Hjørundfjorden rundt med ski

– Ulempen med å sitte i Oslo er at vi er litt lenger fra turmålene. Men det fine er at vi kan velge fra øverste hylle, sier Trygve Sunde Kolderup.

Han lever av å arrangere små og store ekspedisjonsturer for folk.

I jakten på unike turmål, har de i senere årene hatt suksess med opplevelsesturer i Norge.

Nå har han pekt seg ut Sunnmøre.

 – Fra et reiselivssynspunkt er det rart at Norge i større grad ikke tør å peke ut noen spesifikke turmål og markedsfører dem. Det beste unntaket på at det funker å trekke ut noe, er Romsdalseggen. I stedet for å si at hele Romsdalen er bra, har de valgt å fokusere på et mål. Det samme tenker vi å gjøre med Hjørundfjorden Rundt, sier Trygve.

Haute Route – eller høgruta?

Kjetil Leknes kaller ruta konsekvent for Høgruta. Sunnmøringen mener at det fine er at hele området har muligheter og brukes, alt ut fra vær- og føreforhold og deltakernes motivasjon.   

Hjørundfjorden en er 33 kilometer lang fjordarm, formet som et sverd og regnet som en av verdens flotteste fjorder. Omkring ligger skifjell med historisk sus på rekke og rad.

Det er slett ingen pionering å gå fjellveien rundt fjorden på ski. Det har folk gjort før.

– Målet er å få etappene og logistikken til å fungere i en kommersiell sammenheng, til det beste for gjestene på turen – og ikke minst for det lokale næringslivet i fjorden, sier Leknes. 

Vi står på kaia i Hundeidvik i fullt skiutstyr og skal sjekke om denne turen kan være noe for flere.

Været har vært strålende i en uke: Kaldt om natta, varmt i sola og skredfaren er lav. Det absolutt første vi må ta stilling til, er om vi skal praie en taxi de to første kilometerne det er fra kaia og opp til snøen...

– Vi må gjere det på skikkeleg vis og starte på fjordnivå, synes Kjetil Leknes.

Men når alt kommer til alt, så er vi bare mennesker og vi har mange lange dager på ski foran oss. Dumt å brenne opp kreftene i første stigning, kanskje?

Der snøen starter spenner vi på oss skiene. Vi er i gang. Første mål er Blåbretind (1476 moh), et flott og underprioritert fjell, ifølge vår lokalkjente tindevegleder, som også jobber i Luftambulansen.

Det er fin temperatur og rusle i. Men tåka ligger som en hatt rundt fjellet. Kjetil forteller at han var ikke spesielt interessert i verken ski eller hjemfjellene da han var yngre.  

– Det skjedde noe da jeg begynte på folkehøgskole. Når du kommer ut, ser du plutselig litt annerledes på hjemplassen. Her har du kombinasjonen av fjorden og veldig alpine topper rett opp. Kanskje Alaska, Lofoten og Lyngen kan måle seg. Men på Sunnmøre har du infrastruktur og levende bygder. Kystklimaet gir trygge forhold mellom mildt og kaldt, noe som gjør at snøen ofte er trygg å ferdes på. Og så er jeg herfra, da, sier han og smiler.

Selv om vi kommer høyere, er tåkehatten fortsatt tredd godt ned over Blåbretinden. Tindeveglederen medgir at det ikke er noen dag for å nå toppen. Dessuten har vi har kommet oss høyt nok til at får alt av den beste nedkjøringen nedover Trandalsdalen.

Trandal er ei bygd med lang historie. Ifølge historiebøkene var det her jomsvikingene kjempet med sine 120 vikingskip i slaget ved Hjørungavåg. I dag bor det ikke så mange i den veiløse bygda.

– Nå er vi seks fastboende, forteller Torill Storeide på Christian Gaard Bygdetun.

Hun har bodd her siden hun var 18, og hun er sterkt medvirkende til at det er litt fart her likevel. Her arrangeres bluesfestival om sommeren, da ligger båtene tett i tett utenfor. Nå er det bare oss.

