En tur til Svalbard

Noen ganger føler man seg helt grønn.
– Hva, kan jeg ikke bare sove i telt? Hagle? Søknad om jeg vil ut på tur? 
Det er min første tur til Svalbard. Allerede ved ordet «første» er det helt klart en del momenter som raskt kan sette en stopper for drømmen om hvite endeløse breskiturer, og toppturer på uoppdaget grunn. De fantastiske opplevelsene du hører om fra «alle» som har tatt turen. For mange er turdrømmen over alle turdrømmer akkurat her, på den vinterkalde, permafrost-dekte øygruppa. Men her krever selv enkle turer litt mer planlegging og utstyr enn de du er vandt til fra fastlandet. 

Jeg syntes det hørtes litt masete ut å reise til Svalbard. Rett og slett. Bjørn her, gevær der, snøscootere overalt og masse regler. «Sjekk Sysselmannens sider for å få full oversikt», ja, det er klart.
– Jeg vil oppleve Svalbard, sier Helge Wangberg. – Sånn på ordentlig.
Jeg blir bleik. Jeg vet nemlig akkurat hva han tenker på. Jeg liker absolutt tanken på lange dager på skitur, med teltet i pulken, gjerne kombinert med toppturer og alt som de allerede nevnte «alle» har skrytt av. Men så kommer usikkerhetsmomentet inn i bildet. En ukjent faktor. Isbjørnen.
Sove i telt på Svalbard? Snublebluss som skal fyre av skremmeskudd om en isbjørn kommer for nærme – de virker jo ikke alltid. Jeg har til og med hørt om isbjørn som sniker seg inn, mellom blussene, som om de har skjønt poenget.
Jeg kommer ikke til å få sove et sekund.
– Det hadde jo vært en fantastisk opplevelse å få se isbjørn da, det er jo bare en brøkdel som faktisk får det, fortsetter Helge.
Jeg sier ikke noe, og håper vi ikke møter på kongen av Svalbard. Jo, det hadde vært fantastisk, men jeg synes ærlig talt det er dritskummelt.

Som førstegangsreisende til Svalbard, er inntrykkene mange. Det er rart å kjøre forbi snøscooterkøen utenfor bensinstasjonen, og folk på ski i byen med geværet på ryggen. Men dette skal vi snart bli vandt til. Nederlenderen William Barents har fått æren for å oppdage Svalbard, da han prøvde å finne en nordøstlig rute til Asia i 1596. Han fant Bjørnøya, og Spitzbeergen, oppkalt etter de spisse fjellene som var det første som møtte dem. Dermed ble det storstilt hvaljakt på 1600-tallet, og senere kom gruvedrift. Rundt Longyearbyen finner du gruve 1, gruve 2 gruve 3 opp til gruve 7, mens det i dag bare er sistnevnte og Sveagruva, seks mil fra byen, som er i drift. Og så kom turistene. Turisme er i dag en av de tre største næringene, sammen med kulldrift og universitetet med forskningsbasen. Med 2500 innbyggere på hele øya, er det en sammenblanding av ulike typer mennesker – og også stor utskifting. Gjennomsnittlig blir folk boende fire år på Svalbard, ofte i forbindelse med jobb. Fellesnevneren er at alle har lyst til å bo her, og mange av dem er nok litt eventyrere.
– Jeg tror alle blir litt småforelsket når de kommer hit, forteller Sigri Sandberg.

Hun er UTE-skribent og Svalbard-entusiast, og kom hit første gang i 2003. Hun tror mange drar til øya for å oppleve noe annerledes, og for å utfordre seg selv.
– Det er noe med å bo så ekstremt tett på naturen, du får alt rett i fleisen. I tillegg er det et innslag av det dramatiske, med farlige breer, fjordis og isbjørn. Du blir utfordret, og pusjer grenser. Kanskje det er en slags drivkraft i oss, en lengsel, vi som bor i verdens tryggeste land, undrer Meløy.
Blir du derimot skikkelig sjuk, begår en forbrytelse, eller begynner å bli gammel og skrøpelig, blir du sendt tilbake til fastlandet.
– Vi lever nok litt i en egen boble her oppe. Men vi har det vi trenger, sier Sandberg.

Historien forteller om mang en eventyrer som har fristet lykken her.

Hit kom fangstmenn på begynnelsen av 1900-tallet, og forskeren Adolf Erik Nordenskiöld gjorde flere tidlige ekspedisjoner i siste halvdel av 1800-tallet.

