Et hvitt lerret uten ende, strukket over land og vann. På den sykler vi. Hit og dit, oppover og nedover i morgensolen.
Gamle, velkjente fjell, en vanlig sykkel, men samtidig følelsen av noe helt nytt, nesten uvirkelig.
Uforutsigbarheten er en stor del av moroa.
– Jeg må være lydhør, se tegn i naturen og slå til når jeg får muligheten. Da kan jeg ikke gjøre noe annet jeg har planlagt, sier Johan af Ekenstam, fjellredningsmann og hjelpepleier i Hemavan, et lite tettsted i Lappland, omtrent ti mil øst for Mo i Rana.
Sykling på skare er en typisk morgenaktivitet. Du vet aldri hvor lang tid ut på dagen skaren bærer, så tipset er å holde seg i nærheten av veier, preparerte løyper eller scooterspor.
Johan bruker alltid vinterstøvler og vanlige gammeldagse pedaler, for å være i stand til å gå hjem, kanskje til og med plumpe i en bekk.
Han husker godt morgenen da han syklet Kobåsleden på to timer, med start klokka sju. Etter en stund la han merke til at snøen bar han og sykkelen uten problemer. Bekker ble til halfpipes.
– Hvis det er slaps og vann nede i byen og deretter slår til og blir 10 minusgrader. Da!
Skaren bærer visst!
En tidlig lørdagsmorgen i slutten av april, laster sønnen min og jeg sykler på Sam Hedman sin snøscooterslede. Nede i landsbyen er det blitt vår, sandete, svarte hauger av snø og litt barmark med grågult gress.
Det er lyst, og linerle, finker og troster synger for harde livet, men her er ingen grønne flekker i det hele tatt. Bare hestehov. 900 meter over havet er verden tofarget. Hvit og blå. Skaren bærer visst!
Det er stille, bare lyden av dekkene mot den harde snøen.
Ingen vind og ingen morgenpigge småfugler, ikke engang rypene ler av oss i dag.
«Du vet aldri hvor lang tid ut på dagen skaren bærer, så tipset er å holde seg i nærheten av veier, preparerte løyper eller scooterspor.»
Spinning-gruppene kunne syklet på samme måte her som de vanligvis gjør, og samtidig sett på fjellene rundt.
Det er som langrenn på sykkel, som å ro på en stille innsjø, ingen steiner, trær, fortauskanter eller andre trafikanter.
Spinning-gruppene kunne syklet på samme måte her som de vanligvis gjør, og samtidig sett på fjellene rundt.
Tiåringen mener at det er å sykle fort som er greia. For meg er det følelsen av det enorme lerretet, som bærer meg over myrer, bekker, stokk og stein.
Skispor og dyrespor fra i går er flere centimeter dype, men har frosset. Snøskorpen har en ru overflate av grovkornet frost.
Noen ganger rasler det når krystallene knaser, og det høres ut som når du går på tynn is på grunt vann.
Det er som langrenn på sykkel, som å ro på en stille innsjø, ingen steiner, trær, fortauskanter eller andre trafikanter.
Etter en liten stund går bakhjulet gjennom snøen noen få centimeter. Det blir tregere å sykle, og til slutt altfor tregt.
Men forhjulet, med litt bredere dekk og lavere vekt, er utrolig nok ikke i nærheten av å gå gjennom.
Til slutt sykler vi på skøytesporene som ble gått opp i går kveld.
Ved scooteren ligger votter og ekstraklær vi kastet av oss i god tid før klokken åtte.
Å sykle overalt
Isete, skinnende skare er selvfølgelig ikke det beste. Det er for glatt, selv om det går an å sykle på, helst med piggdekk. Det aller beste er når det fryser på, og det kommer bittelitt nysnø som fester seg.
– En hard og ru overflate er best. Når du kan gå uten å skli. Det gir en hvesende lyd, som ved sykling på rimfrost, sier Sam Hedman.
Han er fascinert av å kunne sykle overalt hvor du ikke kan sykle ellers, på myrer, i skogen, på fjellet, uten å bli sittende fast, over et hvitt, rent, uendelig felt.
– Jeg ser opp, er ikke redd for noe i veien, ingen hull eller steiner, bare helt slett. Det er heftig. Det kan være to meter snø under, og jeg kan mestre det. Wow, sier han.
Det er lurt å tenke seg om også. Selv om det har vært 20 minusgrader om natten, så bærer kanskje ikke skaren utpå formiddagen.
