Det var en gang en jente som het Birgit. Hun var veldig glad i å være på ski i fjellet. Nå var hun blitt så stor at hun også hadde blitt glad i gutter. Som så mange andre jenter var hun særlig interessert i prins Aksel.
Han var flink på ski både i bakken og på fjellet. Han var stadig å se på TV når han kjørte fort på ski rundt om i verden.
I tillegg hadde han vært med på noen skifilmer der han kjørte ned stupbratte sider nesten uten å svinge. Det var mye mas fra jenter som prøvde seg på Aksel, men ingen hadde lyktes med å kapre hans hjerte.
Pappaen til Aksel var konge i et rike med mange flotte fjell. For å få prøve seg på prins Aksel måtte man gå på ski på tre fjell, det hadde kongen og den nye dama hans bestemt. Kona hans, dronningen, hadde omkommet i en skredulykke.
Hun hadde vært på rypejakt den vinteren det var så kaldt og lite snø. For å komme tett på rypene, hadde hun sneket seg oppover bekkedalen der det faktisk lå litt snø. Selv om det var faregrad 1–liten og skredet bare var størrelse 2–middels, ble bekkedalen en terrengfelle der hun fikk all snøen over seg og døde.
Kongen ble skikkelig lei seg, men på en tur til Heisadal en vinter fikk han øye på en flott dame som danset disko på Skistavkroa i en ettersittende Mons Royal-trøye.
Kongen trodde et øyeblikk at hun var kongelig. Det var hun ikke, men hun var fin likevel og like etter flyttet hun inn hos kongen. Kongen syntes hun var så fin i Mons Royal-trøya at han ikke så hvilket troll hun egentlig var.
Hun var MYE yngre enn kongen og egentlig mest keen på å være sammen med prins Aksel og ikke den gamle kongen. Det var hun som hadde fått kongen til å innføre regelen om at alle som ville date Aksel måtte over de tre fjellene i håp om at de ikke skulle få det til.
«Det var mye mas fra jenter som prøvde seg på Aksel, men ingen hadde lyktes med å kapre hans hjerte.»
Birgit leste om date-regelen på Internett og tenkte at dette måtte hun prøve.
Hun hadde alt nødvendig utstyr og kunne bruke det.
Hun hadde kunnskapen som skulle til for å kunne vurdere forholdene og hadde ferdighetene som skulle til for å kunne ferdes på de tre fjellene.
Det første fjellet hun skulle besøke var Storskred-fjellet. Det lå i et område med innlandsklima. Lave temperaturer og tynt snødekke bidro til dannelsen av kantkorn og begerkrystaller nede i snødekke og innimellom snødde overflaterimet ned. Varsom.no varslet faregrad 3–betydelig og hoved-skredproblemet var som forventet vedvarende svake lag. Det var med andre ord krevende forhold. For å ferdes trygt under slike forhold måtte man være skikkelig på vakt og gjøre konservative veivalg. Birgit spente på seg ski og la i vei.
I skogen var snøen helt løs og ikke noe flak. Hun sang for seg selv mens hun brøytet sporet oppover lia. I skoggrensa hørte hun et kraftig drønn i snødekket og så at det skjøt en sprekk gjennom snøoverflaten. Hun fikk dermed bekreftet skredproblemet.
Birgit smilte lurt for hun visste hvordan hun skulle håndtere dette.
Hele veien til toppen unngikk hun på skredterreng. Siden det var fare for fjernutløsning, passet hun også på å holde avstand til utløpsområdene. Vel oppe på toppen fant hun en skjermet side der vinden ikke hadde fått tak og temperaturen hadde vært lav siden siste snøfall. Snøen var derfor helt løs og ubundet.
Det gamle snødekket var stabilt, og selv om det var et svakt lag under nysnøen var det ingen fare for flakskred fordi selve flaket manglet.
Det var mulig å løse ut mindre løssnøskred, men ved å hele tiden traversere litt mens hun kjørte nedover, unngikk hun hele problemet.
Birgit svingte seg ned hele siden helt til hun kom ned til en koselig hytte der hun kunne få mat og overnatte. For å varme seg litt, drakk hun en kakao mens hun la dagens observasjoner inn på regobs.no.
