Sykkeltur på Finnmarksvidda

Det er altså ingen tvil her jeg står, om at dette er noe jeg ikke har gjort særlig ofte. Det er lørdag morgen, og rundt meg står veltrente, vel(sykkel)kledde altaværinger, med et selvsikkert grep om sykkelstyret. Stedet er Alta, målet er vidda, en stor del av vidda.

– Er det elgbæsj fra en ku eller en okse, spør Bjørn Michaelsen.

Det er fredag. Marte fotograf og jeg studerer elgbæsjen nøye. Jeg har ikke studert en bæsj så nøye før.

– Ku?

– Det stemmer, og hvordan ser man det?

– Ja, si det.

Bjørn legger rolig ut på sin udefinerbare dialekt. Han har svaret på det meste. Han er innflytter til Alta, som mange av dem vi skal møte denne helgen. Allikevel sitter jeg igjen med følelsen av at han har saumfart disse områdene i nord i et par mannsaldre. Minst. Vi er ute på en prøvetur med Bjørn og Trygve Nygård, som har invitert oss opp til Alta.

Les også

Finnmarksferie? Her er våre beste tips

Når er det mest mygg? Er det snøfritt i mai? Når er det midnattssol? Og hvorfor bør du kjenne til Fefo? Vi har laget en praktisk og nyttig guide med (nesten) alt du trenger å vite før du drar til Finnmark.

For å la oss få en idé om mulighetene for stisykling i området. Vi sykler langs Altaelva, og ser tradisjonelle trebåter sige forbi. De lokale er ute og fisker. Marte har null dager på sykkelsetet så langt i år. Etter den to timer lange turen, begynner hun å få vondt i rumpa. 

– Vil dere ta den korte eller lange versjonen av vidda i morgen?

– Den lange, sier vi barskt.

Tilbake til de veltrente og de velkledde. Det er lørdag morgen igjen, vi har pakket alle syklene og alle folkene inn i bilene, og kjører rett sør.

Ved første mulighet, og den kommer først etter en lang stund, tar vi til venstre, og kjører rett frem til vi er fremme ved Soussjavri.

Det er enkelt og greit her på vidda, ett valg av vei. Ut kommer folk og sykler og hjelmer og sekker.

Det skrus og justeres, hanskekledde hender sjekker at alt er som det bør være.

Jeg tar en runde rundt parkeringsplassen. Sykkel, bremser og pedaler, alle ser ut til å være i godt humør.

De andre setter seg vant til rette på setet, klare til dyst. Det har demret for meg at jeg ikke skal på en begynnertur på stisykling.

Disse folka har sittet noen timer på en stisykkel før. Noen av dem har vært med på Offroad Finnmark, et beinhardt løp, skjønner jeg, på 300 eller 700 kilometer over vidda.

Jeg har klikket på skoene, og er klar jeg også. Marte ser ut som hun føler seg omtrent like tøff som meg.

Hashtag den følelsen. Ja, den følelsen når du har helt hinsides vondt i rumpa, og ikke orker tanken på å sette deg på setet, men lårene skriker at du MÅ.

Jeg klarer meg fint på stien. Jeg kan jo tross alt sykle. Vi kommer til en liten bakke, og jeg ser de andre ta fart og dure over og rundt steiner opp bakken. Jeg tar åpenbart ikke nok fart, får panikk for de fastspente føttene, men får revet dem ut i tide, og satt føttene i bakken før jeg velter over til siden. Ok.

Utfordring en, jeg skal prøve å lære av mine feil. Det flater ut, og der forsvinner stien ut i en myr. Jeg tar det rolig ut i myra, kjenner litt på hvordan det går. Brenner meg igjen på at jeg ikke har tatt fart, for tråkkene går tyngre og tyngre ettersom sykkelen jobber seg ned i den våte materien.

Jeg forsøker febrilsk å tråkke på, hale pedalene opp ved hjelp av lakkskoene mine. Sakte, veldig sakte begynner jeg å tippe til den ene siden. Så opptatt med å få pedalene rundt, at jeg glemmer at det kunne være en bedre ide å ta klikke skoene ut og ta meg for.

Fastlåst til sykkelen ligger jeg der, midt i myra, og kjenner vannet sive inn gjennom klærne. Inn i skoene, inn i buksa og i den ikke spesielt vanntette jakka. Og ja, jeg føler meg teit. Myrvelt. Jeg vasser gjennom resten av myra, og det er her skotrekkene gir opp. 

Vidda er mektig. Vi sykler på ryggene som markerer seg i landskapet. Bjørn legger ut om geologien bak det hele store skaperverket. Vi sykler forbi Iešjávri, en mellomstor flekk på kartet, et uendelig stort vann her i virkeligheten. Vidda er dekket av små stier og gamle ferdselsveier.

Les også

Rallarvegen med sykkel

Når du sykler Rallarvegen får du en fjelltur hvor naturopplevelsene står i kø. Her er en omfattende guide til den klassiske sykkelturen.

