Høyt i Romsdalen

Èn etter en har de norske variantene av høyruter i ulike fasonger dukket frem og blitt hauset opp som det nye, store trekkplasteret for vinterturister her til lands. Hjørundfjorden likeså. Lofoten. Lyngen. Voss. Er det marked for enda flere?

– Dette har jeg gleda meg til veldig, veldig lenge, sier guide Bjørn Kruse med et smil. 

Bjørn, som jobber som guide og vert på Romsdal Lodge, har lenge ruget på en idé om å etablere en egen høyrute i Romsdalen. Han har lenge ønsket å utforske de mindre kjente delene av det ellers så velkjente fjellområdet, og å utnytte det etablerte nettverket av fullt utstyrte hytter. Han har sett potensialet for helt nye opplevelser i fjellene som dagsturistene i Romsdal besøker i hopetall på topptur hver vinter.

Vi sitter på Svartvassbu, 999 meter over havet, en liten DNT-hytte med seks sengeplasser, plassert i et skar midt mellom Romsdalen og Eikesdalen.

På utsiden står en lang rekke randonnee-ski lent mot den rødmalte hytteveggen, og på innsiden sitter fem forventningsfulle førstereis-gjester på den aller første arrangerte turen over høyruta i Romsdalen.

Fra starten innerst i Grøvdalen har vi tilbakelagt omtrent 850 høydemeter opp gjennom bjørkeskogen. Vi har brøytet vei i nysnøen forbi de mektige Nyheittind, Juratind og Hoemstind, vi har gravd frem den nedsnødde turisthytta, vi har gått en kveldstur oppover mot Sjøvdøla, og vi har snudd når mørket ble for overveldende.

Nå sitter vi sultne og spente rundt bordet og diskuterer konseptet Haute Route, høyrute, fra hytte til hytte med ski, og med utstyr beregnet for topptur.

– Hva bør denne turen hete da, spør Josef Nystrøm, UIAGM-aspirantguide og snart kvalifisert internasjonal fjellguide.

Høyt i Romsdal?

Høgruta?

Fjell til fjord?

Alpinruta?

Romsdal untracked?

Førstespor i Romsdal?

Romsdal unexposed?

Hytte til hytte i Romsdalen?

Navneforslagene hagler kjappere enn en trommesolo fra 1980-tallet. Alle bidrar med meningene sine, vi er jo en test-tur tross alt. 

Bjørn trekker fram noe fra en plastpose, et stykke vakuumpakket kjøtt.

 – Vet dere hva dette er da, karer? Det er faktisk kortreist hjort, skutt på Gjerdsetbygda, bare 5 kilometer hjemmefra, ved barndomshjemmet til Ida (kona til Bjørn, og den andre halvparten av Romsdal Lodge-vertskapet).

Sammen med brokkoli, cherrytomater, sjalottløk, villris, et antall krydder og uante mengde smør og fløte blir et herremåltid sakte men sikkert tryllet frem over de to gassblussene.

Lokal og kortreist mat er viktig. Hyttene har jo en enkel standard, så litt ekstravagant mat smaker enda litt bedre der, enn hjemme i stua.

– Noe mat og utstyr kan jeg jo faktisk også bære inn til hyttene en dag eller to før vi skal ha med gjester, ruta er så kompakt at det fint lar seg gjøre på en dag, forteller Bjørn gjennom dampen fra kjelene.

Gode og mette kryper vi ned i soveposene, og ikke mange minuttene senere durer snorkingen i tømmerveggene, mens lyset fra peisen treffer snøflakene som daler lydløst ned på utsiden av vinduet.

– Sånn, jeg lærte av bestemor at man alltid skal vaske grøtkjelen med kaldt vann, sier Endre Hals, kjent som skimaker og grunnlegger av EVI skis. Han skrubber ut siste rest av frokosten. Det høres overbevisende ut. Bestemødre skal man stole på.

Lukten av fersk kaffe ligger tungt i den lille hytta, og takket være at vi har hatt fyringsvakt gjennom natten er hytta god og varm, og vi er raskt ute av sengene og samlet rundt frokostbordet.

Dagens værmelding blir nøye vurdert, temperatur, vindretning og snøforhold likeså, og så blir de to alternativene for dagens tur tegnet inn på kartet, og bestemt utfra gruppas ambisjoner. Termosene fylles, matpakkene smøres, og dagstursekkene pakkes.

Vi har å utrolig mye terreng å velge i, alt fra høyalpine ryggtraverser til behagelig cruising ned store åpne snøfelt.

Veien blir litt til mens vi går, forklarer Bjørn og viser meg grovskissen over turen, skrevet ned på et ark samme dag som vi ankom lodgen.

Her står det notert alle bratthetsgrader, erfaringer fra rekognoseringsturen uka før, siste snørapporter, og egne opplevelser fra områdene vi skal igjennom.

– De eneste faste holdepunktene på denne turen er jo faktisk hyttene, smiler Bjørn og tråkker inn i bindingene.

Fra Svartvassbu slipper vi oss et par hundre høydemeter nordøstover ned i dalen retning Eikesdalen, det er gnistrende kaldt i skyggen, og tørr og fin snø gir oss en god start på dag to av turen. 

Ved Røndølskardvatnet legger vi på fellene, og setter kursen rett vestover, opp mot Styggeværstind 1374 meter over havet, og etter hvert Kvitfjellet 1381 meter over havet.