Etter middag ville Birgit planlegge turen på det neste fjellet. På regobs-appen fant hun fjellet på kartet og slo på bratthetskartet. Der så hun at store deler av turen opp på Blautfonnhornet gikk i skredterreng. Hun lastet ned kartet slik at hun kunne bruke det uten å ha dekning på telefonen, men likevel til enhver tid kunne se sin egen posisjon på kartet. Blautfonnhornet lå i et område med typisk kystklima. Tykt snødekke og kraftige snøfall som stabiliserte seg raskt på grunn av høye temperaturer preget området.
På varsom så hun at skredproblemet neste dag skulle være våte løssnøskred. I skredfarevurderingen kunne hun lese at det var stigende temperatur i løpet av dagen og solinnstråling som var utløsende faktor.
Siden faren var knyttet til temperatur og solinnstråling var det faregrad 1-liten på morgenen og økende til faregrad 3-betydelig utover dagen. Dermed var det bare å hoppe i seng for å kunne stå tidlig opp neste morgen. Ved å være ferdig med turen før sola skinte inn de bratte sidene og temperaturen begynte å svekke bindingen i snøen, ville hun unngå hele problemet.
«Blautfonnhornet lå i et område med typisk kystklima. Tykt snødekke og kraftige snøfall som stabiliserte seg raskt på grunn av høye temperaturer preget område. På varsom så hun at skredproblemet neste dag skulle være våte løssnøskred.»
Neste morgen var hun i gang på ski før soloppgang. Hun forsikret seg om at natten hadde vært kald og klar slik at snødekket var igjenfrosset og stabilt. Det var det, og med skarejern på skiene gikk turen opp som en lek.
Timing is everything, tenkte Birgit med seg selv.
Solen hadde akkurat begynt å varme i fjellsiden der hun skulle kjøre ned. Dermed var de fem øverste centimeterne løs sløsj og hun kunne gi gass. I nedre del av fjellet var terrenget slakere og solen hadde ikke fått tak.
Dermed toppet hun dagen med noen hundre høydemeter i tørr pudder. Man får som fortjent, tenkte Birgit. Passende nok lå det en betjent hytte der hun kunne overnatte også ved dette fjellet.
Mens hun drakk en brus i sola registrerte hun dagens observasjoner. Regobs.no er jammen en fin måte å tenke gjennom hva man har sett og hvilke vurderinger man har gjort i løpet av dagen, tenkte Birgit.
«Ved å registrere det vi ser i terrenget bidrar vi til at skredvarselet blir bedre.»
LES OGSÅ: TEMA – Barn i bratta
Neste topp hun skulle på var Snøfokktind. Det var en skikkelig utfordring der det var mange skredheng, kryssende skredløp og en rekke terrengfeller. Snøfokktind lå i et område midt mellom innlandsklima og kystklima. Det kunne komme store mengder snø, men også regn. Det kunne blåse kraftig være mildt, men også svært kaldt i perioder. Birgit leste morgendagens skredvarsel med stor interesse. Varsom varslet faregrad 3-betydelig fare for naturlig utløste skred av størrelse 3 –store skred. Snøvær med noe vind ville føre til at skredproblemet var nysnøflak. Selv med all den kunnskapen Birgit hadde ville hun ikke kunne håndtere skredproblemet på Snøfokktind. Jeg får vente til dette har stabilisert seg før jeg fortsetter, tenkte Birgit før hun gikk å la seg.
Under frokosten neste morgen kom hun i prat med Viktor som var sønn til hytteverten på Djupsnøbu. Han hadde fri på dagtid og foreslo for Birgit at de kunne kjøre på ski i skogen. Det hadde snødd om natten og snødde fortsatt tett. I skogen ville snøen være upåvirket av vinden og dermed ville de unngå dagens skredproblem. Viktor, som var lokalkjent, kunne fortelle at terrenget over skogen ikke var skredterreng og at det dermed ikke var fare for skred som løsnet over skogen. De ble enige om hvem som skulle ta med førstehjelpsutstyr, hodelykt og vindsekk. Begge hadde i tillegg med hver sin spade og søkestang. Birgit viste stolt frem spaden hun hadde fått av pappaen sin. Den hadde aluminiumsblad av høy kvalitet, forlengbart skaft og D-håndtak.
