Av Per Torvnes Strøm, Universitetet i Nordland
I min mastergradavhandling som nylig ble fullført tok jeg for meg toppturpopulasjonen på ski og brett i Norge og så på deres forutsetninger for vurdering av risiko i forhold til snøskred. Gjennom en nettbasert spørreundersøkelse ble det hentet inn 668 besvarelser fra hele landet. Oppgaven hadde som formål å beskrive de som driver toppturaktivitet på ski og snøbrett som rekreasjonsaktivitet i Norge, identifisere potensielle risikofaktorer for populasjonen i forhold til snøskredulykker som følge av aktiviteten, og undersøke risikofaktorenes sammenheng med om medlemmer av populasjonen hadde gjennomført et skredkurs.
LES OGSÅ: Skredproffer til Sogndal
Markus Landrø beskriver utfordringen alle som driver skiferdsel i skredterreng står overfor godt i sin bok «Skredfare» (2007). Han skriver at på 1990- tallet kom den franske skredforskeren Alain Duclos fram til at det å forutsi flakskred var en umulig oppgave. Dette til tross for hans erfaring, tilgang til data og enorme dedikasjon til oppgaven. Erkjennelsen av at det er umulig å forutsi og forstå alt om skredsituasjonen fører toppturutøvere som beveger seg i skredterreng til to muligheter for videre handling. Den første muligheten er at man kan unngå problemstillingen helt ved å holde seg borte fra steder der det er mulighet for snøskred.
Den andre muligheten er at man kan innse at tilstedeværelse i skredutsatte områder innebærer risiko samtidig som en jobber for å holde denne risikoen på et akseptabelt nivå. Man kan arbeide med konkrete størrelser (bratthet, snømengde, vindstyrke osv.) som står i direkte forbindelse med statistikk om skredsannsynlighet og som er mulig å vurdere med rimelig stor nøyaktighet (Landrø, 2007).
Økt skredkunnskap gjennom skredkursvirksomhet er ansett som et av de mest effektive midlene for å forhindre skredulykker (O´Gorman, 2003). Det Landrø skriver støtter denne påstanden om at økt skredkunnskapsnivå er det mest effektive midlet for å forhindre skredulykker, ettersom kursing vil gi utøveren innsikt i å gjenkjenne skredterreng. Kursing vil også gi nødvendig kunnskap til å anvende vurderinger av skredfare, og dermed risiko, dersom en likevel velger å bevege seg i skredterreng.
Mennesker som omkommer i snøskred kan i hovedtrekk deles inn i to grupper. Den ene gruppen er ikke engang er klar over at de beveger seg i skredfarlig terreng, og den andre består av mennesker med varierende grad av skredkunnskap som enten undervurderer faren eller overvurderer sin evne til å håndtere den (Landrø, 2007).
Interessante resultater for kartleggingen av populasjonen toppturutøvere på ski og brett i Norge, er blant annet at hele 85 prosent har alltid med seg nødvendig sikkerhetsutstyr på tur (sender/mottaker, spade, søkestang). 50 prosent av populasjonen øver seg i bruken av sender/mottaker mer enn en gang per sesong. Av disse øver 8 prosent en gang per måned og 3 prosent mer enn en gang per måned. 75 prosent bruker det regionale skredvarselet i turplanleggingen. 71 prosent av populasjonen har gjennomført et eller flere skredkurs.
Motivasjon for deltagelse i toppturaktiviteten var også et tema tatt opp i undersøkelsen. Det å komme seg vekk og være i sine egne tanker, og tilbringe tid i naturen, ser ut til å være den motivasjonen for deltagelse som er viktigst for gruppen.
Selv om resultatet er subjektivt, viser de at hele 53 prosent av respondenter oppgir at de en eller flere ganger i løpet av sesongen beveger seg i terreng der de er urolige for snøskred. Når disse blir spurt om hvorfor de befant seg i denne typen terreng svarer de fleste at årsaken var at «det var nødvendig for å komme til et område jeg ønsket å oppsøke».
57 prosent av respondenter er delvis enig eller enig i at de føler seg tryggere med tanke på snøskred når de møter andre på tur i samme område. 66 prosent er delvis enig eller enig i at de er villig til å ta større risiko med tanke på snøskred i kjent terreng.
Bruk av såkalte «risikoreduserende tiltak» (sikkerhetsutstyr, stabilitetstester, regelbaserte metoder, skredvarsel og gruppestruktur) ble sammenlignet med om respondenten hadde tatt et eller flere skredkurs. Resultatene viser at gjennomføring av et eller flere skredkurs fører til større grad av bruk av risikoreduserende tiltak i forhold til de som ikke har gjennomført et skredkurs.
Ut ifra dette resultatet ser det ut til at skredkursvirksomhet i Norge har lykkes med å stimulere toppturpopulasjonen til å ta i bruk risikoreduserende tiltak. Dette sett ut ifra større frekvens og grad av bruk av risikoreduserende tiltak blant de som har gjennomført et eller flere skredkurs i forhold til de som ikke har gjennomført et skredkurs.
Yngre medlemmer av populasjonen ser ut til å være i større grad motivert av potensielt risikofylte motivasjonskilder som det å ville oppsøke bratt og utfordrende terreng, og det å ville presse seg selv og tøye sine grenser. Dette kan være et resultat av endringer i holdninger til risiko og trenden mot ferdsel i bratt terreng de siste årene.
Skredkursdeltagelse kan, ut ifra dette studiets funn, ha sammenheng med populasjonens holdninger til risiko ettersom risikoreduserende tiltak i større grad implementeres av de medlemmene av populasjonen som har tatt et eller flere skredkurs. Holdningene til yngre medlemmer av populasjonen reflekteres i deres motivasjonskilder for deltagelse i toppturaktiviteten. Det ser dermed ut til at holdninger har potensielt sterkest korrelasjon til risikoen for å oppleve et skredtilfelle.
Risiko og fare er alltid til stede i ulike former. Dette bør alle som driver toppturaktivitet i Norge være klar over. Utøvere av ekstremsport rapporterer at de aktivt forsøker å unngå risiko, men at de er tvunget til å akseptere det for å oppnå fremgang (Stebbins, 2006). Tidligere forskning viser også at mennesker er motivert for bestemte opplevelser som er knyttet økt risiko, men det er opplevelsen og ikke risikoen som er ettersøkt (Arnett, 1994). Bruk av risikoreduserende tiltak og økt selvtillit i skredvurdering, som følge av skredkursdeltagelse, kan føre til at personer i større grad oppsøker skredterreng. Dette er imidlertid utenfor rammene av dette arbeidet.
En forståelse av ens egen motivasjon for deltagelse i toppturaktiviteten og en ydmykhet til begrensningene kunnskap om skredfenomenet har til trygg ferdsel i skredterreng, kan være de mest avgjørende moment for et langt liv i fjellet.
Denne kronikken sto på trykk i UTE 69. Og snart kan du lese alle de gode sakene fra UTE på nett! UTE kommer i løpet av oktober som digital versjon og som app. Abonnenter får tilgang til alle tidligere utgaver, med alt du kan drømme om av variert friluftstoff!
Ikke abonnent? Det blir du her!
LES OGSÅ:
Portrett av Nils Faarlund
