Les også: Den første teltturen
Det er virkelig sant. Aurora og pappa er mye på ski sammen. Slalåm og skogskjøring, til og med hopp og rails. Litt for lite langrenn i det siste. Men nå var vi altså klare for topptureventyret.
Jeg har tro på en forsiktig start. Ideen om å samarbeide med to andre fedre i samme ærend ble avlyst etter denne samtalen:
Jeg: – Dere skal seriøst på Hornet?
Lars: – Ja, vi hadde tenkt det. Kaia (6) er gira.
Jeg: – Det er 1000 høydemeter...
Lars: – Ja, det er vel kanskje det.
Jeg: – Det tar oss voksne to timer…
Lars: – Ja, en og en halv. Vi snakker nok fire timer opp, kanskje fem – og en time ned. Det blir en reise.
Selv for en ivrig pappa må det være grenser for ambisjoner. Blåøret, derimot, anser jeg for å være i nedre grenseland. Det er et populært turmål bak skianlegget i Oppdal, men ingen topptur i pappas øyne. I dag får det likevel duge. Du kan skli ned igjen på ski og muligheten for faktisk å komme helt til topps burde være i toppklasse.
– Vi tar fjellheisen helt opp og går topptur derfra, sier jeg.
Metoden er godt beskrevet av andre toppturinteresserte pappaer. Aurora skal gå på langrennsski opp, alpinstøvlene ligger i sekken til pappa og skiene er festet utenpå. Et par gamle fjellskifeller med inntørket lim er klippet av og satt på de rosa langrennsskiene.
Mens pappa setter på feller på sine randoskiene, rynker Aurora på nesa.
– Teipbitene gjør skiene stygge, sier Aurora.
– Det er fordi limet er så dårlig, sier jeg.
Verre er det at hun ikke står på beina. En ukonsentrert femåring snubler rundt, krysser skiene og ramler seks-sju ganger før vi i det hele tatt har begynt å gå.
– Du må ikke løfte skiene sånn, prøv å få dem til gli framover, sier jeg.
Etter hvert siger vi i riktig retning. Mens det ennå er helt flatt treffer vi en mamma med en annen femåring i rosa hjelm. Ups. De har snudd. Storebror er på toppen med pappa.
– Det er litt kald vind der oppe, sier mammaen.
«Hun er virkelig flink. Vi har framdrift nå.»
Det skremmer ikke oss to som er på topptur sammen for første gang.
– Så flink du er, Aurora, sier mammaen.
– Ja, Aurora er flink, sier jeg.
Hun er virkelig flink. Vi har framdrift nå.
– Tror du vi kommer til toppen, spør jeg?
– Ja-a! sier Aurora.
Det går lettest når hun går i sporet til pappa. Jeg snur meg bakover. Hun langer ut nå. Snart blir det brattere.
– Der oppe kan vi ta en pause og drikke saft, sier jeg.
– Jeg vil ha saft nå, sier Aurora.
Selvsagt.
Vi går noen skritt til.
– Jeg må tisse.
Ok, den slags er vi drevne på. Men jeg merker at stemningen er i ferd med å snu. I retning av å snu. Vi ser at det er folk på toppen. De ser ut som maur. Er vi halvveis, kanskje?
– Vi går i alle fall opp den bakken der, sier jeg.
«Dette er jo toppen.»
Det er en seig liten kneik, men så flater det ut.
– Vi kan sette oss på de steinene der og spise litt, sier jeg.
Datteren min lyser opp.
– Dette er jo toppen, erklærer Aurora.
– Nja, toppen er jo der borte. Det er ikke så langt, sier jeg.
– Dette synes jeg er toppen! slår hun fast.
Sånn er det. Pappa er sjakk matt. Lengre kommer vi ikke. Høydemåleren viser at vi har steget i underkant av 100 meter. Aurora takker nei til brødskive og spiser sjokoladen sin i stedet. Det er lov nå som vi er på topptur. Vi koser oss fortsatt. Vinden er ikke så ille.
Kanskje vi skulle prøve opp mot den egentlige toppen likevel? Nei. Aurora har bestemt seg. Hun får på seg alpinstøvlene og hjelmen. Vi sklir nedover mot alpinanlegget. Vi skal kjøre ned en bekkedal som vi vet er morsom. Vi er enige om at det har vært en fin tur.
– Du vil vel bli med på topptur en annen gang også?
– Ja, men kan vi gå en litt mindre tur?
Erlend Sande
Erlend Sande (42) er ansvarlig redaktør i Fri Flyt AS. Han begynte i bladet Fri Flyt i 1999 på grunn av interessen for frikjøring i dyp snø og høye fjell. I dag driver han minst like mye med løping, stisykling og langrenn. Han er en av forfatterne bak boka Toppturer i Norge og mottok i 2012 Den Store Fjellsportprisen. Erlend bor på Korsvoll i Oslo og mye av friluftslivet foregår i nærmiljøet sammen med barna Sivert (2) og Aurora (5).
