Håpet fra Høyanger

Vi møter 23-åringen på Turtagrø, minutter etter at hun har hatt sin siste arbeidsøkt for hotellet stenger før sommeren.  

Det er mulig navnet er ukjent for deg, men 23-åringen er slett ingen nykommer i randonee-gamet. Malene vant norgescupen for kvinner sist vinter. Året før skrev hun skihistorie, da hun dro i land Norges første verdenscupseier i randonee. I 2009 tok Norges første EM-medalje i randonee, med bronse. I sommer ble det klart at hun er en av de seks som har fått plass på det nyetablerte landslaget i randonee. Nå begynner det å ligne på et profesjonelt støtteapparat.

Sammenlignet med skinasjoner som Frankrike og Italia sitter det lenger inn for nordmenn å skulle ta på seg en tettsittende dress og gå på ski fortest mulig opp på en topp, og kjøre fortest mulig ned. Men interessen øker. I norgescupen sist sesong var det 15 kvinner som deltok. Vinteren før var det seks. På herresiden var det i fjor 50 utøvere, mot 32 menn året før. 

– Det kommer stadig flere, spesielt på herresiden. Men det er fortsatt litt få damer i Norge, så jeg håper at det blir flere jenter, sier Malene.  

GLAD VINNER: Malene Haukøy ble historisk da hun tok Norges første medalje i randonee under EM i Italia i 2009. Foto: Daniel Kvalvik

– Hvordan begynte det for deg? 

– Nei, si det. Det begynte vel allerede med motbakkeløp da jeg var liten.

– Er det vanlig at barna i Høyanger driver med motbakkeløp? 

– Ja. Hvis ikke noe har endret seg veldig de siste årene.

– Det er lite langrennsmiljø i Høyanger om vinteren, men en ganske mange som går toppturer. Jeg husker at Jarle Berge, som kommer fra samme bygd som meg, deltok verdenscuprenn i randonnee da jeg var 14-15 år. Det var slik jeg ble kjent med det. Jeg syntes det var veldig gøy. Jeg har alltid likt å trene og slite litt, og så er det mestringsfølelsen som kommer når det går bra, sier hun. 

Les også: Forsvarer heiskortprisen i Oslo vinterpark

Malene kommer fra Kyrkjebø, ei lita bygd med snaut 300 innbyggere i Høyanger i Sogn. 

– Det er fjord og fjell og bakker, sier hun, og smiler. 

Det er ikke de verste oppvekstvilkårene man kan ha. 

I randonee, som er fransk og betyr «å gå på fjelltur» er det ikke vanlig å telle kilometer, men høydemeter. I et vanlig singelløp bruker bestigningen på å være mellom 1200 og 1700 høydemeter. I konkurranser er det normalt å bruke mellom 40 og 50 minutter på 1000 høydemeter. 

Monsterbakken som langrennsløperne kjemper seg opp i Tour de Ski i Val de Fiemme, har til sammenligning 495 høydemeter. Men de slipper å kjøre ned igjen. 

«Det er høyt nivå ute i Europa. Miljøet har vært der lenger, men jeg vil satse nå som jeg enda er ung og har mulighet. Det går an å kombinere med å være student.» 

Skigangen minner litt om diagonalgang på langrenn oppover. Samtidig som det er viktig å være god opp, er det også viktig å være rask ned. Pluss alle de tekniske detaljene. 

– Det er høyt nivå ute i Europa. Miljøet har vært der lenger, men jeg vil satse nå som jeg enda er ung og har mulighet. Det går an å kombinere med å være student. 

– Kjenner du pionerfølelsen med å være på det første offisielle landslaget i randonee? 

– Ja, jeg gjør jo det. Samtidig skulle jeg gjerne hatt det treningsapparatet som for eksempel langrennsutøverne har. Det finnes ikke en eneste bok om teknikk, eller hvordan man skal trene riktig. Det er en idrettsgren som hele tiden er i utvikling, og heldigvis er det et miljø for å dele erfaringer og kunnskap med hverandre. Dessuten har utstyret mye å si, det endrer seg også hele tiden, sier hun. 

De norske utøverne fikk merke det i et renn sist vinter, da fellene rett og slett falt av fordi det var for kaldt. 

Les også: Fri Flyt sine artikler om Tryvann

Malene deltok selv i verdenscupen og lå godt an, inntil hun mistet sprintkonkurransen i Val Comelico fordi den ble flyttet en uke fram, og at hun ikke fikk vært med på sprint-rennet i Tromsø. 

En flybillett fra Sogndal til Tromsø er dyrt for en student. 

Malene endte til slutt på en tredjeplass i verdenscupen i sprint. 

– Norgescupen, hun drar på det, den vant jeg vel. 

– Du må tenke på det? 

– Ja, det rennet i Tromsø var både norgescup og verdenscup. Men jeg tror det holdt, sier hun. 