Før de forlot hytta gjorde de en gruppesjekk av sender/mottakeren for å kunne være sikre på at begge enhetene både kunne sende og motta. Birgit og Viktor var enige om at selv om de nå hadde skredutstyr med måtte de ikke ta noen større sjanser av den grunn. De to koste seg med å gå flere turer opp den samme lia og kjøre i det lekne skogsterrenget. Utpå dagen sluttet det å snø, sola skinte og de kunne se alle de flotte toppene i dalen. De fikk øye på et skred som løsnet av seg selv høyt oppe i en fjellside. Birgit lærte Viktor hvordan man kunne ta bilde av skredet og registrere det på regobs.no.
– Ved å registrere det vi ser i terrenget bidrar vi til at skredvarselet blir bedre, forklarte hun.
LES OGSÅ: TOPPTUR: 10 erfaringer med faregrad 3
Det tok noen dager før nysnøen hadde stabilisert seg og Birgit kunne forsøke å komme opp på Snøfokktind. Til gjengjeld hadde hun blitt godt kjent med Viktor og familien hans som hadde drevet Djupsnøbu i mange år og var riktig så hyggelige folk.
Den dagen Birgit skulle på Snøfokktind var det varslet faregrad 2–moderat. Hoved skredproblemet var fokksnø over 1000 moh. i østlig sektor. Selv om faregraden nå var lavere enn de foregående dagene visste Birgit at det kunne være lokale variasjoner og at hun måtte følge med og gjøre egne vurderinger underveis. Birgit fikk følge av Viktor også denne dagen, og etter gruppesjekken la de i vei mot Snøfokktind. I skogen var snøen fortsatt løs og ubundet og dermed ingen fare for flakskred. Rett før skoggrensa ble de enige om å gå med avstand slik at belastningen på snøen skulle bli minst mulig og at kun en av dem kunne bli tatt dersom et skred løsnet. Birgit fulgte hele tiden med på snøen mens hun brøytet sporet. Over skogen var snøen bundet og kunne dermed danne flak. Testene hun gjorde med jevne mellomrom viste at bindingene mellom nysnøen og den gamle snøoverflaten var gode.
«De ble enige om linjevalg, trygge stoppesteder, hvor de skulle kjøre med avstand og hvor de skulle kjøre en og en.»
LES OGSÅ: Test av softshellbukser til topptur
– Det var lurt å vente til snøen hadde stabilisert seg etter snøfallet, ropte hun til Viktor som fulgte i sporet.
Birgit fortsatte helt til hun fant et skredtrygt stoppested. Der ventet hun til Viktor kom opp til henne. Sammen la de en plan for veivalget videre og ble enige om hva de måtte følge med på. De var straks oppe i den høyden der vinden dannet fokksnøflak.
Ved å legge merke til vindtegn i snøoverflaten kunne de gjenkjenne områder der vinden hadde lagt igjen fersk fokksnø og unngå disse. De byttet ofte på å brøyte spor og diskuterte ting de la merke til hele veien. Til slutt kom de opp på ryggen som ledet opp mot toppen. Vinden hadde laget en skavl på den ene siden av ryggen.
Birgit og Viktor ble enige om å holde god avstand til skavlen siden det var nærmest umulig å forutsi om og hvor langt inn på ryggen den kunne komme til å knekke. Kvelden i forveien hadde Birgit studert bratthetskartet på regobs-appen inngående. Hun hadde funnet en skjermet renne på vestsiden av fjellet. Selv om det var lo-siden slik vinden blåste nå, ville brattheten og formen på rennen trolig føre til at vinden ikke fikk særlig tak i snøen.
Vel oppe på toppen fant hun inngangen på rennen og fikk bekreftet sine antakelser: Ruflesnø så langt øye kunne se. Birgit forklarte Viktor at vinden bare hadde «nappet» i snøoverflaten og laget et hullete mønster i snøoverflaten som kalles ruflesnø og at snøen fortsatt ville være løs og ubundet.
I full fart tok de av fellene før de la en plan for kjøremønster ned henget. De ble enige om linjevalg, trygge stoppesteder, hvor de skulle kjøre med avstand og hvor de skulle kjøre en og en.
– Det handler om å bruke hodet og være til stedet i det man holder på med, sa Birgit da de var vel nede fra fjellet.
– Jammen tror jeg at jeg elsker det hodet, sa Viktor.
– Du har ikke så verst hode du, heller. Jeg tror jeg dropper han Aksel og blir din prinsesse i stedet, sa Birgit.
