CAPE TIL KAPP
Teresie Hommersand (31) har studert og jobbet i Cape Town i seks år. Hun kom dit som utvekslingsstudent fra Universitetet i Bergen, og trivdes så godt i byen at hun fullførte bachelorgraden i utviklingsstudier og mastergrad i administrasjon og organisasjonsvitenskap der. Hun jobbet ett år som praktikant i Cape Town sitt Climate Change Directorate, som tilsvarer fylkeskommunen her hjemme. Nå som hun flytter tilbake til Europa vil hun sykle i stedet for å fly, og har lagt ut på en solo-tur på totalt 17.400 kilometer fra Cape Town til Nordkapp. Underveis deler hun sine opplever fra sykkelsetet med oss.
Å ture gjennom Zambia på sykkel er ikke bare-bare. Her er det oppoverbakke etter oppoverbakke. Drepende varmt. Vind. Motvind. Jeg la bak meg 100 kilometer om dagen på en sykkel som samlet sett veier rundt 45 kg. Selv om det var fysisk krevende, var det ungene langs veien som viste seg å være den største utfordringen... og de var overalt.
En gjentakende scene på hele denne distansen var at jeg svett og utslitt, pustende og pesende, kom krypende opp bakken på sykkelen - og så gikk alarmen. 'Mzungu-alarmen'. En unge får øye på meg og begynner å skrike MZUUUUNGUUU (hvit person) så høyt han eller hun klarer slik at ingen i landsbyen kan unngå å vite hvem som nettopp har blitt observert. Unger kommer springende fra alle kanter, omringer meg, og utgjør til slutt en kakofoni som går på repeat: 'HOW ARE YOU? HOW ARE YOU? HOW ARE YOU? HOW ARE YOU? HOW ARE YOU? HOW ARE YOU? HOW ARE YOU? HOW ARE YOU?'. Slik holder det på. Det spiller ingen rolle om jeg vinker, sier hei eller ignorerer dem. De holder ikke opp. Hver og en vil ha oppmerksomheten min. Ofte springer de etter meg, noen ganger tar de tak i sykkelen. Mens dette foregår, må jeg også ta hensyn til trafikken. Tunglastede lastebiler raser forbi i høy hastighet med en forventning om at jeg som syklist må komme meg ut av veibanen – ellers blir jeg flatet med jorda. I denne situasjonen er det veldig vanskelig å løfte hånda fra sykkelstyret for å vinke eller å gi noen et oppriktig og varmt smil. I løpet av disse ukene følte jeg meg som et objekt. Et underholdningsobjekt. Et sirkusdyr. For første gang siden jeg startet sykkelreisen fra Cape Point følte jeg meg ensom.
Notat fra en ikke fullt så sliten syklist:
Når man er så utkjørt som ovenfor, oppleves alt annerledes. Da er det veldig vanskelig å huske at all oppmerksomheten er ikke ment som noe negativt. Det er bare unger. De er nysgjerrige. De ser på deg som noe positivt. I etterkant er det nesten morsomt å tenke på hvor mye sinne og irritasjon dette vekker, og hvor gjerne man vil rope 'shut the fuck up!'. Noen ganger gjorde jeg det. Lavt for meg selv. Jeg har fått høre om andre syklister sine metoder for å takle dette. Favoritten min er kanskje å late som om man er tilbakestående. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene da denne syklisten demonstrerte taktikken og fortalte at det tar bare et par sekunder før alle ungene er over alle hauger – vettskremt og i skjul. Å le av dette, og å bruke denne metoden er neppe politisk korrekt... Men hva gjør man ikke når man er desperat?
TIDLIGERE INNLEGG
Jeg har ikke lyst til å svartmale Zambia. Jeg er sikker på at dersom man tar seg tid til å bli kjent med folka istedenfor å bare ture gjennom landet, vil man sitte igjen med fantastiske opplevelser. Zambia er ett av to land i Afrika jeg har valgt å ikke bruke særlig mye tid i, i et forsøk på å finne balansen mellom å utforske det som finnes langs ruta mi, og å faktisk få et par kilometer på baken. Jeg har lært en hel del fra disse opplevelsene og blant annet blitt minnet på hvor viktig det er for meg å bli kjent med mennesker for å ha det bra. Denne gangen ble det formidlet 'the hard way';-)
«For første gang siden jeg startet sykkelreisen fra Cape Point følte jeg meg ensom.»
LES OGSÅ: Tidenes (bom)tur
