Norge på langs med sykkel

På tre uker skal vi nyte sommerferien i Norge. Hele Norge. Fra Nordkapp i nord til Lindesnes i sør. Uten annen transport enn fly til Honningsvåg, der resten skal sykles kun avløst av en og annen nødvendig ferge. 

På forhånd har vi sett minst mulig på kartet, og lest færrest mulig blogger.

Vi tenker det er bedre å ikke vite om alle bakkene som venter, alle motvindsmarerittene og alle vondtene som kan dukke opp. Herved er du advart, nå får du det nemlig på trykk.

Fordelen med å ikke vite noe om dagens etappe?

Da vet du ikke hvor lange bakkene er før du er oppe. Ja, jeg har oppoverbakkeskrekk på sykkel. Bra utgangspunkt når du skal sykle Norge på langs? Men jeg satser på at den skal kureres i løpet av turen. 

– Kor dokker skal?
– Vi skal helt sør, til Lindesnes.
– Steike, til galne idiota. Jaha, god tur!

Honningsvåg i vinden

Flyplassfolkene i Honningsvåg flirer idet de går ut i blåsten. Vi står alene igjen, og gjør oss klar til start. 
Vi sykler nesten litt andektig ut fra flyplassen, og legger kursen mot Honningsvåg for å pumpe opp dekkene maksimalt etter flyturen, og å kjøpe gass. 

– Dokker ekje de førstan her, nei.

Personalet på G-sport har vært borti sånne som oss tidligere. 

– Æ drur dokk e nummer 19 som kjæm innom sia forrige lørdag. 
– 19?!
– Ja, det e vældig populært å sykle sørover. 

Vi får litt hakeslepp, og møter noen allerede i døra. Vi registrerer bare èn sykkelveske, og antar at de skal sove inne.

Vi har valgt å sykle med landeveissykler, som gjør syklingen litt kjappere. Med bare to vesker hver, skal vi ha plass til alt vi har med. Telt og soveposer, matkar og ekstra skift. Utstyret er veid og vurdert, kjøpt nytt og lettere der det gamle er litt for tungt, og regna på grammene per sokkepar. Til sammen har jeg litt over ti kilo inkludert bagasjebrett på sykkelen. 

Det blir en trå start

Bakkene er lange og alle motvinders mor er på gang. Det er også litt nedtur å starte turen med å sykle andre veien enn vi egentlig skal.

– Kan vi ikke bare starte her? Det blir jo seks mil ekstra å sykle tilbake til Nordkapp, prøver jeg meg.
– Vi må jo gjøre det ordentlig! Seks mil er jo ikke mye i den store sammenhengen her, du, sier Helge Wangberg, og vi tråkker videre. 

Snart fremme på Nordkapp og jeg blir nesten blåst av veien. Foran meg ser jeg en turist, en sykkel fullastet med vesker både foran og bak, og han kommer nesten ikke fremover. 

– Yes, I´m soon finish, sier han på gebrokkent engelsk, but this day is the most windy day!

Han har syklet fra München, på fire uker og fem dager, og har siste bakken foran seg.

– So, what are you doing now?

– I turn around and bike back.

Jeg må nesten le, og skal komme til å tenke mange ganger på denne karen i løpet av min tur. Tenk å sykle tur-retur München!

Fremme på Nordkapp er det skikkelig surt og kaldt. Vi får så vidt karret oss ut på platået, tatt de obligatoriske bildene, før vi hopper på sykkelen akkurat idet det begynner å regne. Norge på langs – NPL – er i gang.  Mør i beina før start. 

Sommer i Finnmark

Vi møter på flere syklister de neste dagene. Alle vinker og hoier.

En kar sykler med en gigantisk tralle som nesten ikke rikker seg i vinden.

Stakkars, tenker vi, og er fornøyd med oppakkingen.

Milene går som en drøm til Alta. 

Lunsj tar vi oss god tid til inne på en kombinert kafe, bensinstasjon og matbutikk. Yatzitid! 

– Koffor gidd vi å bo i Finnmark, det er så innmari kaldt her om sommeren!

Vi overhører en samtale mellom de to i kassa. 

– Ja, så drar vi en uke tæl syden, Bulgaria el no, drikker oss dritings så vi ikke husker noe etterpå.  

– Ja, æ fikk lyst til å dra æ nu!

Vi stikker ut i kulda i stedet. Med sykkelshorts, såkalte lange bein (som du kan rulle ned om det blir varmt, noe vi ikke fikk bruk for med det første om du lurte), ulltrøye og vindjakke.

God sommer, tenker jeg, og får nesten lyst til dra til Bulgaria før jeg får varmen, jeg også. Jeg er egentlig bekymret for om vi har nok varme klær over fjellet, vi har tross alt pakket så lett det går. Ingen dunjakke engang, men foreløpig holder det fint. 

Lange dager

Etter hvert begynner det å bli lange dager på sykkelen. 19,4 mil en dag, og 18 den neste. 

