Morgenen har kommet til Egersund togstasjon, men lyset vil ikke ta tak.
Jeg står med telefonen presset mot øret for å holde støy fra stasjonshøyttalerne ute, og diskuterer skiregler med NRK EKKO.
De har lest min artikkel i UTE om skietikette. Hvordan skal en ekte skiløper være?
Jeg har laget et sett med regler som de finner en smule cocky – og det liker de.
For eksempel: «Skiene skal lage lyd av å gli gjennom snøen. Ski skal ikke smelle mot snøen. Lyden av marsjerende føtter er for soldater eller trugegåere», og om hvordan skiløpere skal kle seg, oppføre seg, og så videre.
Det er den tida av året, de mørkeste dagene som snøen skal lyse opp.
Vi skal søke fjellet for der å møte den første snøen, den som faller på snø som falt i fjor.
Likevel, foran meg lent inntil stasjonsbygget, står sykkelen:
En skikkelig robust CX-sak fra Ridley som er perfekt til landeveiene når det er så utenfor sesongen som nå.
I dag handler derimot ikke bare om å tråkke utenfor sesongen, vi skal også ut av traseen – ja, komfortsonen, vil jeg si.
Jeg er inspirert av alle de snøfrie veiene som ligger langs kysten vår, uberørt av sykkelhjul store deler av vinterhalvåret, og det uten grunn.
Før har jeg tenkt at det er for terrengsyklister, men det er noe ved sykkelsportens fortid som har slått ned i meg.
Jeg tenker på den heroiske pionerånden som finnes i enhver sykkel.
Alle sykler har et preg av løypene som de opprinnelige syklistene tråkket igjennom, enten det var Tour de France eller Giro eller hvilket som helst endagsritt.
Disse heltene satt på robuste sykler tilpasset robuste forhold – den gang det ikke fantes annet enn robuste sykler og robuste forhold.
Slektskapet til de moderne syklene er likevel ikke til å ta feil av. Det inspirerer til å ta et steg tilbake.
Årets adventsgave til oss selv er å forflytte oss langt sørvest i Norge for å føle på den samme utfordringen som sykkelsportens barndom bød på.
Endelig kommer toget fra Sandnes. Jørgen Rydheim bærer sin krossykkel ut på plattformen.
I natt har han kjørt sørover fra Bergen for å rekke dette toget.
Daglyset som omgir oss virker å være gryende, men i virkeligheten har ikke dagen mer enn dette å by på, så uten prat setter vi avsted. Det er ikke mange meter på asfalt før vi finner grusveien. Vi følger den gamle Jærbanen i bratte små knekkere, opp og ned.
Vi har ikke syklet sammen på lenge, og det blir uvilkårlig litt strid om hvem som har best form, men det blir raskt klart at Jørgen har tatt med seg god høstform inn i vinteren.
Dette er en bilfri trasé, naturligvis med tanke på hvor trangt det er.
Og der vi passerer forbi to små vann, trillende for å få ut melkesyren fra forrige knekker, er det ikke tvil om at dette kommer til å være en av dagens flotteste partier. Det er oppløftende å møte det allerede den første mila, fordi jeg nå i større grad er i stand til å nyte det, ennå ikke sliten av dagen og heller ikke blasert av mange andre landskapsinntrykk. Alt er mer slående mens dagen ennå er ung. Det mest spesielle partiet går gjennom en grovuthogget tunell. Det er kjølig der inne i mørket, men isen har ikke lagt seg på de våte veggene – noe den ofte gjør viser et varselskilt utenfor: «ADVARSEL. Is kan falle fra taket.»
Dagen fortsetter i et grålig lys. Vi er midt mellom Luciadagen og julaften. Ofte er det snø jeg kaver gjennom i disse dager, men vi får i stedet kaldt regn mot oss der vinden rusker i landskapet. Det blir heldigvis bare med dråper av regn, og jeg mottar dem som forfriskende i partiene der løypa går oppover.
De fleste steder i Norge er sykkelforhold som dette å finne i vår- og høstmånedene. Som gammel skiløper er det naturstridig å tråkke av sted på sykkelen idet sistelitenpanikken for julegaveinnkjøp begynner å få overtaket på tankene. Samtidig, i denne lysfattige desemberdagen er det noe eventyrlig over det hele, som om vi har kastet oss ut i noe fullstendig ukjent, som om vi følger sporet av en strime dagslys som leder til noe hemmelig. For å få inn en ekstra dimensjon av eventyr, har vi valgt en rute som landeveissyklister vanligvis ikke tråkker: Nordsjøritt-traseen, dette terrengsykkelrittet som går mellom Egersund og Sandnes hver sommer. Vi har ikke kommet langt før jeg tenker at det også kunne ha gått som landeveisritt, med sektorer av gruspartier à la Paris-Roubaix.