Og slik ble det. Birgit ble boende på Djupsnøbu sammen med Viktor, og sammen levde de lykkelig i alle sine ski-dager.
«Du har ikke så verst hode du, heller. Jeg tror jeg dropper han Aksel og blir din prinsesse i stedet, sa Birgit.»
LES OGSÅ: Markus Landrø om det viktigste spørsmålet
ÅPENT BREV FRA FAR TIL DATTER
KJÆRE PERNILLE
Vanligvis bruker jeg bare kjære når jeg skriver til gamle folk. De er vant til at det er slik man starter et brev. Nå skriver jeg kjære fordi det jeg skriver om er såpass alvorlig at det ikke holder med et hei.
Du skal flytte hjemmefra! Litt urovekkende i seg selv, men det verste er at jeg har sviktet som far. Jeg er jo veldig glad for at du har blitt glad i naturen. Jeg blir varm inni meg når jeg ser hvor glad du blir av å klatre, kjøre på ski, bo i telt, rett og slett være i fjellet. Der jeg har sviktet og det jeg nå tenker på, er at jeg ikke har lært deg alt jeg kan om snøskred og nå er det lovlig sent å angre. Du har et helt ski-liv å utforske og stiller i mine øyne ganske dårlig forberedt. Du er god på ski, har nødvendig utstyr, kan kunsten å holde deg tørr og varm, kan orientere osv. Du behersker det som må til for å havne i trøbbel. Som student blir det sikkert helgeturer til Oppdal og Romsdalen, påskeferie i Lyngen og kanskje en skiferie i Alpene. Hva vet vel jeg. Det var ikke annerledes for meg, jeg måtte også finne ut det meste selv jeg og. Selv følte jeg at jeg var flink og gjorde det meste riktig. Det gikk jo stort sett bra jeg lærte fort og vips var jeg på ski i høye bratte fjell. Utfordringen er at uansett hva man skal lære, så er man avhengig av tilbakemelding. Problemet er at når det gjelder skred, så er ikke naturens tilbakemelding til å stole på. Skred løsner heldigvis sjelden. Når du kjører ned en fjellside og det ikke løsner noe skred er det fort gjort å tenke at du gjorde alt riktig. Problemet er at du får tilbakemelding på resultatet - fin skikjøring og ikke vurderingen - som kanskje var elendig.
Nå kan jeg en hel del om skred og om ulike ting som påvirker våre valg. Mange kaller meg ekspert, men det liker jeg dårlig. For det første er det mye jeg fortsatt ikke forstår. For det andre fører det ofte til at de jeg er på tur med stoler blindt på det jeg sier. Dermed blir jeg sjelden utfordret på mine resonnementer når et heng vurderes. Det er synd, for da mister jeg en mulighet til å lære. For det tredje så er det slik at også eksperter tar feil, selv om mange ikke tror det.
Så mitt råd er at du må bruke hodet og tenke selvstendig uansett hvem du er sammen med. Samle erfaring i enkelt terreng før du eventuelt beveger deg inn i bratta. Vær på tur under alle slags forhold, bare pass på å tilpasse turen til forholdene de du er på tur med. Planlegg turer som gir deg mange muligheter for å endre underveis. Tenk alltid over hva du lærte på turen.
Snøfaget tar det lang tid å mestre. Noe kan man lese seg til, men det meste må erfares. Nå har jeg sviktet på det som har med erfaringsoverføring å gjøre. Beklager det. Til gjengjeld har jeg skrevet eventyret om skred som du ønsket deg. Det er spekket med detaljer og kan med fordel leses mange ganger. Kanskje det er ting der du ikke skjønner. Da kan du forsøke å finne svar på skredskolen på varsom.no. Eventyrformen kan kanskje hjelpe deg å huske ulike tips og råd du kan bruke når du planlegger og gjennomfører egne turer. Eventyret gir et innblikk i hvordan jeg tenker når jeg er på tur selv, men det betyr ikke at det er en garanti for at ting alltid vil gå bra. Til det er både vi og naturen for sammensatt. Kanskje kommer du til å ringe meg når du står på toppen av et fjell du lurer på om du kan kjøre ned. Da kommer jeg til å stille deg spørsmålet du må svare på selv – hvorfor er det trygt?
