I 2016 hadde vi 10 års turuke-jubileum. Godeste Torvind Næsheim og jeg startet i 2006, og etter hvert kom Martin Maisenhölder sterkt med. Torvind er helikopterlege – og dermed selvskreven som sikkerhetsansvarlig. Sekken hans er alltid litt tyngre enn våre, for alle slags tenkelige og utenkelige situasjoner. Han er også vår dedikerte skredekspert.
LES OGSÅ: Langt opp og langt ned i Sunndalen
Med Tromsø som utgangspunkt har vi alle muligheter! Overgangen april/mai har vist seg å være en veldig bra tid; mer stabil snø og lengre dager. Når uka blir bestemt lang tid i forveien så er det en faktor vi ikke kan styre: Været. Men jevnt over har vi vært beæret med mye bra vær. Vi er også enige om at det viktigste er å være ute, det er grader av bonus hva aktiviteten blir. Vi har klatret is og padlet i pissregn også.
Mine gode venner har vært med på flere ukjente Lyngen-topper da jeg skulle realisere min drøm om å bestige alle fjellene i Lyngen. Vi har fått magiske turer, i til nå lite besøkte områder. Men en dag surket de litt. Det var knallvær. Vi var kommet opp på Koppangsbreen, og det var en jevn strøm av folk opp mot Tafeltind. Gutta kastet lange blikk på Store Lenangstind og Store Struptind, og var for en gang skyld litt motvillige til å bøye av bort mot de små – og i denne sammenheng – unnselige Struptindane.... Men det ble lekker skikjøring, og storslagen utsikt til alle herlighetene. I fjorårets turuke fikk endelig Martin besøke begge de nevnte toppene på en lang og deilig dag.
LES OGSÅ: Guide til felleski
Forventningen bygger seg opp i løpet av vinteren. Hjemme ser vi på kart, finner fjell, linjer og ruter og drømmer oss bort. Alle har vi en egen «ønskeliste». Med en hel uke til disposisjon får de fleste oppfylt ihvertfall noen av turønskene sine. Etter at jeg har fått mange av mine ønsker oppfylt gjennom flere år, har de andres ønsker nå fått førsteprioritet. Turuka 2016 besøkte vi flere ulike områder i vår vakre landsdel, tilpasset vær og føreforhold. Så her er litt Troms-inspirasjon: De første dagene var vi fokusert på nordsider med mulighet for tørt pudder.
Lyngen
Mandag 25. april: Lyngen trenger ingen nærmere omtale. Vi startet turuka med Trollvasstind (1440), den høyeste toppen i Isskardtindane like ved Jægervatn. Svensby er et greit startsted. Det er en viss anmarsj – om enn i de beste omgivelser – og vi valgte lette ski (BMT 94 ol.) Jeg har vært der flere ganger før, men aldri fått kjøre ned den mektige nordrenna på ski i optimal sikt. Nå var det gnistrende sol fra skyfri himmel. Endel vind, men fin, tørr snø i renna. Snøforholdene må vurderes nøye. De siste par hundre høydemetrene opp til skardet måtte skia på sekken.
I skaret møtte vi sola – som alt hadde begynt å prege sørsiden av fjellet som vi nå skulle bevege oss opp i langs ryggen til topps. Vi gledet oss over et storslagent utsyn, og en fantastisk retur i herlig pudder ned renna.
LES OGSÅ: Bli en bedre skikjører
Ringvassøya
Tirsdag 26. april: Ringvassøya lever litt i skyggen av Kvaløya, men har uante muligheter. Den som har besøkt Nordfjellet i magisk mørketidslys og cruiset ned i januar-pudder glemmer det aldri!
Martin har en forkjærlighet for nordsiden på Bjørnskardtind 923, så vi dro dit, også dette et meget vakkert område. Litt bratt i toppen, så man må vurdere snøforholdene. Vi hadde med storski av typen Gotama og Hoji og ble belønnet med flott skikjøring i tørt pudder.
Yre etter en lekker nedtur til vannet på 500 meter fortsatte vi opp på motsatt side av dalen til Åborstadtind 885. Her fikk vi solvarmet vårsnø ned den snedige renna mot sør. Herlig, herlig.
Les også: Offpiste i Hemsedal
Kvaløya
Onsdag 27. april: Det var varslet værendring med markant stigende temperatur. Vi hadde et håp om at nordsidene ville være bra også i dag, og la i vei mot Kvaløyas store Norges-klassiker, Skittentind 1042. Vi vurderte å padle ut Ersfjorden for å gå opp baksida, men fant ut at det ble litt mye styr. Vi var da spreke – og gikk vanlig vei opp fra Kattfjordeidet. Vi gledet oss til å slippe oss utfor og ned til fjorden på andre siden. Gleden ble dessverre kortvarig. Vi møtte et helt vanvittig sug – selv med relativt nypreppa ski. Dermed måtte planen endres. Vi gikk opp igjen, men besøkte Mellomtind (mellom Skittentind og Middagstind), og hadde et helt greit nedrenn derfra i solvarmet snø.