Men det er lurt å tenke seg om også. Selv om det har vært 20 minusgrader om natten, så bærer kanskje ikke skaren utpå formiddagen. Når sykkelen plutselig går gjennom, får man håpe man ikke er så langt hjemmefra.
– Mange ganger har jeg diskutert med meg selv. «Bare litt til, nei, du må snu, litt til, du skal hjem,» sier Sam og innrømmer også at han har falt og slått seg, oftest når sykkelen lander over ham.
Han kommer helt sikkert til å sykle for langt igjen. Selv om han fortsatt husker en venn som våknet tidlig en morgen i april, med klar blå himmel, null vind og orrfuglene som spilte. Han syklet ut på snøscootersporet, i genser, joggebukse og tøfler. Han glemte tid og rom, og sola tinte sporene, så kameraten måtte løpe fem kilometer hjem i vått slaps, med tøfler på føttene og sykkelen på skulderen.
En naturlig sykkelpark
Snøscooterspor tillater sykling flere dager enn skaren. De kan bli en naturlig sykkelpark.
Når de er så humpete som scooterførere misliker, kan det være veldig gøy å bare sykle på dem. Andre ganger er de flate, men som et vaskebrett.
– Orker du å stå opp er det smart å stå opp fem om morgenen. Fuglene er våkne – men ikke scooterførerne. Og er det en kald natt, er det klart vær, og dermed sol! Turistene sover. Personalet er ikke sjelden bokstavelig talt ute og sykler.
Men skare da, naturens eget salsagolv, kan du sykle på den hvert år?
– Den dagen, haha, noen ganger gjelder det å ha fri den dagen, sier Sam.
– Man må se at «nå er naturen moden for en sykkeltur. Ikke neste helg når jeg har fri», sier Johan, og er enig i det faktum at det at han selv ikke kan planlegge og bestemme er hindring i seg selv.
Etter turen i Nordre Storfjället kan jeg ikke stoppe syklingen. Vi drar til lysløypa i Hemavan.
Snøscootersporene begynner å bli våte, men tokilometeren er hard og bærer langt utpå formiddagen.
Den neste dagen er skisporet på Ängesdalslia altfor våt ved titiden, som grov smør.
Det beroliger litt å vite at det ikke er sikkert det hadde gått an å sykle, selv om vi hadde stått opp 05.30 en dag til. Natten var trolig mildere.
«Skare er naturens belønning for oss som ikke bråker rundt på scootere.»
Høyere oppe og noen få kilometer inn i på norske siden sykler vi resten av dagen på Krutvatnets is.
De fem meterne fra parkeringsplassen og ned på innsjøen synker vi ned i slusj-snø. Vel nede på isen er festet bra med et par millimeter frost.
Vinterens snø er frosset inn i isen. Ingen av turene har vi hatt piggdekk på syklene.
Jeg tenker på vennen som innførte: «Skare er naturens belønning for oss som ikke bråker rundt på scootere.»
Og en samisk håndverker fra Torneträsk-traktene, som for lenge siden lærte meg at «våren, det er når skaren bærer på morgenen».
Skaresesongen er kort. Det kan være fem dager eller et år før det er mulig å gjøre igjen.
Tips til deg som vil sykle når det er skare
Sykkel: Du kan bruke en vanlig sykkel, spesielt hvis det ikke er for glatt. Er det mange oppoverbakker, er det kjekt med flere gir. Er det isete og glatt kan piggdekk foretrekkes. Nå er det også mer vanlig å sykle på fatbike, en sykkel med mer enn dobbelt så brede dekk, gjerne 8-10 cm. De er tunge å sykle med på veien, men «flyter» godt i løse spor, for eksempel i snøscooterløyper.
Sykling i minusgrader: Sykkelen bør være tørr når du kommer ut, så ikke snø og is fryser fast. Jo kaldere det er, desto mer friksjon blir det og dermed tregere å sykle, og noen oljer kan bli seige. Men syklene takler det, og du selv kan se på det som god trening.
Pakking: Ta med det vanlige for en fjelltur, noe å spise og drikke og en ekstra genser. For lengre turer på skare, kan du også legge til et par lettere truger i sekken, slik at du er forberedt på å gå hjem og trille eller bære sykkelen. Hvis du sykler med tynne sykkelsko, ta med varmere vinterstøvler. Sams tips er å trekke en ullsokk utenpå sykkelskoen, og klippe hull der hvor skoen klikker i SPD-pedalen.
Som vanlig i fjellet: Sjekk værmeldingen! Skal det bli varmere? Da kommer ikke snøen til å bære deg og sykkelen din lenger..