Rett under toppryggen bestemmer vi oss for å kjøre et par runder i den fine snøen, dagens etappe fra Svartvassbu til Vasstindbu er allikevel så kort, cirka 6 kilometer, så vi velger å utnytte det fine været og den tørre, fine snøen. Vi når toppen av Styggeværstind.

– Nå er vi på det «styggeste» fjellet, også har vi alle de flotte og ville tindene rundt oss, oppsummerer Endre, mens vi nyter utsikten til både øst og vest.

Langt der nede speiler sola seg i Eikesdalsvatnet blankt og fint, og vestover ligger Langfjorden og strekker seg så lang den er ut mot havet.

Vi konkluderer med at ryggen videre bort til Kvitfjellet blir litt for tidkrevende i dag, så vi følger istedet sommerruta vestover, og får en enorm flanke å legge førstespor i, runder Helvetesbotn, og helt ned i Horndalen.

Her finner vi oss en lun plass, koker opp vann til fersk kaffe og en varm lunsj.

Hvem er denne ruta egnet for? Er det de som har gått fra hytte til hytte på fjellski i alle år, som nå søker nye utfordringer? Hvilket nivå må de være på? Og hvordan skal Romsdalen være et godt valg framfor alle de andre tilbudene i den norske fjellheimen? Bjørn har i hvert fall gjort seg opp en mening:  

– Denne ruta har mye terreng, men den er samtidig veldig kompakt, og den har nesten garantert god snø. Vi står ganske fritt til å velge ruta dag for dag. Utsikten til fjorden gir den en ganske annen dimensjon enn for eksempel høgruta i Jotunheimen, og vil nok være mer interessant og eksotisk for mellomeuropeerne, sier Bjørn og titter bort på Josef, som er hjelpeguide på turen.

– Det er ganske utfordrende å selge denne turen på nett. Den største fordelen er kanskje at vi kan justere nivået på turen hele tiden, ut fra ambisjoner, ønsker og forhold, vi er ikke bundet opp av store avstander som må dekkes inn på ski hver dag, sier Josef.

– Men det er helt klart at man kan utnytte potensialet i det fantastiske terrenget i området om man er en erfaren skikjører og generelt fjellvant. Det er ikke en tur beregnet for fjellski, selv om man sikkert kunne kommet seg gjennom. Skikjøringen står i fokus, ikke antall kilometer tilbakelagt, mener han.

Solen siger gradvis nedover mot horisonten, så for å få med oss de siste solstrålene i den vindskjermede bollen oppunder Vasstindane (1453 moh.), setter vi opp farten.

Vel oppe der klippeveggen reiser seg steilt opp mot den rødlige solnedgangen, finner vi nok en gang tørr og fin snø i lesiden. En liten omvei på ruta mot Vasstindbu og vi får to- tre hundre høydemeter med pudder til forrett før dagens middag.

Akkurat når sola dupper ned bak fjellene, ankommer vi Norges kanskje finest beliggende DNT-hytte, lille Vasstindbu med 10 sengeplasser inkludert sikringsbua. Plassert oppe på ryggen mellom Vasstindane, og Kalvgjeltinden 1279 meter over havet, har vi et fantastisk skue i alle himmelretninger, og kan få med oss både soloppgang og solnedgang.

Kvelden på Vasstindbu går med til å kokkelere en treretters middag, og å diskutere konseptet videre, innhold, navn og beskrivelser som passer for denne turen. Bjørn mener 4 til 5 personer per guide per tur er ideelt for en slik tur.

Kapasiteten på DNT-hyttene er jo med på å begrense antallet gjester vi kan ha med, men også for å holde dette til en eksklusiv og litt unik tur, sier han. 

Vi kryper fornøyde ned i lakenposene, og sovner til knitringen fra ovnen.

Med en rødglødende soloppgang som titter inn gjennom vinduet, drikker vi vår rykende ferske kaffe, vasker grøtkjelen i kaldt vann, og gjør oss klar for siste skidag.

Turen tilbake mot lodgen går i et område som er veldig lite besøkt av skikjørere, til tross for at det bare ligger et steinkast unna et av Norges mest populære toppturfjell, nemlig Kirketaket. Hemmeligheten er at vi er på «baksiden» av fjellene.

- Sidene her bak blir nesten aldri brukt, nærmest roper Bjørn entusiastisk, før han peker skituppene nedover mot Kjøvdalsvatnet.

– Nesten aldri, roper han, gliser bredt og legger dagens første store sving.

Området bak Kirketaket er en slags skålformasjon som kan gi fantastisk skikjøring i alle himmelretninger, og her er det store muligheter for å finne god snø nesten uansett forhold.

Vi tar fatt på de siste 400 høydemeter oppstigning opp på Hesteskoen, ryggen mellom Klauva og Kirketaket, og etter en nøye vurdering av snøforholdene på ryggen, bestemmer vi oss her heller for å legge sporene våre ned i Hestebotn, og over Steinberget, istedet for å fortsette Hesteskotraversen opp mot Kirketaket. 

Et par timer senere setter vi siste sving på tunet foran lodgen, og ønskes velkommen av kokken på huset, til dufter av grillet lam, og nybakt eplekake.

For første gang på turen ser vi andre mennesker, og for første gang på turen så vi andre skispor de siste par kilometerne ned til lodgen.

– Fint dette her da, smiler Bjørn fornøyd, og setter tenna i et stykke rykende varm eplekake. 

– Hvis jeg kan få med gjester på tre-fire slike turer per vinter, så tror jeg målet mitt er nådd, sier han.

«Dette har jeg gleda meg til veldig, veldig lenge».