Heldigvis har det vært oppholdsvær i nord, men motvinden er sterk. Den gnager i ørene. Og i beina. Jeg skylder på den i alle fall.

Vi sitter på sykkelen fra morgen til kveld, med noen gode pauser innimellom.

De lange motbakkene er kommet for å bli, ser det ut til, og det har vært mange av dem. Det beryktede Kvænangsfjellet ventet jeg på, og da jeg trodde jeg var oppe, da kom det enda en bakke. Og en til.

Og det viste seg at jeg bare så vidt hadde fått en smakebit av sjølvaste Kvænangsfjellet. For deretter luktet det svidd av en trailer vi møtte. Du skjønner når du er ved Kvænangsfjellet.

Senja ligger foran oss

Veier som snirkler seg langs sjøen, og sola som varmer i ryggen. Vi nyter sykkellivet. Vi begynner å komme i form, og jeg hadde ikke engang tenkt på at det skulle komme noen bakker. Men bang, ved Straumsnes kom den, og vi sykler oppover og oppover, og det tar aldri slutt. 

– Jeg tar et par intervalldrag oppover her jeg, sier Helge. 

Jeg måper, mens han setter av sted. Vi har syklet nærmere 14 mil, men etter fine forhold og god medvind har vi mer energi, og den har han tydeligvis tenkt å bruke opp. Lykke til.

Vi skal jo ikke sykle så mye lenger de neste dagene, tenker jeg ironisk, mens jeg snirkler meg oppover bakkene. Jeg velger å spare på kreftene, vi skal jo tross alt sykle imorgen også. Og neste dag. Og neste dag der igjen. 

Helge har like greit syklet helt ned igjen for å ta bakken en gang til. Hver sin lyst, jeg er bare glad for å være oppe, og klar for nedoverbakker igjen. 

Og snart får Helge betale for at vi ikke sjekker kart på forhånd. For nå kommer det nemlig enda en bakke. Like lang. Helge innrømmer at den ikke var helt med i planen, men sykler forbi meg igjen. 

– Jeg tror du bør ta på deg bind for øynene nå, Sandra!

Jeg kikker over kanten idet jeg når han igjen på toppen. Og på andre siden slynger det seg en vei bratt og langt oppover siden. 

Jeg stønner. Enda en bakke.

Men det viser seg at vi ikke skal opp denne bakken, men ta fergen videre fra Gryllefjord, fra et sund i mellom. Flaks! 

Vått, vått, vått, vått, vått

Og motvind. Selvsagt motvind. For en møkkadag. Planen var 15 mil, men målet justeres etter hvert som tida går mye fortere enn sykkelen, og vi innser at Svolvær får være dagens endestasjon. Merkelig hvor opptatt man blir av været. 

Det er på tide å ta frem musikk og øretelefoner, regnhetta over hodet, og bare la beina jobbe. Så godt det går. Sortland passeres, og det eneste minnet er fra da jeg sto i gangen på kjøpesenteret og spiste lunken lasagne fra coop til lunsj. Mest for å ha en unnskyldning for å stå inne, mens vi grudde oss for å gå ut og sykle igjen. 

Deretter passeres Stokmarknes, der Helge så vidt får trumfet gjennom en kort stopp på Statoil for en kaffe og sjokoladeboller. Igjen. Han hadde ikke overlevd turen uten statoilkoppen. Jeg vil helst bare sitte på sykkelen, og slippe å gå av. Da slipper jeg å kjenne på hvor våt og kald jeg er.

Vi må i tillegg sykle fort nå, for å rekke en ferge, og jeg lovpriser den varme kantina idet vi setter oss ned på overfarten og puster ut. Men jeg ser lengselsfullt bort på passasjerene som stiger inn i sine varme biler når turen er over.

Det er fint med en pause, men det føles ikke så bra når vi må ut i stormen igjen, i de samme våte klærne. Det er dobbelt så kaldt som da vi gikk av sykkelen. 

Deretter får vi stiv kuling servert på gullfat. I den siste kneika før Svolvær må jeg niholde på sykkelen.

– Slipper jeg nå blir jeg blåst på havet!
– Hva sa du?
– Hørte ikke hva du sa!
– Jeg hører ikke hva du sier!
– Jeg er litt kald, ja!

Det er umulig å snakke sammen, og vi plugger i øretelefonene igjen. 

Vi bevilger oss en natt på hotell. Vi er så gjennomvåte som jeg aldri har vært, og vi okkuperer hele vestibylen med tørking av telt, soveposer og regnklær. Vi bestemmer oss for å droppe vakre Lofoten til fordel for bedre vær i Bodø. 

Hvor er Mo i Rana?

– Hvor er sentrum i dette dustestedet her da?

Helge er sulten, og vi finner ikke Mo i Rana. 

– Kan de ikke skilte litt bedre da! Hvorfor står det bare skilt til Nordlandsveien? Hvor ER sentrum? 

