– Isen synger når du beveger deg på den, sier Pollyanna von Knorring.
Hun har vært turskøyte-entusiast siden 1990.
– Den synger?
– Opp til ti centimeter synger den med forskjellige toner. Jo tykkere isen blir, jo lavere tone. Lyden er på sitt aller vakreste på rundt 4-5 centimeter. Da er isen så tynn at du hele tiden må være oppmerksom når du beveger deg. Er den tynnere, skjærer det. Det er interessant, da alle sansene er i sving, sier Pollyanna.
Til slutt sitter skøytene på plass, og jeg kan gli høytidelig ut på vannet. Det er ikke grasiøst. Overhodet ikke. Men det er ikke vanskelig.
Det skal ennå gå noen minutter før jeg forstår hva Pollyanna snakker om.
Vi er i slutten av november, og mens vi venter og venter på vinteren, har vi dratt på tur med den harde kjernen i Skiforeningens turskøytegruppe.
Vi er på vei mot et vann som turfølget beskriver som sjeldent pent.
Vi rusler på en smal sti innover Romeriksåsen, over noen klopper, et par hundre meter på grusvei, inn på en sti igjen, over en liten haug og så åpenbarer det seg, Smågjemeningen.
Et langt og smalt vann med nordenden i Nannestad og sørenden i Nittedal.
Om det er pent?
Joda.
Turskøyter er ikke utbredt i Norge, i hvert fall ikke sammenlignet med Sverige, som har en over 100 år lang tradisjon for skøyter på naturlig lagte isvann.
Bare i Stockholm finnes det 100.000 mennesker som går på skøyter som en vanlig søndagstur.
– Nordmarka har fantastiske forhold for ski. Bordet er dekket, det er skiløyper overalt. Det er lett å bli distrahert bort fra isen og holde på snøen, sier Pollyanna.
Det skjer ting hele vinteren, men det er ikke mange som oppdager isen.
De erfarne i gjengen måler isen til åtte centimeter – altså godkjent som helt trygg å bevege seg ut på.
Jeg kløner med å få festet skiskoen på bindingene. Ikke bare litt. Det tar sikkert tjue minutter. Skal det virkelig ikke gå? Jeg vil så innmari prøve dette. Endelig sitter skøytene på plass og jeg kan gli høytidelig ut på vannet.
Det er ikke grasiøst. Overhodet ikke. Men det er ikke vanskelig. Det kjennes ikke utstødig ut, heller.
Jeg har lest et sted at isstavene vil være som mine følehorn. Det er en presis beskrivelse. Etter noen tak er jeg der jeg synes jeg kan være. Og nå, hvilken fartfølelse! Hvilken frihet!
Det går ganskje litt for fort og jeg bremser på en litt stotrete måte, men hei, det ligner på noe jeg har gjort før.
Når jeg er trygg nok til å løfte blikket, så ser jeg det jeg også: Hvilket pent vann!
Her ute på isen ser vi alt som ikke er mulig å se fra land: Formasjoner, forfrosne bobler og isgardiner.
Nordmarka har fantastiske forhold for ski. Bordet er dekket, det er skiløyper overalt. Det er lett å bli distrahert bort fra isen og holde på snøen.
Skrsttsjjj. Det skjærer i tynn is under meg.
Det er en forferdelig lyd, en advarsel som setter seg langt inni magen.
Bra farten var høy, tenker jeg, og er glad for at jeg har erfarne folk rundt meg på alle kanter.
– Noen ganger vil det dukke opp sorte hull. De må du passe deg for, det er slangene i paradis, roper Rogstad, som glir ved siden av meg, noen meter bortenfor.
Sikkerhet er selvfølgelig viktig når du beveger deg ut på tynn is, og alle som vil prøve første gang anbefales å bli med noen som har erfaring fra turskøyter fra før.
– Samtidig er den norske manglende sikkerhetskulturen en festbrems som gjør at mange tenker at det er for farlig. Så lenge du lærer deg å lese isen, er det ikke noe mer farlig enn klatring eller å gå i fjellet. Svenskene har for lengst kommet seg over den dørstokken og kaster seg utpå isen så fort den er nesten tykk nok. Sekken med sikkerhetsutstyr er pakket klar siden midtsommer, og man noterer med glede at hver natt blir litt lengre, sier Pollyanna.
Vi glir videre bortover flatene, forsøker oss oppover en bekk i håp om å kunne kombinere turen med et annet vann, men må snu på grunn av svak is.
Det er uansett ute på de store flatene det er morsomt å være.
Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?
– Jeg liker turskøyter enda bedre enn å gå på ski. På langrenn er man fastlåst i et spor. Her kan man gå ved siden av hverandre i kilometer etter kilometer og bevege seg i alle retninger, sier Rogstad.
Det er matpause, og mens vi fikler med å få av oss skøytene, er de rutinerte i gjengen raskt i gang med å sanke inn grove kvister til bål.
– Det er alltid bål på tur, får vi høre.
Vi spiser nistepakkene våre mens det knitrer i flammene. Om snøen legger seg neste uke, kan skøytesesongen være over for i år. Slikt ved man aldri med vintre. Dagen i dag kjennes plutselig enda mer verdifull.
De andre rundt bålet smiler.
Gisela trekker noe ut av sekken sin. Det er sjokoladekake.
– Jeg pleier alltid å bake med meg en kake, forteller hun.
– Da vet jeg at jeg alltid blir spurt om å være med når det er tur.
«På langrenn er man fastlåst i et spor. Her kan man gå ved siden av hverandre i kilometer etter kilometer og bevege seg i alle retninger».
Utstyr
Du skal aldri gå på skøyter på naturlig islagte vann alene. Det i seg selv gjør det til en sosial og hyggelig turaktivitet.
Utover turskøyter er følgende sikkerhetsutstyr å regne som standard:
Ispigger (brodder) med fløyte
Redningsline (kasteline)
Isstaver, spesialstaver med ispigg
Ryggsekk med hoftebelte og reim under skrittet eller rundt lårene
Komplett klesskift i vanntett pose i ryggsekken
