Det er en solfylt ettermiddag, en av de første vårdagene da du kjenner sola varme. I morgen er en fridag.
– Skal vi dra på telttur, spør jeg de to småguttene mine Jesper (8) og Peder (6).
Ja, det skal vi, blir de enige om etter en kjapp rådslaging.
Jeg finner fram sykkelhengeren, som har samlet støv i en bod gjennom vinteren, og fyller den med telt, liggeunderlag og soveposer, stormkjøkken, mat og litt klær.
Snart ruller vi av gårde. Vi skal ikke langt. Bare rundt tre kilometer. Til nærskogen.
Det går trått til å begynne med, i hvert fall fra en voksens synsvinkel. Det er så mye som skal gjøres underveis. Blomster skal plukkes. Vi skal spille en fotballkamp på løkka vi passerer. Et klatrestativ skal beseires.
– Noen som vil hjelpe meg å sette opp teltet, spør jeg når vi er kommet fram.
– Bare gjør det du, pappa. Vi klatrer i trær nå, ser du vel, sier Jesper.
Hadde jo vært stas å vise dem hvordan det skal gjøres, tenker jeg. Men det kommer sikkert nye sjanser. Jeg smeller sammen noen ostesmørbrød på stormkjøkkenet.
– En til, kommanderer Peder etter at to første er fortært. Den vesle kroppen på mindre enn tjue kilo spiser mer enn meg til kvelds.
Sola kryper ned bak åsen. Snart leggetid.
Bare gjør det du, pappa. Vi klatrer i trær nå, ser du vel.
– Kan du fortelle noen telthistorier, spør Jesper etter at vi har krøpet ned i soveposene.
Jeg lar sjølsagt ikke en god anledning til å skryte litt av tidligere bragder gå til spille. Og legger ut om iskalde vinternetter på Svalbard og ekstremt vindfulle i Patagonia. Utafor kvitrer våryre fugler høylytt.
– Åh, det går ikke an å sove i alt dette bråket, klager de små.
Men innen fem minutter er gått, er pusten jevn og rolig på dem begge. Det er en god følelse å ligge i teltet med et sovende barn på hver side.
– Det er så kult å våkne i et telt. Jeg føler meg som Lars Monsen, er det første Jesper sier når han våkner neste morgen rundt kl. 06.30.
De spretter opp. Ut og klatre. Spille fotball. Leke gjemsel og sisten. Krangle litt. Spise flere ostesmørbrød. Drikke kakao. Å ta ned teltet er voksenjobb får jeg beskjed om. Vi sykler hjemover. 18 timer etter at vi dro, er vi hjemme igjen. Et bitte lite eventyr, mange gode minner.
Det er en god følelse å ligge i teltet med et sovende barn på hver side.
LES OGSÅ: Den første teltturen
LES OGSÅ: Barnas alper
