Mitt første store høydepunkt på reisen fra Cape Town i Sør-Afrika til Nordkapp - på sykkel! Dette er et sted med heftige kontraster. Mesteparten av året er området dekket av en sprø og salt leirskorpe. Få arter kan overleve her i dette ugjestmilde klimaet. Det er varmt. Veldig varmt, og så å si ingen mat og vann. Men, etter det årlige regnfallet forvandles dette området til en grunn innsjø med frodige gressletter! Her flokker hundretusener av verpesyke flamingoer til for å hekke. Gnu og en av Afrikas største sebra-populasjoner kommer også vandrende til det som er et av regionens viktigste matfat. I deres fotspor lusker igjen de store rovdyrene.
Timingen min for å krysse disse saltslettene på sykkel viste seg å være perfekt. Bare to uker før var det umulig å ta seg over, ettersom underlaget ikke var tørt nok. Flere ble sittende bom fast i den våte leira. Jeg var også utrolig heldig som tilfeldigvis traff Pierre «The Pan Rat»! Han kjenner dette området like godt som sin egen baklomme og skulle selv krysse sletta i bil et par dager før meg. Sammen diskutere vi ruter og la en plan for vannforsyning.
– What do you think, leave a bottle of water for you every 10 kilometers? 5 litres? 3 litres? Sorted!
Det første synet av saltsletta var overveldende. Jeg stod på kanten, der det gule tørre gresset tar slutt og den hvite uoversiktelige flaten starter og strekker seg mot horisonten. Fylt med ærefrykt, fascinasjon og spenning! Det var bare et lite problem. Jeg hadde bare to slurker igjen med vann og jeg ante ikke hvilken vei jeg skulle ta for å komme til min første «vannpost»?! Det krydde med spor i alle mulige retninger! Det var ikke opplagt hvilket som var redningen slik Pierre hadde sagt det ville være.
Sola skulle til å gå ned. Jeg bestemte meg for å telte der i håp om at en av de gjennomsnittlige fem bilene som daglig krysser dette enorme området kom forbi. Hvis ikke? Da måtte jeg skyve den 40 kilo tunge sykkelen min tilbake til nærmeste landsby, gjennom 10 kilometer med tykk sand. Jeg så plutselig noe som beveget seg på horisonten. Var det folk?! Nei. Jo! Jeg ropte og viftet med armene! Ringte med sykkelbjella for første gang. Yes!! Han så meg!
Han viste seg å være en 17 år gammel gutt som skjøtet familiens 'cattle post' helt alene her i ødemarka mens de andre bodde i byen. Fra tid til annen kom de med matrasjoner til han. Jeg ble invitert hjem til det runde leir- og stråhuset hans. Det første vi gjorde var å hente vann fra brønnen! På veien passerte vi et tre bokstaveligtalt dandert med en giftig slange. Han hadde drept den dagen før og hadde hengt den opp til skrekk og advarsel for andre slanger! Den største og mest rødglødende solen jeg noensinne har sett gikk ned mellom trærne. Vi lagde mat på bålet, under stjernehimmelen. Hans eneste nabo spilte musikk på en gammel radio drevet av et solcellepanel. Vi lo, sa at vi begge elsker å danse. Han sa han ikke liker løver. Neste dag pekte han meg i riktig retning fra der vi hadde trefftest. Dypt takknemlig for møtet vårt la jeg i vei, ut i intet.
«Her var det faktisk mer «action» enn det jeg hadde trodd».
For en opplevelse! Å sykle inn i det store ukjente! I et uutforsket landskap! For meg iallefall. Her var det faktisk mer «action» enn det jeg hadde trodd. Teknisk sett er ikke Makgadikgadi en enkelt saltslette, men består av flere «mindre» saltsletter med ørken, savanne og buskevekster mellom dem. Enkelte steder måtte jeg av sykkelen og skyve den gjennom tykk sand. MEN, her var det også mil på mil med flatt, hardt og hvitt underlag. Solsteik. Lyseblå himmel. Ugjestmildt. Lyden av sykkelen på sprøtt underlag. Her var det ikke mye liv, men plutselig luktet det hav. Så surrealistisk! Og senere fant jeg fiskeben! Og deretter min første vannpost!! Så glad for å kunne bytte ut vannet fra brønnen med "vanlig vann"! Jeg var tidvis svimmel, kvalm og ufokusert på grunn av mengden jeg hadde fått i meg. Grunnvannet ved utkanten av saltslettene har et mye høyere saltinnhold enn det kroppen vanligvis tåler. For mye kan fort bli farlig.