Senja
Torsdag 28. april: Den sagnomsuste øya sør for Kvaløya er blitt mye mer tilgjengelig med sesongferge fra Brensholmen til Botnhamn. Vi tok sesongens 2. ferge i gnistrende solskinn – med storski i takboksen.Jeg hadde aldri før vært på ski på Senja. Men selv med så mange flotte turer bak meg gjennom ca. 30 år; Senja var magisk! Nærheten til havet er enda mer markant enn på Kvaløya og i Lyngen. Vi startet med klassikeren Keipen (938 moh.), og med en helt vanvittig utsikt er det høyst forståelig. Etter et flott nedrenn til ca. 500 meter fortsatte vi opp og bort til Grytetippen 885. Vi så da bort på Segla (640 moh.) – som reiser seg loddrett opp fra Mefjorden – hvor jeg tidligere har vært på klatretur. Nå så da nordøstsida veldig fin ut for en liten ettermidddagstur... Skulle vi ikke bare...? Torvind og Martin var ikke tungbedt, og etter en liten biltur var vi snart i gang igjen. Ganske overraskende fant vi en sykkel på toppen! De som ikke har høydeskrekk kan titte utfor kanten og se rett ned i Mefjorden 640 meter under... Oppmerksomhet på våtskred preget litt av en ellers fin nedkjøring. Når man så kan innta den vakre stranda på Bøvær, og nyte bacalao og solnedgangen i havet er livet bare usannsynlig godt. Vi sovnet med smil rundt munnen og sendte varme tanker til våre kjære...
Les også: Offpiste på Voss
Fredag 29. april: Etter en deilig morgen til bølgeskvulp og måseskrik bar det avgårde til Stormoa 975, Senjas nest høyeste topp. Vi fulgte standard-ruta opp med moderat stigning i flott terreng. Sola skinte, men det var endel vind. Men hvilken utsikt! Mot nordvest ses blant annet en voldsom lekker, stor renne som har fått en plass høyt oppe på ønskelisten...Toppen av Stormoa er en spiss snødekt rygg, og litt usikre snøforhold (skikkelig våt snø) gjorde at vi bar skiene ned igjen noen meter. Men etterhvert kunne vi kose oss nedover i skikkelig solvarmet vårsnø. Det var vanskelig å ikke besøke Lille Moa (839 moh.) også. På toppryggen hadde våren virkelig tatt tak, så det ble fottur til topps. Så nok et flott sørvendt nedrenn – som riktignok endte i en skikkelig kolbøtte for undertegnede da terrenget flatet ut og suget var et faktum. Takknemlig for kun et ordentlig skrubbsår på nesa, cruiset vi videre ned til bilen. Vel nede var det en deilig lunsj på rasteplassen ved Tungeneset – med fasjonabel utsikt til Okshornan. Gode og mette var det fortsatt litt tid før fergeavgang. Dermed ble det en tur til en annen klassiker på Senja; Store Hesten (874 moh.). Startsted er inne i Mefjorden med den massive, bratte veggen på Segla over fjorden. Det ble en verdig avslutning på Senja-oppholdet med en lang flott topprygg og fin renne ned. Har jeg husket å si noe om utsikten? Som ellers på Senja; formidabel! Siden det var ukedager møtte vi overraskende lite folk. Men mange spor vitnet tross alt om mye aktivitet i et storslagent område.
Les også: Slik velger du riktig sekk til toppturen
Tamokdalen
Lørdag 30. april: Et nytt område i Tromsøs nærhet skulle endelig utforskes. Helt i starten av Tamokdalen ligger Sørfjelltinden 1468. Her snakker vi kort anmarsj. Men våren krafset seg frem og det var ganske så vått nede. I starten følger man en skogsbilvei, og etterhvert ryggen videre. Fra ryggen lekkert utsyn til Lyngen-klassikere som Storvasstind og Piggtind. Vel oppe er det et laaangt, flatt topp-platå. Derfra har man fin utsikt til Otertind. Bra skikjøring også her på skikkelig vårslusj. Og så litt sug da til slutt – og antydning til vassing i smeltevann helt nederst.
Søndag 1. april: Martin måtte passe barn, mens Torvind og jeg fortsatte i området fra dagen før; Blåbærtinden 1442. Det er nabofjellet til Sjufjellet 1086, kanskje det mest besøkte i dalen? Startsted ved Olsrud – der Tamokdalens store sønn og skientusiast Aadne Olsrud holder til. Ganske bratt på ca. 700 meter, ellers flott stigning og en fin rygg til slutt. De siste metrene uten ski. Litt rart å være på en topp der jeg knapt kjenner navnene på fjellene rundt. Vi lot oss ganske raskt friste av den fine sørsiden og hoppet ut fra ryggen og suste nedover på nydelig vårsnø. Fornøyde kunne vi se tilbake på et veldig fint fjell – i et meget attraktivt område som vi gledet oss til å komme tilbake til. Turuka var over – fylt med utsøkte turer og godt kameratskap. Var ikke dette fristende? Prøv da vel.
Turuke-tips:
Turuke kan være muligheten for kontakt med gamle turvenner som du sjelden ser. Vi har hatt hyggelig besøk sørfra et par år, og en del venner herfra har også blitt med på noen av turene.
Så er det Quinden (eller mannen) – om man er så heldig å ha en. Hun eller han vet selvsagt allerede at du blir ekstra medgjørlig når du har hatt en fin turopplevelse. At man selvsagt åpner opp for noe tilsvarende hos partneren hjelper også. Vårformen kommer definitivt etter en uke på tur. Når det er sagt er det ofte greit med et visst grunnlag før du drar avgårde – da blir gledene desto større, og kompisen(e) slipper å vente på deg.
Deretter må du be mor ellers svigermor pent om å komme til støtte. Med tre livlige gutter er dette bidraget som primært gir meg muligheten. Man kan selvsagt dra på alpeferie – til overfylte heiser og musikk-støy. Eller mer miljøvennlig – i nærområdet. Bor du i den sørlige provinsen av landet, med litt lang reisevei til vakre fjell og dype daler, vil jeg likevel anbefale Norge. Du har sikkert noen fjellområder og turer du har tenkt lenge på.
