Trærne fyker forbi. Ikke sånn superfort, kanskje, men akkurat passe. Pulsen dunker i tinningen etter den siste oppoverbakken, men roer seg idet jeg setter meg og triller nedover stien. Jeg tråkker rundt, og ser bakhjulet på Marit Vidnes sin sykkel foran meg, og får ny energi til å prøve å ta henne igjen. Stien svinger seg bortover i sikk-sakk, og jeg nesten flyter bortover. Jeg sykler så fort jeg tør mens den fulldempede sykkelen tar av for både små og store humper. Opp en ny bakke, der jeg prøver å manøvrere sykkelen over noen røtter i stien, men må gå av og trille den til toppen. Opp på sykkelen igjen, og tråkke videre.
Enkelte ting virker skumlere enn de egentlig er. Stisykling er en sånn ting.
Du tenker kanskje på syklistene med store heldekkende hjelmer og store sykler, som står mer enn de tråkker i halsbrekkende utforkjøringer?
De er en helt annen kategori. Stisykling handler mer om å komme seg av grusveiene, og leke på fine stier i skogen eller på fjellet. Vil du prøve deg ut på stien, trenger du ikke mer enn en terrengsykkel og sykkelhjelm.
– Det fine med stisykling er at alle kan gjøre det, så lenge du har en terrengsykkel, forteller Øyvind Aas, redaktør i magasinet Terrengsykkel.
– Da jeg begynte med dette for tjue år siden, syklet vi på sykler uten demping i det hele tatt, og det gikk jo fint det også. Det er like viktig at du har gode dekk på sykkelen. Det er derimot lettere å sykle på de litt grovere stiene om du har en fulldempet sykkel, som tar av for de største utfordringene i stien, forteller han.
En stisykkel skiller seg fra terrengsykkelen ved at den har demping både foran og bak. Det gjør at du kommer deg frem nesten over alt, og du trenger ikke bare holde deg på grusveiene. Stisyklene har ofte en litt mer oppreist sittestilling også. Dette er med på å ufarliggjøre bratte utforkjøringer.
LES OGSÅ: Målestokken- Oakley Radar Lock
FORT HEKTET: Å sykle på stier i skogen gir deg raskt mestringsfølelse, og du kommer fort dit at du helst vil slippe å sette foten i bakken. Foto: Mattias Fredriksson
Skal du ha en ok stisykkel å starte med, må du regne med å legge ut mellom 12.000 og 15.000 kroner, og du finner mye brukt som fungerer helt fint på finn.no og bruktmarkedet til magasinet Terrengsykkel.
Hva trenger du ellers av utstyr?
– Bortsett fra sykkel trenger du selvsagt hjelm, og deretter er det helt opp til deg selv hvor mye du har lyst til å legge i det. Hansker er også nærmest en nødvendighet. Lange fingre må de ha. For du kommer til å gå på trynet, og du kommer til å ønske og holde deg fast i styret så godt du kan. De som sykler mye kjøper seg ofte knebeskyttere, noen foretrekker å sykle med klikkpedaler, og mange sykler med sekk med drikkesystem, sier Aas.
For en sykkeltur i skogen kan fort gjøre deg tørst. Du kan komme hjem fra en tur, der du innser at du har vært ute to timer lenger enn planlagt, og trent høypuls-trening uten at du har tenkt en tanke om at det faktisk er trening. Det blir naturlige intervaller der du sykler hardt for å komme opp en bakke, ruller ned på andre siden mens du får igjen pusten, og tråkker videre for å ta igjen de andre. Den første turen på stien kan virke noe famlende, og det er uvant å skulle sykle på ruglete underlag. Men stisykling er i tillegg noe du blir veldig fort god på.
Faren med det? Du blir fort hektet.
– Det er rimelig uaktuelt å sykle ned her.
Marit står på kanten av en bratt, steinete sti, som ender i en krapp sving rundt et tre. Hun sier høyt det vi alle tre tenker. Eva Camilla Brandt og jeg er definitivt enige. Vi står likevel og ser ned en stund til. Lengselsfullt. Tvilende. Er det mulig å sykle ned her, uten å gå skikkelig på trynet? Nei. Jo. Nei. Jo.
– Jeg gjør det visst du gjør det, sier jeg til Marit.
Eva ser på oss. Er det fortvilelse vi ser?
– Men da må jo jeg gjøre det også!
Jepp, det var visst det vi så.
Marit ler.
Litt nervøst. Litt for å få ut adrenalin.
Så gjør jeg det likevel.
Før jeg rekker å tenke skikkelig gjennom det, trekker jeg sykkelen litt tilbake fra kanten. Jeg setter meg, reiser meg, setter meg igjen, og tråkker rundt.
Jeg raser ut skråningen, lener meg godt bakpå, henger bak setet, og fokuserer på å se fremover. Akkurat som jeg har trent på i de mindre bakkene. «Farta er din venn, ikke brems!»
Jeg tror jeg holder pusten, og jeg tror jeg nesten lukker øynene.
Men plutselig er jeg nede, og svinger rundt treet, ut på flata mens trærne suser forbi. Finner flyten, tråkker på, og lener meg inn i neste sving før jeg stopper for å vente på de andre.
– HÆHÆHÆHÆHÆ!
Det glapp ut av meg. Jeg hadde plan om å være helt kul, late som om det var den naturligste ting i verden å sykle ned den bakken.
Men for et kick!
Tips til stisykling
Se framover. Ser du på hindringen du skal komme forbi, kan du være sikker på at du kjører rett på den. Ser du opp og frem får du bedre balanse, samt bedre tid til å planlegge sporvalgene.
Farta er din venn! Du kommer lettere over hindringer i stien, oppoverbakkene går kjappere unna, og nedoverbakkene forseres glatt.
Sporvalg: Tenk gjerne mer enn en stein om gangen. Noen ganger kan det å sykle over en stein være det rette for å unngå fire andre.
Svinger: Trykk ned på ytterpedalen når du skal gjennom svinger.
Nedover: Tør å ha vekt på forhjulet også når det går litt bratt. Da har du bedre kontroll. Bruk begge bremsene.
Oppover: Flytt vekten frem og tilbake for å sikre at forhjulet holder seg på bakken og at bakhjulet griper. Stå gjerne rett over setet for å kunne respondere raskt.
