På dag én av forsøket mitt på å krysse disse saltslettene på sykkel brøt jeg den første og viktigste 'turvettregelen' for å ferdes i dette området: Alltid ha nok vann! Jeg trodde jeg hadde beregnet nok fra den siste landsbyen jeg passerte til den første 'veterinary gate' på saltsletta. Pierre 'The Pan Rat' og jeg hadde avtalt at han skulle legge igjen fem liter med vann til meg der. Men da jeg kom til der saltsletta starter, der gresset forsvinner, og det er bare hvitt og flatt foran deg, hadde jeg bare to slurker med vann igjen.
Dilemma: Jeg var usikker på hvor langt det var igjen til 'vannmagasinet' mitt. Sola kom til å gå ned om en time. Det var en million ulike bilspor som ledet ut på sletta, i alle mulige retninger. Skulle jeg følge det sporet som tilsynelatende var mest brukt? Det kunne være at det bare var 30 minutter med sykling igjen til jeg kom til veterinærporten. Det andre scenarioet var at det var mye lengre, og at jeg kunne ende opp ute på saltsletta i natt uten vann. Hva skulle jeg gjøre? Sjansen for at jeg dagen etter traff på en av de rundt fem kjøretøyene som daglig krysser salslettene, virket større her ved starten enn ute på den vide sletta. Jeg kunne alltids få vann av dem. Dersom jeg ikke traff noen, kunne jeg alltids sykle og skyve den 43 kilo tunge sykkelen min gjennom sanden igjen, tilbake til landsbyen - selv om det frista lite. Jeg bestemte meg for å ikke ta sjansen på å sette ut på sletta, men heller slå opp teltet for natta der jeg var. Uansett, jeg var ikke i en akutt livstruende situasjon. Det kom bare til å bli en veldig ubehagelig natt og dag derpå, med null vann og lite mat. Pastaen min lot seg ikke koke med tørr luft.
Mens jeg vurderte hva den mest strategiske plassen var for å sette opp teltet mitt med tanke på å stoppe forbikjørende biler, fikk jeg plutselig øye på en skikkelse på horisonten. Er det en person? ..... Det ser slik ut..... Jo! Jeg begynte å rope, vifte med armene og ringe med sykkelbjella mi - alt for at denne personen skulle se eller høre meg. Ja! Jeg tror han eller hun så meg! Det virket som at vedkommende hadde endret gåretning og var nå på vei mot meg. Jeg gikk mot silhuetten som ble større og større. Hi!! Hello. Am I happy to see you! :-D
Slik var det jeg traff Morekisi. En 17 år gammel gutt som bodde alene ute på familiens 'cattle post' og skjøtet foreldrene sin gård, mens resten av familien bodde i byen. Ikke helt uvanlig i Botswana. Her, i det tørre, salte og tilsynelatende ugjestmilde landskapet tok han vare på kyr, geiter, høns og nå meg. Det første vi gjorde da vi kom fram til leir- og stråhytta hans var å hente vann! På vei til brønnen gjorde Morekisi meg oppmerksom på en slange han hadde drept dagen før og som han hadde hengt opp i et tre - til skrekk og advarsel for andre slanger! På vei tilbake, med hver vår store og tunge bøtte med vann, måtte vi ta et par pustepauser. Vi beundret samtidig den stille solnedgangen. En stor, rund, rød og glødende kule mellom trærne. Så vakkert. Jeg var så glad.
Jeg ble litt uvel av å drikke vannet. Det kan skje dersom man ikke er vant til saltinnholdet i vannet i dette området. Uansett var det ingen tvil om at det var bedre enn ikke noe vann i det hele tatt! Hvordan kunne jeg videre la være å kose meg glugg ihjel med matlaging på bålet, under stjernehimmelen, i samtale med Morekisi og med lokal og fengende musikk som strømmet ut fra den solcelledrevne radioen til naboen - midt ute i ødemarka! Jeg og Morekisi storkoste oss. Vi lo og smilte rundt bålet hele kvelden. Han lærte meg Tswana. Metsi. Water. Mathata. Problem. Begge to var enige i at vi var for glade i å danse. 'Too much'. Vi putta mer ved på bålet. Ingen av oss hadde lyst til å legge oss.
Neste morgen tok han meg med tilbake til der vi traff hverandre – ved starten på saltslettene. Der størrelsen på det åpne og vide landskapet fyller en med respekt, ærefrykt, fascinasjon og spenning. Han viste meg hvilken vei som gikk til veterinærporten og vi sa ha det. Jeg kommer aldri til å se han igjen, men jeg håper så inderlig at han vet hvor mye jeg verdsetter møtet med han. Selv om jeg sykler alene, handler denne turen så mye om alle folka jeg treffer langs veien. Så mye at jeg nå er litt rørt.
«Det var en million ulike bilspor som ledet ut på sletta, i alle mulige retninger. Skulle jeg følge det sporet som tilsynelatende var mest brukt?»
LES OGSÅ: Fra Cape til Kapp
Teresie Hommersand (31) har studert og jobbet i Cape Town i seks år. Hun kom dit som utvekslingsstudent fra Universitetet i Bergen, og trivdes så godt i byen at hun fullførte bachelorgraden i utviklingsstudier og mastergrad i administrasjon og organisasjonsvitenskap der. Hun jobbet ett år som praktikant i Cape Town sitt Climate Change Directorate, som tilsvarer fylkeskommunen her hjemme. Nå som hun flytter tilbake til Europa vil hun sykle i stedet for å fly, og har lagt ut på en solo-tur på totalt 17.400 kilometer fra Cape Town til Nordkapp. Underveis deler hun sine opplever fra sykkelsetet med oss.
