Etter endt fjellpåske pakket vi bilen påskeaften med en lat bypåske i sikte.
Planen var å nyte sola, vaske ullklær, kjøpe en sånn veggfestet blomsterkasse som er utenfor rekkevidden til en 1-åring, sykle i bakgården og sitte ute etter sovetid med noe måteholdent i glasset.
Så kom den igjen: «En gang da det ikke var snø sa du at vi skulle på telttur, pappa!?»
Det stemmer. Vi er mye på tur, men da sover vi under tak. Teltet i boden har han i sitt 4,5 år lange liv aldri vært inni. Sist vi prata om å dra på telttur var sensommeren i fjor. Vi to, uten han andre, han som bråker så fælt. Vi «store» skulle gjøre noe ikke han andre kunne være med på. Men det ble liksom litt stress med han andre og jeg hadde egentlig mest lyst til å bare glede meg til vinteren, nyte høsten i bakgården og stikke på altfor sjeldne sykkelturer.
«Sist vi prata om å dra på telttur var sensommeren i fjor. Vi to, uten han andre, han som bråker så fælt.»
Vi voksne kaller det manglende tiltakslyst.
En 4-åring kaller det teit.
Brått ble det kaldere og jeg gikk enda dypere inn i snømodus, kanskje litt vel tidlig.
J: Vi må vente til våren.
E: Hvorfor det?
J: Jo, nå har det blitt så kaldt og blablabla...
E: Når er det våren?
J: Etter vinteren.
E: Når er det vinteren?
J: Veldig snart, da skal vi stå på ski. Det blir kult!
E: Ja, det blir kult...
Vinteren er over og våren og varmen har kommet tidlig til Oslo slik den ofte gjør når sommeren blir bedriten. Jeg sjekker litt på Internett, ser på kart og lander allikevel på det trygge og kjente slik at vi kan ta med sykkelvogna: Øyungen, innerst i Maridalen.
Jeg søker etter #øyungen på instagram og ignorerer bildene fra Ringsaker. Det ser snøfritt og fint ut. Jeg presenterer planen og den blir godkjent. Jeg pakker det vi trenger og gjør klar for avreise. Pipa har fått en litt annen lyd og det må sykles litt til før han er klar. Han er klar. Vi kjører. Femten minutter i bil, han sovner etter to.
Vi parkerer på Skar, fyller sykkelvogna og dytter oss oppover mot Øyungen. 2,5 kilometer i slak oppoverbakke. Han sitter litt i sykkelvogna og går litt. Instagram sa ikke noe om all snøen i veien...
E: Hæ?
J: Ingenting, jeg bare tenkte høyt..
Det er 1. påskedag og vi ankommer Øyungen når han vanligvis hentes i barnehagen. Området ved demningen er som vanlig fylt med barnefamilier, men ingen telt. Vi finner en fin plass nede ved vannet.
Jeg prøver å involvere han i teltoppsetting, noe som går sånn passe.
Snora han får beskjed om å holde glir ut av henda så snart han får øye på noe nytt spennende.
Samtidig som vår leir begynner å ta form, pakker de andre barnefamiliene sine sammen og jeg tenker at det er rart at det ikke er flere som overnatter. Jeg har jo hørt at det kan bli trangt om plassen her midt på sommeren. Men ikke i dag. Ganske deilig, egentlig.
Spørsmålene har haglet i rekordtempo siden vi satt oss i bilen. Og «hva skal vi gjøre nå?» brukes flittigst av alle.
Telt med innhold er på plass. Da er det tid for mat. Han har bestemt menyen og ikke overraskende ble det pølser. Han blir fascinert av at jeg har tatt meg tid til å fylle smør, ketsjup og sprø løk i små bokser. «Hvorfor det?»
Jeg forklarer at på tur er det lurt å ha med minst mulig. Blikket jeg får tilbake får meg til å skjønne at jeg nok har vært litt i overkant vekt-økonomisk for en 2,5 kilometer trilletur. Akkurat da slår det meg: Jeg har tatt meg tid til å sprute ketsjup over i en liten boks, men ikke tatt med dopapir. Jeg holder det for meg selv. Nevner jeg det kan du vedde på at han må på do. I førstehjelpsmappa finner jeg en rull med bandasje. Jeg putter den i lomma og der ble den. Heldigvis.
«Jeg holder det for meg selv. Nevner jeg det kan du vedde på at han må på do.»
En begivenhetsrik ettermiddag, en times reisevei hjemmefra, nærmer seg slutten og soveposen roper. Vi leser litt i uteboka og kommer som vanlig innom han som samler på dyrebæsj, hvordan man skal smake på maurpiss og hva man bør ha med på tur.
Han sovner fort og 50 minutter senere følger jeg etter.
Påfølgende morgen proklamerer han at han aldri vil på telttur igjen. På samme dramatiske måte som da han sa at han aldri ville på alpinski igjen.
Inntil han kom hjem og fortalte hvor fantastisk gøy han hadde hatt det.
Bare tanken på telt, soveposer, liggeunderlag, klær, mat, kopper og kar som må pakkes gjør at det går varmt i topplokket, før det kjøler seg ned når vi begynner å gå, før det blir varmt igjen når alt skal inn i bilen.
Men så snart vi har satt oss i bilen har pipa fått enda en ny lyd.
«Vi må snart på telttur igjen, pappa! Men da trenger vi et større telt så det blir plass til alle fire.»
#åsåkoselig #neida #joda
LES OGSÅ: Denne teksten er en skiinstruktør
Jon Arvid Ludviksen
Jon Arvid Ludviksen er ivrig på ski og sykkel, de siste årene oftest med en pulk eller en sykkelvogn bak. Sammen med de nye reisekameratene Sindre (1) og Erik (4) blir livet utforsket, aller helst utendørs.