Nansen var her, og selvsagt Amundsen, som døde da han deltok i en redningsaksjon, og flyet hans styrtet et sted rundt Bjørnøya i 1928. Moderne ekspedisjoner går Spitsbergen på langs og på tvers, trener til Nordpolen, og gjør padleforsøk rundt øya.
Og så har du meg.
Vi får starte forsiktig.

 «Jeg tror alle blir litt småforelsket når de kommer hit.»
Sigri Sandberg, forfatter og friluftsskribent

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Der borte ser du Nordenskiöldtoppen, Sarkofagen og Platået. Der er det utruuulig fin utsikt, sier Tor-Erik Moen, med en entusiasme i Førde-dialekta som er en turguide verdig.

Vi er på vei opp til Trollsteinen på 849 meter, et populært toppturfjell rett ved Longyearbyen. En halvtime tidligere møtte han oss på flyplassen, med turklærne på.
– Vi skal på tur! De andre står og venter på oss. 
Vi booket oss tur i påsken for å besøke Tor-Erik, som går guidestudiet Arktis Naturguide (ANG) i Longyearbyen.

Han tar studiene sine på alvor, og går hardt inn for å vise oss det som trengs, og mer til.

Og ikke minst ha det overordnede ansvaret for oss søringan, eller landkrabbene som vi kalles her på øya. 
– Kvifor har dokker med telt?
– Vi tenkte å få oss noen dager på tur da! sier Helge.
Jeg ser fra den ene til den andre, og så gjør jeg det enhver ville gjort.
– Ja, det er jo topp med telttur, da! Tenk om vi får se isbjørn!
– Nja, det er ikke så enkelt, vi må ha snublebluss, og det får jeg ikke låne om det ikke er tur med universitetet. Og de har slutta å selge det rundt om overalt her nå.
– Fankern, sier Helge.
– Fankern, sier jeg.

Men topptur blir det. Før vi vet ordet av det står vi klar med skia på beina og sekken på ryggen. De tjue minusgradene svei godt da vi kom ut av flyet i Longyearbyen, fra tjue plussgrader i Oslo bare noen timer tidligere. Det føles svinkaldt. Men dette kan vi like. Ingen tid å miste, en uke på Svalbard skal utnyttes til det fulle. Tor-Erik hiver rifla på sekken, og så er vi klar for tur. Jeg kikker rundt meg konstant, og passer på å holde meg i nærheten av Tor-Erik. Eller rifla.
– Og der oppe, der ble ei dame drept av bjørn for noen år siden, peker Tor-Erik.
Takk for den.
 – Det hadde jo vært litt av en opplevelse å møte på bjørn da, sier Helge.

Igjen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Halvveis oppe mot Trollsteinen stopper vi ved et hull midt oppå breen.
– Her skal vi ned, forteller Tor-Erik.
– Hva?
– Flere steder finnes det isgrotter, som noen har funnet og gravd seg ned til. Denne var det tre studenter som fant og deretter gravde frem, forteller han. Da har de gjerne fulgt med fra sommeren der det går smeltevannskanaler, og merket dem av på GPS`en. På vinteren finner de frem til hulen ved å søke med søkestang og grave seg nedover. Vi finner den markerte inngangen, og må åle oss ned det smale hullet. Deretter bærer det nedover i bratte isganger, der det er hengt opp tau for at vi ikke skal bruke det som en sklie og ende i botn.
– Denne istunnelen er så lang at ingen har vært i enden av den enda, forteller Tor-Erik.
– Tenk at nå er det flere hundre tonn med is rundt oss på alle kanter! I forrige uke raste faktisk den ene isgrotta rett etter at en gjeng hadde vært der inne, forteller han.
Jeg får plutselig et lite anfall av klaustrofobi. Må han fortelle alle de kjipe historiene når vi er midt oppe i det? Tenk om alt bare raser nå! Hva er verst, spist av isbjørn eller klemt inne i isen?
Men vi fortsetter innover, og gangen blir smalere og trangere, mens vi kryper på alle fire for å komme frem. Plutselig er det stopp.
– Jeg synes du sa den ikke stoppet noe sted?
– Hæ? Er det stopp? Da sa jeg nok feil. Jeg har aldri vært så langt inne i hvert fall!
Jeg mistenker den klassiske «guide-overdrivelsen» for å ha skylda, men da er det bare å snu, og vi kryper oss ut igjen, og klatrer til toppen. Greit at den ikke raste sammen. 
Deretter er det på med ski og vi går siste delen opp til Trollsteinen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Husk å lade om før du går inn i Longyearbyen. Foto: Sandra Lappegard