Vi klarte nemlig å sykle forbi. Plutselig er vi langt nede i en bakke, eller monsterbakke om vi spør nåværende blodsukkernivå. Det er helt uaktuelt å sykle opp igjen, og pizzaen på Peppes som vi drømte om ned bakkene fra Saltfjellet blir byttet ut med lunsj på Coop. Mo i Rana kommer ikke høyt på Helges ti på topp-liste denne dagen.

Nedover Helgelandskysten er det en strøm av syklister.

– Her er det over hundre syklister om dagen som tar denne ferga, forteller fergemannen. 
– Hundre?!
– Jupp!

Vi ser rundt oss, og ser sykkeloppakking overalt.

– Jeg har bare sykla fra Bodø! Pleier å ta en sykkelstrekning hver sommer, og denne måtte jeg ta to ganger på rad, så fin var den, forteller en.

– Jeg har syklet Norge på langs to ganger før, og nå skal jeg bare sykle den fineste delen, kystveien ned til Bergen, forteller en annen. 

Vi tar frem kartet, som vi gjør i hver eneste pause. Vi har med ett stort kart, og det er spennende å se hvor langt vi har flyttet oss fra dag til dag. Vi må neste innføre kartfrie pauser etter hvert, da det begynner å bli en besettelse. 

– Har vi flyttet oss over den andre bretten på kartet nå?

Ut fra ferga har vi følge av en hel gjeng med syklister, som alle skal samme vei. 

Heve blikket

Mellom bakkar og berg får en ny betydning gjennom Nord-Trøndelag.

Det er kupert som jeg aldri har visst om. Jeg kjeder meg for første gang, men tenker på de stakkarene som sykler E6. DET må være kjedelig, det.

Et lyspunkt blir et tre timers stopp i Namsos for å se på Tour de France. Vi måtte ha pause fra landeveien. 

Etter Namsos fortsetter vårt eget Tour de Norge, og vi får en opptur med medvind og flatt. Deilig!

Dovre har vært en stor snakkis. Skumle, svære Dovre. Er det snø vi ser i Rondane?

Heldigvis er det bare motvind og regn. Det vanlige. 

– Jeg har faktisk litt vondt her, sier Helge, og vifter med lillefingeren. 
– I lillefingeren?!

Vi kjenner litt på at kroppen burde ha pause. Det er litt vondter innimellom, og vi bevilger oss en spise- og hviledag på Dombås.

Etter det har vi fine dager i Sør-Norge, beina og kroppen har funnet seg til rette på sykkelen. Vi tar av og på oss regntøyet, og telter på fine og mindre fine teltplasser. Nå nærmer vi oss siste stopp. Underveis har vi hatt skiltspurter. Der det er om å gjøre å spurte forbi stedsnavn på skilt. Før Lindesnes tar jeg Snik-spurten. Den svir. Helge har drømt om å ta denne spurten helt siden start.

Men vi lover på tro og ære å sykle sammen forbi Lindesnesskiltet.
Og det er en fin følelse. Å være ferdig.

Men det er også litt rart, det føles som en evighet siden vi startet. Det blir merkelig å komme tilbake til hverdagen, maset, timene som skal fylles med andre ting.
Syklingen har faktisk gått overraskende greit. 

– Jeg er glad vi ikke syklet andre veien, sier jeg.
– Hvorfor det?
– Jeg tror det er mange flere oppoverbakker! 

RUTEVALG

Turen vi valgte ble en blanding av kjappest mulig og finest mulig, og regulering av rute ut fra været.

Lofoten ble droppet på grunn av uvær, samme ble Valdresflya som var planen, og det ble en kjappere vei om Lillehammer.

Noen velger å sykle langs kysten hele veien ned, noe som gjøre turen lengre – og kanskje enda finere.  

Turens fineste etappe: 
Tromsø – Senja – Gryllefjord

Turens våteste etappe:
Risøyhamn - Svolvær

Flest klatrebakker på rappen:
Alta – Oksfjordhamn

Lengste sammenhengende bakke: 
Fra Vingrom mot Dokka: 9,5 km

TIPS

• - Skilt om tofeltsvei – betyr som regel bratte stigninger foran deg (bratte for lastebiler og syklister)

• - Motgående lastebil som lukter svidd – lange og bratte bakker rundt neste sving.

• - Semitrailere, campingvogner og andre såkalt sinkere i trafikken: Syklistens beste venn. Det skaper et dragsug du kan legge deg bak og dra nytte av i flere hundre meter etter fartøyet. 

• - Longboardere som lunsjer: Du er mest sannsynlig på toppen av den lange bakken du akkurat syklet opp.

• - Skaff deg Coop-kort: I Nord-Norge hadde vi nok tjent inn en del kroner på alle coop-butikkene!

• - Husk Statoil-koppen: Kaffe- og kakaopausene var bra motivasjon på tunge dager. 

• - Tuneller: Kan virke skremmende, men se på det som le mot vinden, og husk å ta med lys. De første tunellene fra Honningsvåg kan være smart å sykle på kvelden med mindre trafikk.