Topptur til Snøhetta på Dovrefjell

Det river i nesen. Tjue og noen kuldegrader gjør gjerne det. Frostrøyken ses så vidt før den blir spredt av vinden. Det er midtvinters og været er kaldt og klart.

Vi har nettopp drukket kakao på Snøhetta (2287 moh), den høyeste toppen i Norge utenfor Jotunheimen.

I løpet av pausen har kulda satt seg i kroppen, men  er vi på vei ned fra den forblåste toppen. Det er vanskelig å forte seg ned når utsynet veksler mellom Rondane, Trollheimen og Jotunheimen, men tankene er dreid inn mot varmere fristelser.

Ved foten av Snøhetta venter Reinheim med tørr ved og flere kakaoposer. 

Den selvbetjente turistforeningshytta Reinheim sto ferdig i 1961, som den tredje DNT-hytta på Dovrefjell.

I dag er det mange hytter og turmuligheter å velge i for den som vil gå fra hytte til hytte i dette fjellområdet. Både DNT-hytter, fjellstyrehytter og andre hytter som kan benyttes for den turglade.

Det er en lunk i vår utvalgte hytte når vi banker av oss snøen fra skoene og trer inn. Her er det ikke lenge siden det har vært skikkelige folk, og opptenningsveden er klar. Raskt høres lyden av sprakende ved, og fingre og tær får igjen varmen.

På bordet ligger gamle årganger av DNT-årbøker. I skinnet fra blafrende stearinlys levendegjøres skildringen av Roald Amundsens nær skjebnesvangre skiferd over Hardangervidda i 1896, som står beskrevet i en av bøkene. 

Det er mørkt ute når romstering i yttergangen river oss ut av lesehypnosen. To hodelykter titter inn fra kulda. Reinheim er ei populær turhytte, sommer som vinter.

Vi hilser på de nyankomne og byr noe varmt å drikke. Snart står to nye kropper og varmer seg med ryggen og baken vendt mot vedovnen.

Reinheim består av to hytter som det kan overnattes i. Også i den andre har det i de mørke kveldstimene blitt lys i vinduene. Et hundekjørerfølge har inntatt den. 

Dovrefjell er moskusens rike og Reinheim ligger midt i moskusland.

Det er med spenning vi legger i vei i lett snøvær ned Stroplsjødalen i retning E6. Kulda har sluppet opp litt, men den levner fortsatt ingen tvil om at det er midtvinters.

Begge turgruppene som kom til hytta i går kveld hadde sett de eksotiske dyrene i dalen på vei opp. Vi har gått en dryg time, kanskje to, når vi selv får vårt livs første møte med de eksotiske pelsraggene.

Høyfjellet har gått over i vierkratterreng og de første bjørkebusker har dukket opp.

Vi bruker kikkerten flittig og beveger oss rolig mot moskusene.

Når vi er nær nok setter vi oss ned og bare ser på de fascinerende dyrene.

Sikkerhetsavstanden til moskus er 200 meter.

«I skinnet fra blafrende stearinlys levendegjøres skildringen av Roald Amundsens nær skjebnesvangre skiferd over Hardangervidda i 1896».

HYTTEKOS: Inne på Reinheim ligger flere gamle årganger av turistforeningens årbøker. Foto: André Spica

Snøftende og lekent stanger de mot hverandre med hornplatene.

Det høres godt, og vi forstår grunnen til den lange sikkerhetsavstanden.

Det er ikke uvanlig med moskus i denne skitraseen til Reinheim. Mulighetene for å oppleve og fotografere dyrene er store for den som vil det.

Husk bare at moskusen er et dyr det skal utvises varsomhet og respekt for. Den kan være aggressiv og angripe dersom du blir nærgående.

Som på toppturen i går er også i dag naturopplevelsen så altoppslukende at kulda for lengst har satt seg i kroppen når vi bestemmer oss for å takke moskusen for sin opptreden.

En kald snøføyk står om føttene og de lange pelsraggene på dyrene. De er i sitt rette element. Vi legger kreftene til i pulkedragene og går oss varme. Noen minutter senere forlater vi vintertraseen og tråkker våre egne spor i retning Hjerkinn.