– Dette er toppturfjellet her, det er hit folk går når de skal på tur, forteller Tor-Erik.
– Hva med andre topper i området?
– Nei, det er egentlig hit de går.
Det visste du ikke, kanskje? De lokale bruker nemlig ikke så mye tid på toppturer og ski. Søndagsturen kan like greit være på snøscooter. Men andelen skigåere er økende.
Stein Tore Pedersen i guidebyrået Basecamp Spitsbergen, forteller om stadig flere aktivitetshungrige besøkende.
– Da jeg var guide her i 1999 så jeg nesten ikke et skispor på toppene, kun snøscooterspor. Men nå har det faktisk vært en økning, og det er nok først og fremst studenter ved UNIS som står bak. Nå er det mange flere som drar på skiturer enn tidligere. Lokalbefolkningen er fortsatt mest på scooterturer, og mange har ikke engang hatt på seg et par ski, og kunne ikke tenke seg det heller, forteller han.
– Men vi i Basecamp er idealister og vil helst ha folk på tur uten scooter. Likevel er det en såpass viktig del av Svalbard, at mange vil prøve det når de er her. Men vi innfører nå flere andre type turer, som hundekjøring, toppturer og skiturer med telting underveis, som begynner å bli populære, forteller han.

På en måte er det forståelig, snøscooterens popularitet. Det er bare en liten veistubb på Svalbard, faktisk fem mil rundt Longyearbyen, og akkurat nok til å arrangere Spitsbergen Maraton hver sommer. Skal du lenger inn på øya er det ikke gjort på en, to, tre. Hundespann er fint, men krever en del. Firhjuling er ikke lov, og med båt kommer du heller ikke andre steder enn til langs kysten. På våren er dermed snøscooter tingen om du vil oppdage andre sider av øya. Synes mange.
– Det er jo diskusjoner om snøscootere er friluftsliv, men for meg er dette en fin måte å se mer av Svalbard på, forteller Tor-Erik.
Dermed blir vi overtalt til å bli med på en scootertur dagen etter. På østkysten er det nemlig observert isbjørn, og flere har lyst til å oppleve dette. Bak oss begynner det å bli kveld, og de karakteristiske Svalbardfjellene, med sine flate topper bearbeidet av isen, er badet i kveldslys – det lille som er. Og ingen isbjørn i sikte, klar bane ned.

Det er visst ikke bare enkelt å legge i vei for noen dager på ski ut fra Longyearbyen, forteller Tor-Erik. Ikke kan du gå hvor du vil når du bare er på besøk, og så må du alltid være beredt for å møte på kongen av Svalbard. Møter du på han, og kommer i skade for å skyte, må du i tillegg snakke med den andre kongen. Sysselmannen. Han har absolutt all makt, og er regjeringens øverste representant på øya. En slags sheriff som både er politisjef og dommer. Vi får passe oss for ham også. Men vi blir ikke helt klok på disse reglene, og tar en tur innom.
– Jo da, turister kan reise hvor de vil innenfor område 10, forteller Margrete Keyser, som er reiselivsrådgiver hos Sysselmannen.
– Svalbard er delt opp i soner, der sone 10 er den som er nærmest byen, og der du ikke trenger tillatelse og ekstra forsikring for å bevege deg. Det er også forskjell på om du er lokalbefolkning eller tilreisende, der turistene har et begrenset område de kan bevege seg innenfor. Skal du være med en turistgruppe på tur, trenger du ikke tenke på det, heller ikke om du skal være med lokalbefolkning på tur. Men ellers må du melde inn til Sysselmannen og søke tillatelse om du skal utenfor område 10, forteller Keyser. 
I tillegg er du pålagt å ha med nødpeilesender og nødbluss, samt å ha kunnskap og egnede skremselsmidler mot isbjørn. Skal du utenfor område 10 er det også krav om egen SAR-forsikring, en search and rescue-forsikring.
Herremann. Tur-regler, tenker jeg oppgitt. Men hva om vi bare vil på en telttur opp i lia?
– Problemet er at det nesten ikke finnes snublebluss å få tak i i år. Forsvaret sluttet å produsere, og UNIS kjøpte opp resten av lageret. Dermed er det vanskelig med tanke på isbjørn om man bare  er to stykker på tur, forteller hun. For på telttur på Svalbard har man enten snublebluss – der det går av en kruttladning om bjørnen blir for nærgående–, hunder eller bjørnevakt. Er du i en større gruppe, kan dere veksle på å sitte vakt noen timer hver natt. Noen lager også sine egne snublebluss, men det er jo heller ikke gjort i en fei, og det har jeg heller ingen planer om.
– Hva gjør man om det kommer en bjørn?
– Skremmer den og håper den snur. Ellers må du skyte den. Da blir det etterforskning og sak, for det er egentlig ikke lov å skyte isbjørn. Det er vi mennesker som er på deres område.

