Foreningen Turskøyting oppfordrer etatene til å informere folk om trygg ferdsel på is. Den positive tendensen vi har sett i etatenes kommunikasjon omkring dette de siste par årene bør forsterkes.
Generelle advarsler mot å ferdes på is eller innføring av ferdelsforbud, kan etter vårt syn virke mot sin hensikt. Det kan forsterke den vanlige misoppfattelsen om at tryggheten bestemmes av isen.
Isen må alltid undersøkes av de som ferdes der, på alle vann og i hele sesongen. Det er folk på isen som skal være trygge, isen er aldri trygg.
Turskøyting brer om seg som en viktig aktivitet, blant annet på grunn av snøfattige vintre. Vår gruppe har kurset turskøytere i over 15 år, og i sesongen 2019/20 ga vi opplæring til mange hundre personer.
Etatene vil snart få inn meldinger fra publikum som observerer folk som skøyter på is som oppfattes som usikker.
De senere årene har vi opplevd en mer nyansert og kunnskapsbasert reaksjon fra etatene, med oppfordring til å ta ansvaret selv ved å undersøke isforholdene og ha med eget sikkerhetsutstyr.
Vi mener at dette er den riktige måten å fremme sikkerheten på, og begrunner her hvorfor:
• Isen er alltid usikker/utrygg. Det er folk som skal være trygge. Ved å «legge skylda på isen», bidrar etatene til myten om at isen enten er sikker eller usikker.
Dette kan forvirre folk til å tro at hvis man bare venter litt, så blir isen sikker. I tillegg får man et feilaktig inntrykk av at etatene følger med og bedømmer isen. Disse misoppfatningene er farlige.
• Etatene vil aldri kunne si at «nå er isen trygg/sikker». Hvis etatene skulle forsøke seg på det, vil noen ferdes på isen uten å ta ansvar for egen sikkerhet.
Det er alltid mulig å gå gjennom isen visse steder, på alle vann og til hvilket som helst tidspunkt på vinteren.
• Så lenge etatene ikke melder om usikker is, skal da folk regne med at isen er sikker? Det bør folk selvsagt ikke, men etatene påtar seg et ansvar ved å melde om usikker is.
Etatene har ikke kapasitet til å kunne følge med på issituasjonen, og erfaringen er at meldinger fra publikum som selv ikke befinner seg på isen har liten verdi.
• Meldinger som kun advarer mot ferdsel på såkalt usikker is, strider imot prinsippet om at sikkerheten er et ansvar hver enkelt av oss har. I fjellet og i trafikken har vi regler og vi driver opplæring. Vi må gjøre det samme på isen. Vi pleier å si at «det finnes ikke sikker is, bare sikre skøytere», og lærer folk at «kunnskap, redskap og selskap» gir trygg ferdsel på is.
Folk vi treffer på isen er nå generelt godt utstyrt med blant annet isstaver, og opplært til å ferdes trygt, også på det som publikum kan oppfatte som tynn/usikker is.
Folk med «kunnskap, redskap og selskap» skøyter gjerne på relativt tynn is, siden denne isen ofte er den beste å skøyte på og fordi det er et poeng å utnytte isen før snøen kommer.
De aller fleste uhell på isen er ufarlige og ukompliserte, som når trente og skolerte skøytere går igjennom isen og tar seg opp selv.
Det er titalls slike hendelser hver vinter, som aldri blir rapportert. Men av og til hender det at noen trenger hjelp.
Da er nødetatene viktige, og budskapene i etterkant må være til å bli klok av.
Vår forening driver redningsopplæring og realistiske øvelser, og samarbeider gjerne om det.
Foreningen Turskøyting har gjennom mange år samarbeidet med Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) om isvarsling og issikkerhet og har utviklet «Isskolen» (varsom.no).