Utfordringen er bare å vite hvor de er, og kjenne dem igjen i terrenget. Mange av veiene har grodd igjen, men for det kjente øyet, altså Bjørn, er det mulig å se hvor de har gått i tidligere tider. Vi sykler på sti, over myrer. Flere myrvelt, kjenner vannet piple inn gjennom klærne og inn mot huden, og opp noen seige bakker.

Det er ikke helt flatt på vidda. På toppen av den seige bakken er utsikten uendelig, og jeg tenker at dette er den perfekte måten å bevege seg rundt i naturen på. Vel og merke etter noen timer på sykkelsetet før turen.

Hashtag den følelsen. Ja, den følelsen når du har helt hinsides vondt i rumpa, og ikke orker tanken på å sette deg på setet, men lårene skriker at du MÅ. Ikke et godt dilemma. Marte henger litt bak. Jeg spør hva som er galt.

– Jeg har så vondt i rumpa at jeg må stå.

Vi nærmer oss dagens overnattingssted og kan ikke gjøre annet enn å sykle på. De andre er tydeligvis uaffisert av sykkelsetets gnag og det faktum av at vi snart har vært ute i ni timer, og durer på i høyt tempo.

Stien er steinete, og tennene hakker. Terrenget blir uoversiktlig med skog og noen bakketopper. Jeg ser snurten av sistemann idet han forsvinner opp noen bakker. Jeg syntes å ha sett noen andre ta en annen vei, men tar inn på en sti som leder til en bratt bakke.

Jeg dytter sykkelen opp, og sykler alene på en sti som til slutt tar meg ned til Jotka fjellstue. Det er helt ok å gå av sykkelen og badstuen er varm. Etter nakenbading, middag inkludert diverse skrøner og et par glass med vin peker kompasset rett i seng. 

Betong. Jeg kan ikke reise meg opp, kroppen er omgjort til betong. Armene, bena, ja hele kroppen er limt til senga. Så jeg begynner med fingrene, tærne, rører litt, spreller litt. Kjører sakte i gang hele maskineriet. Jeg lemper meg over sengeskavlen og setter bena i gulvet. Ser bort på Marte som gir meg et megetsigende blikk.

Etter å ha stått på sykkelen de siste timene i går, er hun usikker på hvordan det blir å sykle i dag. Jeg har problemer med å sitte på stolen, og kjenner også en viss spenning med det å skulle sette seg på et sete, og humpe videre nordover mot Alta.

Med stål i viljen og vondt i rumpa er det bare å sakte men sikkert sette seg litt og litt lenger ned på sete, og holde seg ganske lenge i en slags mellomposisjon, som er ganske slitsom. Hvor man nesten sitter helt nede på setet, men lar musklene i bena jobbe i bøyd posisjon for å hindre at all vekten kommer på rumpa.

På et eller annet tidspunkt må jeg gi opp, og sette en verkende bakdel ned på setet. Foran meg gir Altaværingene gass ned en bakke, hvor jeg må bremse og ta det med ro nedover. De andre venter, og lurer vel strengt tatt på hva de har dratt med seg over fjellet.

Isen på Narvesen smaker ekstra velfortjent når vi nå en gang er nede. Etter en bakke så bratt at bremsene måtte hvile for ikke å gå varme, kom asfalten oss i møte. Vi har altså syklet over vidda, i alle fall en del av vidda.

Det kjennes som en bra prestasjon, og jeg innser at med noen flere timer på sykkelsetet, er dette faktisk en helt unik mulighet til å se områder som ellers ligger mange dagsmarsjer unna. Ja, jeg er overbevist. Men aller først, før noe annet, skal rumpa hvile.

Så hvis det var du som satt ved siden av meg på flyet hjem fra Alta den mandagen, så forstår du kanskje nå hvorfor jeg så noe anstrengt ut der i flysetet. Jeg hadde jo tross alt startet stisykkelkarrierren med å sykle over vidda. 

Sykling på Finnmarksvidda

Rute: Suossjavri – Jotka Fjellstue – Alta

Overnatting: På vidda finnes det noen betjente fjellstuer som tar imot slitne syklister. Jotka Fjellstue, www.jotka.no, Mollisjok Fjellstue, www.mollisjok.no, Suolovuopmi Fjellstue, www.suolovuopmi.no. 

Guide: Glød Explorer arrangerer stisykkelturer over Finnmarksvidda av ulik lengde. Du bør ha syklet noe på sti før du legger ut på turen over vidda. Les mer om turene på deres nettsider www.glodexplorer.no. 

Mer info: Offroad Finnmark er et konkurranseritt over vidda, 300 km og 700 km langt, www.offroadfinnmark.no. Løypebeskrivelsene kan lastes ned som gpx-filer og brukes som inspirasjon til tur på egen hånd.