Rulleski i Maridalen

Jeg er en mann (43) som enkelte rister på hodet av. Det er greit med langrenn om vinteren, snøtunge graner, susende utforbakker, Blankvannsbråten og Kikut, men rulleski…?

Min tremenning Trygve (36) bare fnyser. Fotograf Kristoffer (28) skjønner ikke at folk tør å sette utfor bakker med noe som ikke har skikkelige bremser.

Kollega Gunhild (33) har latt rulleskiene stå siden hun byttet langrennssamlinger med telemarkski da hun var 16.

Jeg kunne løpt i skogen eller sust avgårde på en lett sykkel. I stedet er jeg her, på asfalten, på noe jeg så vidt får til å gå framover.

Noen meter bak meg kommer min gode venn og treningskompis, Simen (41).

Han er nybegynner i dette her. Vi har startet med en prøvetur på de flate og bilfrie asfaltstiene i parken på den gamle flystripa på Fornebu.

Nå har vi sluttet oss til sommerskimiljøet i Maridalen, der de ivrigste er ute på rulleski straks de er tilbake fra påskefjellet.   

Jeg har formidlet de teknikktipsene jeg har plukket opp. Vanlig diagonalgang er bare når vi krysse fotgjengerfeltet.  

Det er spikerfeste på rulleskiene, så teknikken er ikke overførbar til snø. Dessuten er det ingen spor å gå i.

Dobbelttak med fraspark dropper vi også, litt av samme grunn.  

Vi konsentrerer oss om staking, moderne langrenns hovedteknikk, der armene og overkroppen brukes til å drive oss fremover.

Beina bare hviler vi. Det er litt av poenget. Den siste joggeturen, som var ganske hard, kjenner jeg lite til.

Simen og jeg går på ski om vinteren. Han pleier å gå fra meg. På slutten av turene, kan han finne på dra i fra. På en eller annen måte får han bedre feste i motbakkene uten at gliden er dårligere.

Teknikk eller tyngdeoverføring, kalles det visst. Mens jeg gikk mitt siste langrenn som sjuåring, har han gått Holmenkollmarsjen to ganger. Det jeg kunne tatt han på, er å trene staking, alene, nå i sommer. Derfor er det ganske sjenerøst når jeg nå har organisert spleiselag med to andre, slik at han fikk rulleski i 40-årspresang. Like sjenerøst som langrennsmiljøet i kommuniststaten DDR var på begynnelsen av 1970-tallet.

I boka Først i løypa, forteller Thor Gotaas om da den norske rikstreneren Oddmund Jensen var på besøk bak jernteppet og fikk se østtyske langrennsløpere brukte rulleski i treninga.

Riktignok hadde rulleski eksistert helt siden 1930-tallet, men østtyskerne hadde utviklet dem til virkelig effektive treningsverktøy.

Siden han ikke fikk lov til å ta med seg noen ski hjem, måtte han bare memorere hvordan de så ut.

De østtyske skiene ble kopiert, modifisert og etter hvert satt i industriell produksjon på fabrikk i Nydalen.

De unge talentene Oddvar Brå og Ivar Formo var blant de som tok dem i bruk. En rulleskiøkt på morgenen og en løpetur på kvelden ble en vanlig hverdag for en langrennsløper.

Faren min hadde et par sånne Oddmund Jensen-ski med dobbelt hjul bak, husker jeg.

Han pleide å underholde broren min og meg en historie om da han nesten kjørte på ei ku som stod midt i veien i en nedoverbakke på Strynefjellsveien.

Det tok 35 år før jeg ble fristet til å prøve. 

Men fattern har vært entusiast i alle år, og det er hans ski jeg nå låner. De er velbrukte og alderen ubestemmelig alder. På de første turene syntes jeg de var så trå og treige at jeg lurte på om det virkelig var sånn det skulle være.

Men nå vet jeg at såpass motstand må det være. Naboens nye ruller ikke noe lettere.

Vi staker oss inn gjennom det duvende landskapet innover Maridalen. Syklister suser forbi.

Bilene må av og til legge seg bak for å se om det er klart, før de også passerer. Veien deles på sivilisert måte i Maridalen i dag.

I bakken ned mot Skjerven gård, forsvinner Simen bak meg. Han bruker den merkelige plogeteknikken som gjelder på rulleski, der du kanter utover i stedet for innover.

Selv vet jeg at det går å sette rett utfor. Farten jeg får i bunnen av bakken er ikke større enn at det går. Så vidt.

Men jeg grøsser når jeg ser buss nummer 54 komme mot. Hva om jeg hadde skåret over i den retningen? Men i løpet av sekunder er det over og en liten motbakke bremser farten. Jeg pirker i asfalten og lar Simen ta meg igjen.

Maridalen en junidag er ingen arena for å få blåst opp selvbildet. Vi blir stadig tatt igjen, ikke bare av biler og syklister, men også av rulleskiløpere, menn og kvinner med drikkebelte rundt hoftene. Har de lettrullende skøyteski, tro?

Er de bare yngre og mer atletiske? Eller seiginger med 20 merker i Birken?

Vi gir egentlig blaffen. Konsentrerer oss om å finne en rytme med grei framdrift.

Et lite øyeblikk, helt innerst i Maridalen, staker vi side om side med grønne enger på begge sider av asfaltstripa.

Bilisten som kommer bak gir oss et iltert støt med hornet, før han skjærer demonstrativt inn foran oss.

Nei, vi må nok inn på rekke. Helt inne ved den hvite stripa har vi vår plass.

Vi skal prøve å gå en gang i uka. Men er det egentlig moro?

– Ja, det synes jeg, sier Simen.

Han tenker også på bedriftsfotballkampen på mandag.

– Og så er det bra å få trent overkroppen. Jeg skal spille fotballkamp i morgen, og det hadde ikke vært bra å løpe en lang tur dagen før. Etter en rulleskitur, kjenner jeg ingen ting i beina, sier han. 

I fjor ble det ikke en eneste tur på rulleski. Nå merker jeg at jeg har fått litt sansen.

Teknikken stemmer bedre, utforbakkene skremmer mindre.

Jeg gleder meg til neste tur. Kanskje jeg kan få 40 mil på rulleski før snøen kommer.

Det burde hjelpe på farten i sporet til vinteren, kanskje det til og med hadde vært artig å melde seg på i et turrenn. Eller kanskje ikke.

Jeg sender en sms til Espen (42), far til tre og den eneste jeg kjenner som har tatt rulleskitrenden helt ut.

Stemmer det at han bare går langrenn på asfalt? Svaret kommer kjapt: 

«Kun sommerski her i gården. Alpint med barna om vinteren, rulleski etter at de har lagt seg om sommeren.»