FRA CAPE TIL KAPP
Teresie Hommersand (31) har studert og jobbet i Cape Town i seks år. Hun kom dit som utvekslingsstudent fra Universitetet i Bergen, og trivdes så godt i byen at hun fullførte bachelorgraden i utviklingsstudier og mastergrad i administrasjon og organisasjonsvitenskap der. Hun jobbet ett år som praktikant i Cape Town sitt Climate Change Directorate, som tilsvarer fylkeskommunen her hjemme. Nå som hun flytter tilbake til Europa vil hun sykle i stedet for å fly, og har lagt ut på en solo-tur på totalt 17.400 kilometer fra Cape Town til Nordkapp. Underveis deler hun sine opplever fra sykkelsetet med oss.
For å få med neste innlegg, abonner på vårt nyhetsbrev
Den 11. april krysset jeg grensen til Sudan fra Etiopia! Var så gira! Så spent på Sudan. Jeg hadde blitt fortalt at det kom til å bli varmt. Veldig varmt. Men da jeg stod på grensen og fikk stemplet visumet mitt, full av forventning, visste jeg ikke at de neste ni dagene på sykkelsetet kom til å bli utfordrende i møte med en varme jeg aldri hadde opplevd maken til før. Det var nok like greit.
Sudan er veldig flatt med lange og rette veier (som kan være litt kjedelig til tider), så jeg trodde jeg lett kunne sykle 100 kilometer om dagen på vei til Khartoum. Mest sannsynlig enda mer. Jeg 'pushet' for å klare dette selv om jeg egentlig ikke burde ha gjort det, men heller tilpasset meg det nye miljøet. Her i Sudan på denne tiden av året er temperaturen så høy mellom kl. 11 og 16 at jeg vil si at det nesten er uutholdelig. De fleste tar det rolig. Tar en siesta. Jeg syklet.
Det gikk trått gjennom semi-ørkenen. Her var det småvekster. Buskas. Et og annet tre. Sand. Masse sand. Åpent landskap. Blå himmel. Dyreskrotter langs veien. Titt og ofte stoppet jeg biler og lastebiler for å få påfyll med vann. Det er langt mellom vannkranene her, og jeg hadde ikke lyst til å sykle med 10 liter ekstra vann. Det ville ha gjort sykkelen min veldig tung. Så å si alle stopper når jeg vinker til dem! Til og med en av de livsfarlige bussene som vanligvis bare suser forbi heiv seg på bremsen for å gi meg kaldt vann. Kaldt vann er gull. Det tar bare et lite kvarter før vannet er like varmt som tevann når jeg sykler med sykkelflaskene mine på ramma. Her må du konstant drikke, sjelden tisse, og en slurk med vann kjøler deg ikke ned. Det hadde vært skummelt å sykle denne strekningen hvis det ikke var mulig å få vann fra forbipasserende trafikanter. Veldig skummelt.
Har du noen gang måttet fikse et hull i sykkelslangen langs veien, under en brennende het sol, ingen skygge i syne og 47 varmegrader? Varmen påvirker alt. Hva du føler, hva du tenker. Hvordan du håndterer situasjonene du befinner deg i. Jeg fikk lappet slangen i dette tilfellet, men da jeg punkterte en gang til litt senere denne ettermiddagen endte jeg opp med å bare krype under et tre og ligge der strekk ut, i den utilstrekkelige halvskyggen. På det tidspunktet var jeg SÅ nær neste landsby! Mindre enn 1km! Jeg kunne se bygninger, men kunne ikke ta meg dit. Heten var for intens. Jeg måtte bare vente noen timer under dette treet til det ble en smule kjøligere. Det var første gang på turen jeg hadde måttet legge meg ned på bakken langs veien. Så heftig var det. Den varme vinden gjorde det ikke bedre der jeg lå. Føltes som en hårføner! Prøvde å skjerme meg fra vinden så minst mulig av kroppen var i kontakt med den, men til liten nytte.
På denne strekningen kom det en liten tåre minst en gang om dagen. En gang da alt virket håpløst (veidekket var forferdelig og det ville ingen ende ta). Flere ganger grunnet takknemlighet (som da en lastebilsjåfør gav meg en sesamfrøsnack 'in the middle of nowhere' i ørkenen!). Et par ganger fordi jeg syntes synd på meg selv.
På vei til Khartoum var det dager jeg bare klarte å sykle 34km. 41km. Forholdene bedret seg litt da jeg traff Nilen! En smule "kjøligere" å sykle langs denne fantastiske elva. Til min store overraskelse klarte jeg 100km en dag! OG ENDELIG nådde jeg hovedstaden! Målet mitt! En oase i ørkenen. Der Nilens to grener møtes. The Blue Nile og The White Nile. Vertskapet mitt hadde foreslått å treffes på Ozone. Da jeg kom inn døra der i den svette sykkelbuksa mi, blei jeg møtt av et vakkert syn: Is og kaker!!!! Hvor passende var ikke det? En langdistansesyklist i Sudan sin våte drøm. Woho! Jeg kom fram!
