Ute på glattisen

– Isen synger når du beveger deg på den, sier Pollyanna von Knorring,

Hun har vært turskøyte-entusiast siden 1990. 

– Den synger?

– Opp til ti centimeter synger isen med forskjellige toner. Jo tykkere isen blir, jo lavere tone. Lyden er på sitt aller vakreste på rundt 4-5 centimeter. Da er isen så tynn at du hele tiden må være oppmerksom når du beveger deg. Er den tynnere, skjærer det. Da er alle sansene er i sving, sier hun. 

Det er fremdeles noen minutter til vi selv skal forstå hva hun snakker om. 

Vi er i slutten av november. Mens vi venter på snøen har vi like godt blitt med den harde kjernen i Skiforeningens turskøytegruppe. Vi er på vei mot et vann som skal være sjeldent pent, blir vi fortalt.

Vi rusler på rekke og rad på en smal sti innover Romeriksåsen. Vi går over noen klopper, noen hundre meter på en grusvei, inn på en sti igjen, over en liten haug og så åpenbarer vannet  seg: Smalgjemenningen. Et langt og smalt vann med nordenden i Nannestad og sørenden i Nittedal. 

Om vannet er pent? 

Joda. 

Turskøyter er ikke spesielt utbredt i Norge, i hvert fall ikke sammenlignet med Sverige, som har en over 100 år lang tradisjon for skøyter på naturlig islagte vann. Bare i Stockholm finnes det 100.000 som går på skøyter som en vanlig søndagstur på denne tiden av året. 

– Nordmarka har fantastiske forhold for ski. Bordet er dekket, det er skiløyper overalt. Da er det lett å bli distrahert bort fra isen, sier Pollyanna. 

Isen på vannet måles til å være åtte centimeter tykk, og kvalifiserer som helt trygg. Med skøytene fastspent under beina kan jeg gli høytidelig ut på vannet.

Det er ikke grasiøst.

Overhodet ikke.

Men det er ikke vanskelig. Det kjennes ikke utstødig ut, heller.

Og nå, hvilken fartfølelse! Hvilken frihetsfølelse! 

Kanskje litt for fort. Jeg bremser på en litt stotrete måte, men hei – dette ligner på noe jeg har gjort før. 

Når jeg endelig er trygg nok til å løfte blikket, så ser jeg det jeg også: For et sjeldent pent vann! Vi ser alt som ikke er mulig å se fra land. Formasjoner, forfrosne bobler og isgardiner.  

«Jeg har lest noe om at isstavene vil være mine følehorn. Det er en svært presis beskrivelse.» 

FY FLATE: Artikkelforfatteren kjenner på farten. Foto: Marte Stensland Jørgensen

Skrsttsjjj. Plutselig skjærer det i tynn is under meg. Det er en forferdelig lyd og en advarsel som setter seg langt inni magen. Bra farten var høy, tenker jeg, og dobbeltsjekker at jeg har erfarne folk rundt meg på alle kanter. 

– Noen ganger vil det dukke opp sorte hull. De må du passe deg for, det er slangene i paradis, roper Lars Rogstad, som glir ved siden av meg noen meter bortenfor. 

Sikkerhet er selvfølgelig viktig når du beveger deg ut på tynn is. Ale som vil prøve første gang anbefales å bli med noen som har erfaring fra turskøyter fra før. 

– Den norske manglende sikkerhetskulturen er en festbrems som gjør at mange tenker at det er for farlig. Så lenge du lærer deg å lese isen, er det ikke noe mer farlig enn klatring eller å gå i fjellet. Svenskene har for lengst kommet seg over den dørstokken og kaster seg utpå isen så fort den er nesten tykk nok. Sekken med sikkerhetsutstyr er pakket siden midtsommer, og jeg noterer med glede at hver natt blir litt lengre, sier Pollyanna. 

Vi glir videre bortover flatene, forsøker oss oppover en bekk i håp om å kunne kombinere turen med et annet vann, men må snu på grunn av svak is. Det er uansett ute på de store flatene det er morsomt å være. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? 

NATURENS UNDERVERKER: Sprekkene i isen som kan ses fra siden kalles isgardiner. De frosne isboblene er umulige å se på avstand, men finnes overalt ute på isen. Luftboblene kommer av råtnende organisk materiale, gasser etter planterester på bunnen. Foto: Marte Stensland Jørgensen

– Jeg liker turskøyter enda bedre enn å gå på ski. På langrenn er man fastlåst i et spor. Her kan man gå ved siden av hverandre i kilometer etter kilometer og bevege seg i alle retninger, sier Lars Rogstad. 

«Så lenge du lærer deg å lese isen, er det ikke noe mer farlig enn klatring eller å gå i fjellet. Svenskene har for lengst kommet seg over den dørstokken og kaster seg utpå isen så fort den er nesten tykk nok.»
Pollyanna von Knorring

Det er matpause, og mens vi fikler med å få av oss skøytene er de rutinerte turskøyterne i gang med å sanke inn grove kvister til bål. 

– Det er alltid bål på tur, blir vi forklart. 

Vi spiser nistepakkene våre mens det knitrer i flammene. 

Om snøen laver ned i neste uke og blir liggende resten av vinteren, kan skøytesesongen være raskt over. Dagen kjennes plutselig enda mer verdifull. De andre rundt bålet bare smiler. 

Gisela trekker noe ut av sekken sin. Det er sjokoladekake. 

– Jeg pleier alltid å bake med meg en kake, sier hun. 

– Da vet jeg at jeg alltid blir spurt om å få være med. 

KVALITETSTID: Bålpause på skøytetur er obligatorisk, ifølge turfølget vårt. Fra venstre: Pollyanna von Knorring, Christoffer Biong, Gisela Attinger og Terje Johnsen. Foto. Marte Stensland Jørgensen

Hva trenger du for å gå på turskøyter? 

Sikkerhet er viktig når du beveger deg ut på tynn is. Du skal ikke gå på skøyter alene uten erfaring, hvilket gjør det til en sosial og hyggelig turform. Følgende sikkerhetsutstyr regnes som standard: 

1. Ispigger (brodder) med fløyte 

2. Redningsline (kasteline) 

3. Isstaver (spesialstaver med ispigg og et forebyggende sikkerhetsutstyr. De er dine følehorn ute på isen) 

4. Ryggsekk med hoftebelte og reim under skrittet eller rundt lårene 

5. Komplett klesskift i vanntett pose i ryggsekken