Det holdt. 

«Jeg har alltid likt å trene og slite litt, og så er det mestringsfølelsen som kommer når det går bra». 
Malene Blikken Haukøy

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Plassen på landslaget innebærer blant annet at hun slipper å betale de 20.000 kronene bare skoene koster selv. Vekten på skiene bør helst ikke veie mer enn én kilo, og utstyret utvikler seg hele tiden. 

– Jeg skjønner godt at det ikke er mange som satser, det er en dyr idrett. Men alt ligger til rette for at det er publikumsvennlig og underholdende å se på. I hvert fall sprint, som oftest foregår i alpinbakker. 

Det lokale skisenteret i Sogndal, Hodlekve, er sponsor. Ungjenta skulle gjerne hatt flere økonomiske støttespillere. 

– Det er ikke snakk om millionstøtte som i langrenn, man kommer langt med 10.000–20.000 kroner, sier hun. 

Konkurranser på 2000–3500 meter høyde gir ekstra utfordringer for nordmenn, som trenger akklimatiseringsdager for å venne seg til høyden. Slik sett er landslagsplassen er gull verdt. 

«Sogndal er kanskje det verste stedet å satse på idrett. Det er veldig mange friluftsfolk og naturglade her, men de har altfor breie ski for hva jeg driver med».
Malene Blikken Haukøy 

– Men det er mye frivillighet i denne idretten, det liker jeg, sier hun. 

– Hva driver du med når du ikke studerer eller trener? 

– Det er stort sett skole, trening, spise og sove det går i. Jeg innser at jeg egentlig ganske kjedelig, men noe må man ofre om man skal satse på noe slikt. Det er en krevende utholdenhetsidrett. 

– Hvordan er det å ha base i Sogndal? 

Malene ler. 

– Sogndal er kanskje det verste stedet å satse på idrett. Det er veldig mange friluftsfolk og naturglade her, men de har altfor breie ski for hva jeg driver med, sier hun. 

LES OGSÅ: Malenes løpefavorittfjell

De norske topputøverne i randonee er generelt godt spredt, men samtidig popper de opp der det finnes bakker og fjell. Samlingene blir desto viktigere. Skiforbundet har bevisst valgt et lite landslag for å kunne prioritere utøverne som har fått plass. 

LES OGSÅ: Historisk randolandslag

– Vi er en liten tropp, det er slik at de norske og svenske gjerne henger i lag. Vi unner hverandre å gjøre det bra, sier Malene. 

Emelie Forsberg, en av de hardeste konkurrentene internasjonalt, har gjort akkurat som henne tidligere: Jobbet på Turtagrø og trent på Turtagrø. 

LES OGSÅ: Den fabelaktige Emelie

Den beste treningskameraten er likevel kjæresten, som også er blitt over gjennomsnittet rando-interessert. 

– Han hjelper til med å pushe og gi tilbakemeldinger, og han er blitt veldig gira selv også, sier hun. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Malene fikk endelig gått Skagastølstraversen i sommer, det var et høydepunkt. Ellers har det lille som har stått igjen av fritid gått med til noen løpeturer i fjellet, og teknikktrening, som for eksempel feller av og på. 

Og av. 

Og på. 

– Om og om igjen i hagen, sier hun, og smiler. 

– Men det er viktig det også, det kan bety avgjørende sekunder til vinteren, sier hun, og skuer utover fjellheimen. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HJEMMEBANE: Malene tilbrakte hele sommeren på Turtagrø for å få råd til å konkurrere i vinter, men også fordi Turtagrø byr på supre treningsforhold. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Når vi nå skriver desember, og bare dager før norgescupen starter i Sogndal førstkommende helg.

– Vinteren har kommet sent i år, jeg burde vært mye mer på ski denne tiden her. Men jeg har fått trent ganske bra. 

Hvordan blir det med sesongstart på hjemmebane?

– Det blir gøy, det! Jeg har alle muligheter til å trene i løypa i forkant, men foreløpig har det vært lite snø. Jeg er forberedt på jeg vil trenge noen konkurranser for å komme i gang, det er i hvert fall slik det pleier å være. Men går det bra, så er jo det veldig motiverende, sier Malene. 

SIST LESTE BOK: Må ha vært en bok om utholdenhetstrening 

– Hvor viktig blir åpningsrennet for deg?

– Ikke så veldig viktig. Det er VM i Verbier som er det store målet denne sesongen. Jeg må holde igjen litt, skal jeg være god når det gjelder for fullt. Målet er å bli blant topp tre. Det blir tøft, men det kan gå, sier hun.   

«Vi er en liten tropp, det er slik at de norske og svenske gjerne henger i lag. Vi unner hverandre å gjøre det bra.»  

LES OGSÅ: Norges beste randoneeløper