Teresie Hommersand (31) sykler solo fra Sør-Afrika til Nordkapp. Etter å ha bodd seks år i Cape Town tok hun sykkelen fast istedenfor å fly på grunn av klimaendringene og et ønske om å redusere klimagassutslippet sitt.
Hun har nå syklet 21.000 kilometer gjennom 21 land på nesten tre år. Underveis har hun delt reisebrev med oss, som vi har kastes oss over. Nå har hun ankommet norsk jord, og fortsetter ferden videre mot målet, Nordkapp. Her forteller hun om hvordan hun opplevde Covid-19-restriksjonene fra sykkelsetet:
De første dagene med Covid 19-restriksjoner var bare digg. Jeg var i Østerrike og hadde veien for meg selv.
Sykla midt i veibanen og gjennom tunneler. Langs Donau og forbi vingårder.
Jeg følte jeg sykla rundt i en boble. Rundt meg ble alle bedt om å holde seg inne, men jeg kunne sykle fritt.
Stemningen endra seg.
Tomme gater.
Nesten litt apokalypse-vibber.
Det hele var så merkelig, så surrealistisk.
Men, når restriksjonene for alvor trådde i kraft og Østerrike og verden bokstavelig talt stengte ned et par dager senere, da var det ikke lengre mulig å sykle rundt upåvirket.
Back to basic
Når alt bortsett fra matbutikker, bensinstasjoner og apotek er stengt og folk blir bedt om å ikke interagere med hverandre blir de mest grunnleggende behova utfordrende å dekke når man er på reisefot.
For første gang på ett og et halvt år måtte jeg planlegge hvor jeg kunne få tak i vann.
Mat var ikke noe problem, men å finne et toalett var verre i det jeg kryssa grensa til Tyskland.
Jeg har ingen kvaler med å tisse i en busk, men problemet var at her fantes det nesten ingen busker. Bare åpne jorder eller boligområder.
En gang ble jeg nektet å bruke toalettet på en bensinstasjon på grunn av korona.
En annen gang måtte jeg krangle meg til å få lade mobilen i et bakeri. Uten strøm kan jeg ikke navigere eller kommunisere.
Redningen har vært å lade telefonen i kirker. De er heldigvis også åpne. Nesten daglig oppsøker jeg nå en kirke på jakt etter en stikkontakt.
Kirkegårder er forøvrig ypperlige for påfyll av vann. Her blir man kreativ.
«For første gang på ett og et halvt år måtte jeg planlegge hvor jeg kunne få tak i vann.»
Overnatte i skogen
Den 3. juni er FNs verdensdag for sykling.
I to og et halvt år, så lenge jeg har vært på reisefot, har jeg overnatta hos folk jeg har truffet langs veien.
Før jeg begav meg ut på denne reisen planla jeg å telte masse i fantastisk natur, men jeg oppdaget fort at jeg ikke er komfortabel med å gjøre det alene.
Jeg var rett og slett småredd der jeg lå i teltet og lytta til alle lydene som jeg ikke visste hva var.
Istedenfor endte jeg opp med å spørre tilfeldige folk jeg traff om jeg kunne telte utenfor huset deres på slutten av dagen.
Absolutt alle har sagt ja, uavhengig av om vi snakker samme språk, har ulik hudfarge, har vokst opp i forskjellige kulturer eller tror på en gud.
Det har vært helt fantastisk. Men nå med korona ble det en bråstopp på dette.
Å campe er i tillegg ulovlig i Tyskland med unntak av på campingplasser.
Nå har jeg måttet sove alene i skogen og gjemme meg der så ingen oppdager meg.
I begynnelsen var jeg redd, men det er rart hva man blir vant til.
Etter flere uker der nærmeste nabo har vært et tre, en mus eller en liten hjort er jeg nå langt på vei komfortabel med å telte alene i naturen.
Sånn sett har det kommet noe positivt ut av denne pandemien.
«Å campe er i tillegg ulovlig i Tyskland med unntak av på campingplasser. Nå har jeg måttet sove alene i skogen og gjemme meg der så ingen oppdager meg.»
Sorg og knuste drømmer
Covid-19 har bydd på praktiske utfordringer, men den aller største er uten tvil den emosjonelle.
Fra dag en på sykkelsetet har jeg hatt de mest fantastiske, meningsfylte og berikende møter med folk jeg har truffet langs veien, i absolutt alle landene jeg har syklet gjennom.
Jeg har fått komme tett på, blitt inkludert, lært så mye og kjent på så mye kjærlighet blandt mennesker som på overflaten virker forskjellige – men som er akkurat lik meg. Deg. Det har gjort skikkelig vondt å ikke få oppleve dette mer, å sykle i isolasjon og ikke være en del av omgivelsene jeg sykler gjennom.
Jeg har rett og slett sørga over tapet av vakre medmenneskelige møter. Møter som også er så viktige for å være glad. Lykke er så absolutt noe som kommer innenfra, men vi trenger også meningsfylte sosiale interaksjoner for å ha det godt.
Jeg er også så forferdelig lei meg for at en annen konsekvens av å måtte holde avstand til hverandre er at jeg ikke kan oppnå drømmene mine lengre.
Uten folk er få ting mulig.
Jeg har levd til det fulleste på sykkelen min, jeg har lært så mye, blomstret og er så utrolig takknemlig for dette, men nå har nesten alt kommet til en brå slutt uten at jeg har valgt det.
Jeg vet at andre har det verre enn meg, at så mange har mistet kjære, men det er slik jeg har opplevd å sykle gjennom et stengt kontinent.
«Covid-19 har bydd på praktiske utfordringer, men den aller største er uten tvil den emosjonelle.»
Veien videre mot nord
Nå nærmer jeg meg Berlin og om ikke lenge grensen til Danmark.
Jeg var utrolig heldig som fikk lov til å krysse grensen til Tyskland, og jeg satser på at det går bra å krysse grensen til Danmark også.
I det siste har det vært en oppmykning av Covid-19 restriksjonene i Tyskland og Norden, så jeg håper at når jeg når dit vil det være mulig å krysse uten problem. Jeg merker at det er mer liv i gatene nå sammenlignet med før. Det føles nesten merkelig men også helt fantastisk.
Her kan de fleste returnere til arbeid igjen. Restauranter, kafeer, butikker og til og med museer er åpne igjen, men med besøksbegrensninger.
Færre går rundt med munnbind og viker unna andre på gata.
Jeg har begynt å interagere litt med andre igjen, nyter det, og håper igjen at det snart vil være mulig å ha fantastiske og frie møter med folk igjen og å oppfylle et par drømmer på dette siste strekket opp mot Nordkapp!
Teresie har skrevet flere reisebrev til utemagasinet.no, blant annet Hvorfor fly når du kan sykle, Grottenatt i Kappadokia og gjennom verdens største saltsletter i Makgadikgadi.