«Det føles som misbruk av naturopplevelse, det er rett og slett alt for mye fin natur på altfor kort tid.»  – Helge Wangberg 
(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vi begynner å innse at vi kan se langt etter den lange skituren denne gangen, og ender med å bli med på scooterturen med Tor-Erik og en gjeng med kamerater. Knut Halvorsen og Erik Lefstad har fått låne Passhytta innerst i Adventsdalen i påsken, og vi får lov til å bli med på hyttetur. Og det er faktisk eksklusivt. Fastboende har nemlig mulighet til å låne Sysselmannens hytter rundt om på Svalbard. Disse blir gjort tilgjengelige hver påske, og hyttene blir tildelt ved hjelp av trekning blant søkerne. Besøkende turister kan bare glemme å prøve seg. Vi er lykkelig for å se mer av øya, og legger et stopp her før vi kjører videre på turen. Og vi kjører scooter som om vi ikke skulle gjort noe annet. Friluftslivssjela mi skriker, og jeg får vondt langt inn i et eller annet sted. Scooter er fysj, scooter er fysj. Men fort går det. Og her er det fullt lovlig. Gjennom daler og fjellpass, over breer og utover mot Mohnbukta på østkysten. Kulda biter i tær og fingre, og vi skjønner ikke hvordan de andre klarer å stå helt normalt, med bare fingre og spise lunsj. Mine blir til is etter to sekunder uten de tjukkeste dunvottene på. Tjue minusgrader pluss scooterkjøring kjennes hardt for uherdet hud.
– Vi kjører på rekke med ti meters mellomrom, jeg vet at isen er trygg, men uansett! 
Tor-Erik roper og gestikulerer foran oss, og vi kjører pent inn i rekken bak. Kristine Lidin Malm, og Henning Kjøs Lien likeså. Endelig er vi fremme på østkysten, etter å ha krysset over hele øya. Nå skal vi ut på den store havisen. Vi ser spor etter store isbjørnpoter. Og det kribler i magen. Vi kjører opp på en haug, og tar frem kikkertene.
– Det er isbjørn! Haha! En mor med to bjørnunger, skriker Tor-Erik, mens han hopper opp og ned på scootern.
Vi tror først han tuller, men der fremme tusler det en bjørnemor med to bjørnunger. Enda vi er på så lang avstand at vi ikke ser mer enn to prikker i kikkerten, er det et imponerende syn. 
Vi kjører videre, fra Mohnbukta opp Kløverbreen, ned Köningsbreen over Hayesbreen, ned Jøkulpasset, bort til Von Postbreen. Tempelfjorden ligger foran oss, seler som har fått selunger, kjører opp den stupbratte Kapp Schultzbakken. Opp på panoramatoppen Fjordnibba, ser på utsikten og videre i en fei ned til Fredheim, hytta der den første norske overvintringen ble gjort av fangstmannen Hilmar Nøys på 1900-tallet.
Alt flyr forbi. I et vannvittig tempo, og det føles som om alt har blitt satt på fortfilm.
– Det føles som misbruk av naturopplevelse, det er rett og slett alt for mye fin natur på altfor kort tid, mumler Helge under hjelmen.

LES OGSÅ: Den store turen

Til sammen er det over 2000 snøscootere på Svalbard, og snøscooterturer er en stor del av livet her.
– Det som er kjedelig er at du ser dem overalt i naturen, forteller Henning fra scooteren bak oss.
– Noen ganger bare kollapser motorene, og så er det ingen som henter dem. Det er utrolig stygt!
Jeg er enig. Og jeg ville jo oppleve Svalbard, gjerne en rundtur. Akkurat som vi har gjort nå. For en dag! Men hvor er selve skieventyret? Gjennom de endeløse breene, dalene og sånn vi bare har sett på bilder. Etter en hel dag med scooterkjøring, er ørene mine klar for litt ordentlig turliv igjen. Dermed blir det en plan B dagen etter.

