ET PERSISK SYKKEL-EVENTYR

«Turen startet i Teheran, og etter noen kaotiske dager hvor vi prøvde å forstå dette fremmede landet vi har hørt så mye fælt om satt vi omsider på et tog mot sørover hvor vi planla å starte sykkelturen.» 

Vi hadde funnet oss en nydelig leirplass skjult bak en stor kampestein så vi kunne sitte og se på stjernene og snakke om denne fantastiske reisen vi var på.

Iranerne var tydeligvis ikke vant til å se fremmede på sykkel, så en rolig kveld i kun vårt eget selskap var noe vi så frem til.

Disse tre unge mennene i starten av tjue årene søkte også bak denne store steinen for å drikke alkoholen og røyke marihuanaen sin i fred, uten å måtte bekymre seg for de strenge straffene de risikerer. De hadde en aggressiv og noe uforutsigbar tone som vi ikke hadde møtt før på reisen. Det hele tilspisset seg når de etterfulgt av en intens diskusjon, åpenbart for eller i mot noe og drar frem en elektrosjokkpistol. De testet den forsiktig på hverandre mens de åpenbart sjekker vår reaksjon. Jeg så på Sigurd at de svette hendene hans klamrer seg rundt hver sin stein, klar til kamp og for første gang ser jeg noe som kan minne om frykt i blikket hans. Frikk stirrer intenst i flammene av bålet som om han prøver å flytte oss ut av denne situasjonen med rein tankekraft. Jeg kjenner en av hendene mine søke ned i lommen etter den solide lommekniven min. Mens to av ungdommene har det gøy med å gi hverandre støt stiller den tredje seg opp bak meg og plukker opp en stein.

Sigurd mumler svakt: – Vær klar.

Var det nå det skulle gå galt?

Allerede på den tredje dagen på sykkel i det sørlige Iran innså vi at dette var et mislykket opplegg.

Tre dager i dette tørre og sandfylte landskapet med en konstant og nådeløs vind rett i ansiktet. Vi hadde allerede rukket å ødelegge en vital del på en sykkel men takket være en hel landsby en innovativ mekaniker hadde vi klart å komme oss videre.

Biler, busser og lastebiler i alle størrelser og fasonger suste forbi oss i alle retninger, og ingen var sjenerte med å bruke hornet når de så disse tre sliterne kjempe mot vind og store fjellpassasjer.

Turen startet i Teheran, og etter noen kaotiske dager hvor vi prøvde å forstå dette fremmede landet vi har hørt så mye fælt om, satt vi omsider på et tog mot sørover hvor vi planla å starte sykkelturen. 1000 km på sykkel fra Esfahan via Shiraz og omsider til den Persiske gulfen over en to ukers periode. Over Zagros-fjellene, forbi Xerxes´ og de andre persiske kongene sine storslåtte bosetning i Persepolis. Gjennom den historiske byen Shiraz og sørover til Bandar Shiraf og den militariserte Persiske Gulfen. En reise i dette mystiske landet styrt av prestestyrets nådeløse Sharia-lover.

Vi visste lite om Iran før vi reiste, annet enn at de har en eldgammel kultur, fantastisk mat og er styrt av en gjeng prester som kan straffe kvinner med hundre piskeslag hvis de håndhilser på menn. Men hvis man følger landets strenge sharialover, er det temmelig trygt.

Frihet er ikke noe Iran er kjent for. Siden den islamske revolusjon i 1979 ble Shaens brutale regime styrtet og overtatt av et minst like brutalt regime. Ikke styrt av vestlige oljeinteresser, men av sjiamuslimenes ypperste leder, ayatollah Ruhollah Khomeini.

Vi følte vi hadde planlagt sykkelturen grundig nok, men det var denne vinden da. Vår nye venn Reza, en student i Teheran som var hjemme på ferie i hjembyen Borujen kom med nedslående nyheter. Hver mars blåste det en sterk vind fra sør, hele dagen lang. Slik var det. Vi satt vi på en café og slukte grillede kyllingvinger med fortvilelse i blikkene i denne fullstendig usjarmerende, støyende og støvfulle byen. Sist gang det var turister her var to eller tre år siden. Da kom det et fransk par på bilferie. Før det kan ingen huske å ha sett utlendinger.

Den kvelden endte vi opp med å ta en skikkelig fest med forskjellige varianter av Aragh, eller hjemmebrent. Vi lærte at Varg Vikernes, ellers kalt Greven var en stor helt i Iran, og at svartmetall generelt var populært. Vi lærte at iranere drikker minst like mye som alle andre, men de gjør det hjemme i relativ stillhet. Man vet aldri om naboen er en angiver som rapporterer ulovligheter til myndighetene. Vi lærte som vi gjorde gjennom hele turen at Iraneres gjestfrihet og vennskapelighet er fra en annen verden. Neste dag satt vi oss slukøret på en buss mot Shiraz. Vi hadde gitt opp det store sykkeleventyret og bestemte oss for a ta en rolig tur i sør med vinden i ryggen. Som alltid skjer det store ting når man går med vinden. Denne reisen ble ikke som forventet, men mye bedre. Vi opplevde en åpenhet, hjelpsomhet og ærlighet vi aldri har gjort på noen reise før. Flere ganger havnet vi i usikre og kanskje noe farlige situasjoner, men hver gang ble utfallet noe helt annet enn vi skulle tro.

«Vi insisterte på at vi ville sove ute under Allahs himmel.»

Så hvordan gikk det med disse tre ungdommene med rødsprengte øyne og elektrosjokkpistol? Når situasjonen var langt over i det usikre og paranoide reiste jeg meg opp med en hevet brystkasse og begynte å rydde rundt campen. Våre tre tøffe venner ble da veldig usikre, reiste seg opp og spurte: «Men skal dere sove her? Vil dere ikke heller være med hjem til foreldrene våre og overnatte?». Vi insisterte på at vi ville sove ute under Allahs himmel. De ba pent om en selfie, og så skilte vi lag for å aldri måtte se hverandre igjen. Vi satt og så litt på glørne av bålet og hverandres vantroiske blikk. Hva i alle dager skjedde der? Hva i alle dager er det med dette landet og disse iranerne?

Les også disse sakene for inspirasjon til flere sykkelturer: Bergen-Oslo & Norge på langs.

På turen hadde vi med campingutstyr, men endte som oftest opp hjemme hos folk. Vi spiste minnerike måltider, og drakk hjemmelaget alkohol. I den lille fjelllandsbyen Ghalat dunket teknomusikken fra utallige klubber, kvinnene kastet slørene, alkoholen fløt og marihuanaen lå tett i luften. Vi passerte de 2500 år gamle underverkene Nekroplolis og Persepolis som ga en liten forståelse av denne stolte, eldgamle persiske kulturen. Hjemme hos folk snakket både menn og kvinner åpent om det brutale regimet og sine ønsker for en bedre og mer demokratisk fremtid. Vi fikk nye venner og opplevelser som vil sitte igjen så lenge vi har hukommelse. Vi kom for å sykle 1000 kilometer, men endte opp med å sykle kanskje 300. Vi sleit med oss sykler og utstyr fra Norge, og alle planene vi hadde feilet grovt. Vi ble stoppet av vind, sand, varme og livsfarlig tungtrafikk. Ingenting gikk som det skulle, men det gjør ingenting. Vi hadde opplevelser vi aldri kunne drømme om. Iran er landet som aldri slutter å overraske.

Om jeg anbefaler folk å reise til Iran? Utvilsomt. Bestill billetter i morgen. Men sykkelen bør du kanskje sette igjen hjemme, med mindre du er veldig glad i unødvendig mye slit.