Etter Hellvik og slutten på Jærbanen-løypa, kommer vi inn på virkelig hvite veier, slike man vanligvis – om man følger sykkelsporten – ser i Toscana under Strade Bianche. De bukter seg både vertikalt og horisontalt og gir lys til dagen.
Etter en liten tur innom riksvei 44 – det å se biler føles plutselig uvanlig – tar vi av til venstre og følger mer hvit vei. Det stiger oppover.
Snart smetter vi gjennom en port og inn på en mer primitiv vei.
Vi følger hele tiden Nordsjørittet, men det er ikke terrengsykling å snakke om, bare utfordringer for en landeveissykkel, som mer eller mindre allerede er taklet takket være krossykkelen.
Det mest utfordrende er strekk med urimelig kraftig pukk tømt på i sjokkerende mengder.
Det gjør utforkjøringene utrivelige der sykkelen danser i alle retninger. Bak en port som stjeler vår fart der vi får den opp uten å gå av sykkelen, finner vi en knekker av virkelige proporsjoner og med løsgrus å spinne i. Ja, det er en utfordring å hanskes med, men det er ikke terrengsykling.
Det er sykling slik det ble gjennomført i sportens første få tiår, og det på utstyr de gamle guttene ikke en gang kunne drømt om.
Et glimt av sol skjærer over himmelen, men bare lysstriper, et hint fra en annen årstid, fra en helt annen tid.
For alt jeg vet, er det solnedgang som allerede inntreffer.
I utkanten av Ogna sykler vi feil, men finner tilbake til Nordsjøritt-løypa, og den tar oss inn på et parti som går langs havet.
Bølgene slår inn med vinden, det skummer hvitt og lukten av hav river i nesa. Dette virker langt fra julemiddager og romjulsskiturer.
Et parti er en sandsti lang riksvei 44, og Jørgen setter seg i front og «gønner» på i kamp mot vinden.
Jeg tar hjulet, og det er som å sitte bak en Magnus Bäckstedt i hans velmaktsdager – den store, velpreparerte svensken.
Ved Vigrestad mister vi løypa og fortsetter på asfalten. I Varhaug er vi tilbake på sporet.
Vi unner oss en rast, for det er lenge siden forrige langtur på sykkel, og det virker som om energilagrene i kroppen ikke har vært helt forberedt.
Det føles som om jeg gjennomfører sesongens første tur, mens det i virkeligheten er siste.
Tiden går fort, og dagen som aldri virkelig har vist seg, er på hell.
Vi suser bortover asfalten for krossdekkene står ikke særlig tilbake for vanlige landeveisdekk.
Et fyrtårn reiser seg ute på venstre side, og er helle ikke noe jeg forbinder med jul, men det er vel landsdelsavhengig.
Kanskje samles lokalbefolkningen her på julaften, holder hverandre i hendene og går syngende rundt fyrtårnet.
Det ville jo ikke ha vært mer eller mindre hedensk enn et juletre, vil jeg tro.
Ja, kreftene begynner å ta slutt når tankene blir så rotete.
Problemet er at Jørgen har holdt formen bedre enn meg, slik at den farten han setter hele tiden egentlig er litt for høy – selv om det er farten vi må holde der det vi egentlig konkurrerer mot er det sviktende dagslyset. Løypa forlater Jærstrendene, og over en artig, om enn rimelig utfordrende hengebro, krysser vi Håelva.
Vi fortsetter på en trafikkert vei, og det føles belastende etter en dag uten bilen.
Vi har et større problem og det er lyset, vår svinnende ledsager.
Ingen av oss har tenkt på å ta med lykter på syklene.
Jørgen setter seg igjen i front og får denne umulige oppgaven: Sett rett fart gjennom vinden slik at vi når frem til Sandnes før det er fullstendig mørkt, men ikke tråkk raskere enn at jeg makter å henge på.
Mørket er uansett raskere enn ham.
Nattemørket omgir oss der vi nærmer oss Klepp stasjon.
Skal vi fortsette, eller vi gi etter for vintermørket, beseiret av årets korteste dag?
Vi innser at mørket har spist oss og triller inn på togstasjonen.
Mørket lå i enden av den lysstrimen som har ledet oss dagen igjennom.
Og hemmeligheten jeg fablet om at vi jaget?
Hemmeligheten er en tur på to hjul i en blanding mellom fortid og nåtid, mellom lys og mørke, mellom vinter og høst.
NORDSJØRITTET
Et 91 kilometer tradisjonsrikt turritt fra Egersund til Sandnes, gjennom storslått natur; kystlandskap, strender, skog, landsbrukområder, hav, hei, koselige tettsteder og byer.
Et populært ritt og en fin styrkeprøve og treningsmål.
Eies av tre lokale sykkelklubber, Dalane, Nærbø og Sandnes, og er etter hvert blitt en betydelig inntektskilde for mange forskjellige organisasjoner og lag i Rogaland. Arrangeres alltid andre lørdagen i juni.