«Stol på meg, jeg har aldri bommet på isbjørn»
Helge Wangberg

De store uoppdagede breene ligger endelig foran oss. Foto: Helge Wangberg

Vi låner scooter og våpen fra Tor-Erik, og han fraskriver seg alt ansvar for «ekspedisjonen» vi nå skal ut på. Deretter kjører vi så langt vi kan, før vi spenner på oss skiene. Med rifla på ryggen. Jeg har blitt tøff i trynet etter noen dager på øya, og vi legger i vei på dagstur. Endelig. det er jo dette vi er kommet for. Det er da ikke så innmari vanskelig. Spenne på seg skiene, og tusle seg en tur. Lunsjen må vi ta på et punkt der vi har utkikk rundt oss, så ikke bjørnen skal komme overraskende på oss. Men jeg slapper av. Den store naturen er fantastisk. Tenk å kunne gå her i ukesvis! Uten å tenke på å rekke tilbake til noe som helst. Å krysse Svalbard virker plutselig veldig interessant.
På veien tilbake revurderer jeg den planen nok en gang. Når vi nesten er tilbake ved snøscooteren.
– Hva er det der?
Jeg stivner til.
– Hva da?
– Der.
I tåkehavert ser vi noe. Men hva? Er det isbjørn??
– Hvorfor har vi ikke kikkert! Er det bjørn? Ånei, si at det ikke er bjørn!
Det ser ut som det er fire av dem.
Helge tar av seg sekken, og bøyer seg ned.
– Hva gjør du! Kom igjen, vi må stikke.
– Jeg finner frem geværet, vel!
I farta blir jeg stressa. Vi har gevær! Husk å puste, tenker jeg.
– Stol på meg, jeg har aldri bommet på isbjørn, sier Helge.
Haha. Totalt feil tidspunkt å prøve å være morsom på. Tankene mine flyr, er det virkelig fire isbjørner vi ser der borte? Og vi som ikke har flere skudd enn fire, hva om vi bommer? Hvordan er det å bli spist av en bjørn? Knust mellom kjevene? Hvorfor er jeg på Svalbard på skitur? Jeg synes de andre sa de hadde vært tre år her uten å møte en eneste bjørn, så møter vi fire! Hjertet mitt dunker hardt. Vi stirrer intenst mot bjørnene, før Helge begynner å le.
Det er faktisk bare noe mørkt i fjellsiden på andre siden. I tåkehavet er det ikke så lett å se hva som er hva, og fantasien min er ikke riktig å spørre.
På vei tilbake til scooterne kikker jeg likevel mot «bjørnene» og blir litt ivrigere på å komme meg hjem.
Men er det ikke typisk.
Snøscooteren vil ikke starte.
«Når du har kjørt snøscooter i en time, er det minst en dagsmarsj å gå tilbake til utgangspunktet». Ordene fra Sysselmannen ringer i hodet.
Det blir fryktelig langt.  

Etter en telefon til Tor-Erik – takk og pris for mobildekning akkurat der – får vi ordnet feilen i motoren, og vi kjører hjemover. 
Nei, de hadde rett. Det er ikke like enkelt å dra på tur på Svalbard. Naturen her tvinger deg til å være på vakt hele tiden. Marginene er små, og mye kan gå galt. Det kan skifte fra strålende sol til full orkan på kort tid. Du kan bli overrasket av isbjørn om du glemmer å se deg over skulderen, gå gjennom isen eller falle i en bresprekk om du er uoppmerksom. Men samtidig er det så utrolig vakkert. Vi forstår dragningen hit. Og jeg har til og med blitt mindre redd for isbjørn. Tar man sine forhåndsregler, er det jammen en unik opplevelse å få reise på tur her. Kanskje trengte vi en runde først, for å vite hva vi begir oss ut på. På flyet hjem, i strålende sol, sitter vi klistret til flyvinduet. Man får falkeblikkperspektivet på bresystemene, fjellene og flatene mot sørspissen av Spitsbergen. Et fantastisk område.

Vi kommer tilbake.