Det var fortsatt grytidlig morgen, selv om solen så smått fjernet dugg fra teltduken. Jeg startet dagen med en enkel kopp pulverkaffe utenfor. Fricampen fant jeg noen kilometer nord for Brønnøysund. Et par kviger gløttet søvnig og drøvtyggende mot meg, liggende på beite rett ved der jeg hadde plassert teltet. Etter ei brødskive, pakket jeg ned sovepose og liggeunderlag i sideveskene, og satte kursen nordover mot Hornneset og fergeturen ut til verdensarv-øya Vega.
Stiv i kroppen, som en alltid blir etter noen netter i telt, rullet jeg passelig sakte inn i et prospektkort av et landskap. Små gårdsbruk med tørrfisk langs takrenna, en skeiv låvedør, en liten flokk sauer og vindstille, blått hav. Det var da, rett før klokken seks på morgenen, jeg simpelthen ga etter for trangen til å sette i et gledesbrøl. Det var helt på sin plass. Vel og merke hadde jeg lenge gledet meg til å se Helgelandskysten i rolig sykkelfart. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor fengslende vakkert det faktisk skulle vise seg å være.
Det hele begynte om lag et år i forvegen. Jeg er i en kameratgjeng med omtrent felles fødselsdag, og det nærmet seg umiskjennelig jubileum. Mitt forslag var å markere det hele med langtur på sykkel. Forslaget ble mottatt med høflig og relativt beskjeden entusiasme i den aldrende kameratflokken.
LES OGSÅ: Guide til Rallarvegen
Selvfølgelig rullet jeg aleine ut fra campingplassen i Steinkjer, med Namsos som neste mål.
– Du kan bare glede deg. Det blir fantastisk. Bare du slipper kleggen.
Anne Berit fra Drammen er den første solosyklisten jeg møter, noen mil nord for startstedet. Hun har syklet fra Nordkapp og skal til Drammen. Ei tøff dame, med refleksvest, men uten hjelm. Hun gir meg vennlige formaninger om å holde tempoet lavt, og væskebalansen i orden. Å sykle solo er bare en fordel, skal jeg tro Anne Berit. Hun skal få helt rett, både når det gjelde nødvendig væskebalanse og gleden ved solosykling.
UIMOTSTÅELIG: Det blir aldri spesielt varmt i vannet, men sandstrender og blått hav blir uimotståelig på en solskinnsdag. Vega har et spesielt åpent kulturlandskap, og her er det registrert 10 forskjellige orkidéarter og 228 fuglearter. Foto: Eirik Arnesen.
Jeg valgte å starte turen i sør. Like mange starter i Bodø og tråkker seg sørover. Det får bli opp til den enkelte. En av årsakene til mitt valg er opplevelsen av å sykle seg inn i et stadig mer majestetisk landskap. I Trøndelag sykler du gjennom mye skog, men etter hvert som trønderne begynner å skravle ”Hælgelænning”, åpner landskapet seg opp.
Jeg snirklet meg nordover, gjennom små tettsteder og grender, og naturligvis innom større plasser som Namsos, Brønnøysund og Sandnessjøen. Noe av det fineste med denne turen er de mange avstikkermulighetene. Om en vil vandre i fjellet, dra på havfiske, padle i kajakk eller lunte rundt i fjæra, er mulighetene nesten ubegrenset. Selv valgte jeg å bruke tid på øyene Leka, Vega og Lovund.
VAKRE VEIER: Langs kystriksvegen sykler du inn i stadig nye prospektkort. Turen går offisielt fra Steinkjer til Bodø: Foto: Eirik Arnesen
– Why write. People really dont care.
Henk Zevenbergen kommer fra Amsterdam – via Belgia, Tysland, Baltikum, Finland og Narvik. Pensjonisten har 6500 km i beina, og vi finner tonen utenfor teltet. Jeg har akkurat spurt om Henk skriver blogg for å dele sine sykkelopplevelser, og det er her han forteller at folk egentlig ikke bryr seg. Vel og merke må han oppdatere via facebook sine to døtre hjemme i Nederland, men bortsett fra det er Henk mest opptatt av menneskene han møter underveis. Han inviterte meg på en kopp te med melk og fascinerende beretninger fra et liv som tursyklist gjennom store deler av verden. Slike møter er bonusen ved å tråkke aleine. Behovet og lysten til å sosialere med nye mennesker blir betydelig større.
LES OGSÅ: Her er årets sykkeltrender
DRØMMECAMPEN: En særs hyggelig medarbeider på nærbutikken ga oss tips om teltplassen på Herøy. Noen ganger er det helligbrøde å krabbe ned i posen. Foto: Eirik Arnesen
– Du sykler ca. tre kilometer rett sørover. Når du passerer ei ferist, går det en enkel kjerreveg inn til høyre. Følg den så langt du kommer.
Robert Grønbeck, butikksjef på Spar-butikken på Herøy, er velvilligheten selv. Jeg kjøper en enkel middag, et par Norlandspils, litt smågodt og et ferskt brød, før jeg legger av gårde sørover. Etter noen minutter finner jeg både feristen og kjerreveien. Etter noen minutter åpenbarer den seg – fricampen sendt fra himmelen. Med de syv søstre i øst og Dønnamannen i nord, kan jeg spise middag fra stormkjøkken med utsikt til egen strand, ei varm sol på veg ned i havet og – til alt overmål – en leken flokk med niser tett ved land.
Det aller fineste med Kystriksveien er ikke naturen. Eller nordlendingens gjestfrihet. Eller all den gode maten du kan spise underveis. Eller serveridighetene. Det er at denne turen er tilgjengelig for alle med en dragning mot et lite eventyr med store opplevelser.
Riksveg 17 - kystriksvegen
En av verdens vakreste sykkelturer
National Geographic kaller den en av verdens ”101 most scenic routes”
Går fra Steinkjer til Bodø. Turen kan enkelt utvides (som vi gjorde) over til Lofoten, inn i Vesterålen og videre nordover.
Distanse ca 650 km, men utvides etter behov (vi syklet ca 900 km)
Passer for alle naturglad, med et visst treningsgrunnlag
Stort sett på asfalt, men noe grusvei
Sesongen er fra mai til september, men august er å foretrekke
Turen krever noen fergekryssinger. Sjekke regularitet
Passer for alle typer sykkel – men ordinær hybrid, terreng eller tursykkel å foretrekke.
Forholdsvis rikt med overnattingsplasser, men booking i høysesong kan være fornuftig.
Men telt og sovepose kan du slenge deg hvor du vil.
Jevnt med matbutikker og restauranter underveis.
Langs kystriksveien finnes mange severdigheter. Kjøp en god guidebok. Vi anbefaler ”Kystriksveien” av Olav Breen.
Nettressurser: kystriksveien.no, visithelgeland.no, backpacker17.com