Toril byr på treretters og laks rett fra fjorden. Med signe bein og rødvarme kinn sitter vi mette og fornøyde rundt peisen, med hver vår Slogen-øl.

Neste morgen spiser vi frokost til vi nesten blir flaue. Vi veksler på tur om å spørre pent om mer av Torills ferske og himmelsk gode hjemmebakte brød.

Dagens plan er opp til Råna med nedkjøring til Urke. Vi skal på turens kanskje mest krevende topptur i antall høydemeter. Klokka er 8.20 idet vi starter dagens turmål, nå fra fjordnivå og med skia på sekken. Vi klyver oppover bakkene gjennom busker og kratt, og det er topp stemning når vi har snø under beina igjen. Råna er det høyeste og mest ruvende fjellet i området. Ikke så kjent som skifjell, men veldig populært om sommeren. Oppstigningen går fint, det er godt å ha skarejern. Øks og stegjern må fram opp en bratt renne.

– Sjå, kor mange folk som er etter oss, utbryter Kjetil Leknes plutselig. 

Vi snur oss.

Det er ingen bak oss. Bare våre egne spor. 

Så små vi er, omgitt av taggete, snøkledde sunnmørsfjell.

Fra toppen av Råna ser vi alt. Det føles i hvert fall slik. Vi kunne ikke fått bedre vær. Stor sol og vindstille. Vi blir – og blir – før vi nesten må komme oss videre, ned mot mot Urkedalen.

Først en lang og fin flanke, etterfulgt av finfin parademarsj. Idet vi bikker fjellkanten og kjører ned det siste partiet, kommer vi inn et parti med florlett pudder. Det er nesten for godt til å være sant på en og samme dag.

I Urke har de landhandel og greier. Kroppen skriker etter påfyll og gjett om den får. Det blir is. Ananasbrus. Pærebrus. Det blir en potetgullpose til hver.

Vår lokale tindevegleder drar fram kniven og skjærer et solid stykke krokan-is til oss hver.

Etter et kvarter og 300.000 kalorier senere, hiver vi oss inn i en taxi som frakter oss til Villa Norangdal for restitusjon. Gjennom de svingete veiene opp dalen angres det brått på is, ananasbrus, pærebrus. Heldigvis hjelper det å se ut: Vi passerer Hotell Union Øye, som er vinterstengt.

Vi kjører forbi fjellet hvor Eivind Eidslott røper at han klatret uten sin fars samtykke som 15-åring. Og vi passerer den berømte undervannsbygda i Lygnstøylvannet. 

På Villa Norangdal tas vi imot som grever. Vi skifter til tørre klær og finner oss til rette i det ærverdige biblioteket. Her blar vi oss gjennom klassiske perler om Sunnmørsfjell ført i pennen av Randers og Slingsby. Gamlekarene var før oss, men beskrivelsene er ennå til å kjenne igjen.

Hadde vi fått noen brødskiver med brunost og en kopp kakao, ville vært fornøyde. Men Villa Norangdal byr på treretters middag.  

– Skiturister pleier å være takknemlige gjester. Spiser mye og legger seg tidlig, sier vertinnen og smiler.

Dag 3 venter det nye muligheter. Via det populære skifjellet Blæja skal vi videre oppom Kårdalstindane før vi kjører ned igjen mot Bjørke. Beina er slitne det første kvarteret, men det går forbausende fort over. Oppe ved Kårdalstindene kan lokalguiden vår Kjetil se hjem til opphavet. Lekneset, geitegården han kommer fra.

Mens antall bønder går ned, gir toppturturisme grunnlag for en ny positivitet i området.

Sæbø i Ørsta har blitt en populær base for fjellturer, naturopplevelser og fjordturer. Her har Norgesguidene fått et avdelingskontor, etter at Sverre Hjelmeland flyttet hit sist vinter. Flere skientusiaster gir uttrykk for at de ønsker å flytte hit.