Om ettermiddagen nådde jeg Kubu Island! En knøttliten øy midt i det hvite havet som bare kan nås i tørketiden. I regntiden ser den ut som en flodhest som dupper i vannet (derav navnet). Her vokser det baobabtrær! Med tykke stammer og grener som ser ut som røtter ser de ut som at de er plantet opp ned. Det var fullmåne. Trærne kastet lange mystiske skygger. Jeg eglet meg inn på fire spanjoler som også var blandt de få som campet her. Følte for selskap. Veldig kjekt! Fikk til og med en øl her ute! Neste dag stod vi opp grytidlig for å se soloppgangen. Det var verdt det. Ikke et eneste objekt på horisonten som skygget for utsikten. For en atmosfære. For noen farger!
Denne dagen ankom jeg Kite Camp. Pierre hadde invitert meg til å delta i et årlig og ekslusivt sykkelrace som blir holdt her til inntekt for å sikre vann til elefantene i området! Jeg kom syklende inn i leiren kun minutter før startskuddet for den første etappen gikk! Alle stod klare og jeg rakk så vidt å hive av sykkelveskene på sykkelen, ta ut litt luft i dekka og si 'Hi!' før vi heiv oss i vei! 'Go!'. Dette var andre boller!! Høyt tempo. Følgebil. "Pan-hopping". Kryssing av den ene saltsletta etter den andre. Gjennom kratt og til og med småskog. En endeløs forsyning av energibarer og sportsdrikker. Jeg og tursykkelen min fikk komplimenter for å klare å henge med de andre på terrengsyklene sine. Om kvelden vanket det bålkos, Amarula, fantastisk mat og gode samtaler. Etter tre dager med dette var alle klare til å flytte ut her i "bushen"! Klemmene var ekstra lange når vi sa ha det. Jeg hadde søkt ensomheten her ute, men jammen var det fint med folk òg. 'Until next time!'.
Siste dagen min på saltsletta fikk jeg endelig det jeg ville oppleve mest; å campe midt ute i intet. Om ettermiddagen forlot jeg kanten av sletta jeg hadde syklet langsetter, endret kursen 90 grader rett øst og stoppet ikke før alt på horisonten var blitt borte. Nå var det bare himmelen og den hvite, flate, harde bakken. Kan kontrasten bli større? Så stille. Alt jeg gjorde lagde lyd. Så stille at jeg ble paranoid og startet å speide etter løver på villspor. Det var ingenting her. Man kan ikke leve her. En påminnelse om hvor livsviktig særlig vann er. Hvor liten man er. Hvor avhengig av naturen man er. Jeg kokte spagetti og tunfisk til middag, under stjernene. Jeg ville ikke legge meg. Bare sitte her. Bokstavelig talt føle på ingenting. Det er spesielt. Uvirkelig. Hjernen leter konstant etter noe. Jeg håper jeg aldri glemmer hvordan det føles her ute. En følelse som var mye mer intens fordi jeg hadde syklet hit fra Sør-Afrika. En opplevelse for livet!
«Det er spesielt. Uvirkelig. Hjernen leter konstant etter noe. Jeg håper jeg aldri glemmer hvordan det føles her ute. En følelse som var mye mer intens fordi jeg hadde syklet hit fra Sør-Afrika».
MAKGADIKGADI
HVOR: Makgadikgadi er en uttørket innsjø i Kalaharørkenen i Botswana. Med sine 16.000 m² er den på størrelse med Portugal og stort sett ubebodd av mennesker. Den begynte å tørke ut for cirka 10.000 år siden, og var på sitt største 80 000 km² stor og 30 meter dyp, anslagsvis. Store elver som Okavango, Zambezi og Kuando munnet alle ut her en gang. Restene av innsjøen finnes blant annet i Okavangodeltaet. Saltslettene består i dag av flere «mindre» saltsletter med ørken, savanne og buskevekster mellom dem.
TURISME: Det finnes ingen offentlig transport gjennom Makgadikgadi. De som krysser sletta gjør det vanligvis med firhjulstrekker eller motorsykkel, men det er absolutt å anbefale å sykle. Over hele sletta er estimert til tre dager. Det går an å kontakte Elephant Sands for å bli med på sykkelrittet som nevnes i artikkelen. Det finnes også ulike overnattingssteder i området som tilbyr små gruppeturer og utflukter ved starten av sletta.
TERESIE HOMMERSAND
Teresie Hommersand (31) har studert og jobbet i Cape Town i seks år. Hun kom dit som utvekslingsstudent fra Universitetet i Bergen, og trivdes så godt i byen at hun fullførte bachelorgraden i utviklingsstudier og master i administrasjon og organisasjonsvitenskap der. Deretter jobbet hun et år som praktikant i Cape Town sitt Climate Change Directorate, som tilsvarer fylkeskommunen. Nå som hun flytter tilbake til Europa vil hun sykle i stedet for å fly, og har lagt ut på en solo-tur på totalt 17.400 kilometer fra Cape Town til Nordkapp. Underveis deler hun sine opplever fra sykkelsetet med oss.
