Jeg er på road trip i dette forunderlige, lange, lille landet og skal snakke om nettopp natur og røffe damer i polare strøk, som jeg har skrevet en bok om. Jeg fyker fra bibliotek til bibliotek. I Steinkjer kommer en pensjonert fangstmann som overvintret på Svalbard for ti år siden for å høre på. Etterpå kommer han bort, gir meg en klem, vil snakke:
– Jeg brukte først tre måneder på en slags renselse, for å kvitte meg med samfunnets mas og støy og informasjonsflom. Den roen jeg fikk på Svalbard… sier han, og blir stille. Neste kveld dukker det opp en mann som var på langtur nordover for 30 år siden, med en 15 fots gummibåt, i drivisen. Han møtte isbjørn og hvalross på Nordaustlandet som holdt på å velte båten, og han kan aldri glemme det. Han vet ikke om han kan reise tilbake, om alt blir ødelagt da.
Og det kommer folk i rullestol og det kommer folk i gåstol og det kommer flere folk.
En gruvebus som jobbet i ni år i kullgruvene på Svalbard har med seg bilder av noen isbjørnunger de måtte ta seg av.
En dame har med seg en diger blårevlue.
En annen forteller om hundespannturer innover viddene, om breer som kalvet i fjordene. Og ingen av dem kan glemme, minnene er noe fysisk i kroppene deres.
Edvard Munch skrev en gang at »Naturen ikke alene er det for øyet synlig – den er også sjelens indre bilder – bilder på øyets bakside.»
Og ved inngangen står bibliotekarene og tar i mot, smiler. Og jeg suser videre til neste bibliotek. Ofte tidlig på morgenen, før dagen har rukket å bli rosa, eller det vil si, den blir rosa etter hvert som jeg kjører.
Og jeg kjører ut av en skog og oppover og ser snaufjell og tenker på det diktet til Kolbein Falkeid, det som handler om hvis man skal lengte etter noe, så må det være ei snøvidde, som gnir hele fjeset sitt inn med dagslys og soloppgang, et sted der tankene fortaper seg som trær mot tregrensen.
Og her, akkurat her er det sånn, innover mot Meråker, jøje meg. Her fortaper trærne seg, mot snaufjell og tregrense, og tankene og ordene mine også og sjekk den himmelen, mumler jeg for meg selv.
Og så kommer sola opp over disse snaufjellene og treffer meg og lager dag. Jeg kommer fra polarnatta og tenker at det er en velsignelse at det blir lyst hver dag her på fastlandet. Det blir faktisk lyst hver eneste dag.
Om kvelden snakker jeg videre om disse damene med denne dragningen, helt sør og helt nord. Og deres tanker om stillhet og det store mørke, dette evige lyset. Vinden. «Sterkt virker polarnaturen på det menneskelige sind,» skriver en av damene. «Svalbard har gått mig i blodet og jeg kan ikke tenke mig andre steder å leve enn der,» sier en annen.
«Jeg innser og jeg vet det. At natur og kjærlighet og lengsel henger sammen. Men hvordan?»
Og jeg innser og jeg vet det. At natur og kjærlighet og lengsel henger sammen. Men hvordan? Disse polare kvinnene bruker noen ord, publikum har andre ord – Falkeid, Niemi, Munch, flere av bøkene i hyllene som omgir oss prøver å forklare det på sitt vis, selv har jeg ennå ikke helt funnet de riktige ordene, jeg får bare fortsette å skrive.