– Det er litt giv i fjorden allerede. Hvis Høgruta blir et konsept, håper jeg at det kan bidra enda mer. Det har alltid vært mange utlendinger som har reist hit. På 80-tallet var det flest mellomeuropeere. Det var de lokale forbannet over fordi de mente at det de holdt på med i fjellet var livsfarlig. Nå er det blitt mer og mer nordmenn som kommer. Voksne folk som kan betale litt. Det er flott, sier Kjetil Leknes.  

Vi leker oss nedover mot Leira og vi har fjordutsikt på hele ferden. Den vesle bygda ligger skjermet helt innerst i Hjørundfjorden, her er det bare noen få fastboende igjen. De eldste husene er datert fra 1549. Nå har reiselivsnæringen satt som mål å lage en egen cruisekai og et fjellhotell for turister.

Ennå er det ingen av delene, og vi nyter nettopp den følelsen litt mens vi fyller på med nøtter og sjokolade ved den gamle dampskipkaia. En blikk stille Hjørundfjorden ligger blikk stille, mens vi venter på båten som skal ta oss over Sæbø og Sagafjord hotell.

Beklager all denne entusiasmen, men dag 4 vi våkner jaggu til enda en magisk morgenkvist. Det er ikke bare meg, bare så det er sagt. De andre er i like godt humør.

De av oss som er østlendinger, poster stemningsbilder på Instagram: #zenmøre.

I dag er siste dag, og vi skal på selveste Dalegubben (1344 moh.).

Vi starter turen fra Holen, ei lita grend vest for Sæbø. Det er en slik skidag du ikke får mange av i Norge i løpet et år og det er bare å ta det inn.

Vi rusler oppover en svingete traktorveg inntil vi kan ta skiene på beina. Dalegubben er en kjempe av et fjell, en drøy tur, men vi har hele dagen foran oss.

– Er målet å gå rundt på kortest tid, å besøke flest mulig topper eller å finne god snø og fine nedkjøringer? Folk får velge selv. Området byr i hvert fall på alle muligheter, sier Kjetil Leknes.

De siste høydemeterne er det av med skiene, og fram med stegjern og øks. Her er det bratt og nesten litt uggent, men Kjetil garanterer for tryggheten, og det viser seg å stemme.

Det har vært en fabelaktig tur så langt, men toppen av Dalegubben er selve krona.

Herfra får vi virkelig se at vi har gått fra dal til dal via store fjell rundt fjorden.

Vi ser over til Trandal, som vi ankom på mandag. Vi gjør honnør til Råna, som står bratt og barsk på andre siden, som en gammel venn. Endorfinene løper løpsk.

Når det gjelder fjordene, må jeg ganske enkelt erkjenne at enda så høyt jeg skatter Lyngen, Kjosen og flere andre av de ubeskrivelig vakre og storslagne utløperne havet sender milevis innover landet, vil jeg nok likevel anse Hjørundfjorden som den mest majestetiske og Sykkylvsfjorden som den fagreste blant Norges utall av fjorder.

Vi har fortsatt én karamell igjen: Nedkjøringen fra Dalegubben.

Karene i turfølget setter utfor.

Jeg har ikke sjans til å holde følge med dem nedover. Ikke i dag, heller. Jeg burde visst trent mer. Jeg bør visst trene mer. Det brenner i lårene, usj, det er tilløp til krampe. Når det slår meg at det er siste tur, siste dag, går det enda saktere, ja, hva skal man egentlig fortelle når folk spør om denne turen? Hva skal man si om Hjørundfjorden rundt på ski?  

Vi kommer ikke utenom fjellene og utsikten.

Heller ikke om anledningen det gir til være på skitur dag etter dag med bra folk. Eller å komme fjellveien til steder med rik historie og fjellsporttradisjon. Nettopp den tradisjonen forsvinner forhåpentligvis ikke med det første. Det å få oppleve Sunnmørsalpene på denne måten er ikke alle forunt.

Det er flere enn meg som gjør seg sine tanker mot slutten.

– Det er en krevende og lang tur. Vi har hatt gode forhold og slik er det ikke alltid. Men jeg mener absolutt at det er en tur som har internasjonalt potensial. Om jeg skal gjøre noen tur igjen, er det definitivt denne, sier Trygve Sunde Kolderup.