En jentecamp på Vatnahalsen

– Du har veldig bra posisjon og fart. Når du får ei svær fjellside, kan du kose deg ned hele veien, forklarer Linn Cecilie.

Og se, her kommer det enda ei!

– Ikke stress skikjøringa. Nyt den. Bruk hele bakken. Her har vi så god plass, sier Linn Cecilie.

Vi har blitt med på frikjøringscamp i regi av Team Ivrig.

Og ja, denne campen er bare for jenter.

– Det er ikke fordi vi ikke vil ha med gutta, men fordi det blir mer avslappet når det bare er jenter. Ta det å hoppe på ski for eksempel. Det er gjerne enklest å la være å hoppe hvis det er gutter med. Når det er bare jenter, erfarer vi at det blir mer dra på-faktor og de pusher hverandre også mer, forteller Linn Cecilie. 

Målet for helgen er at deltakerne skal bli tryggere på å ta egne veivalg oppover, nedover og bli tryggere på å ta egne avgjørelser i fjellet.

Den lokale tindeveglederen, en mannlig sådan, har stoppet gruppa si på vei opp mot fjellet. 

Han har samlet turfølget i en krins – til ferdråd. 

– Vet dere hvor nord er nå? Ikke? Hvor er sola? Og hva kan klokka være, spør Steinar Hustoft.

Det er ikke umiddelbart lett å svare på, for skydekket er lavt og det snør.

Det er ikke et snev av solglimt fra oven. Men vi kan såvidt ane en ørliten forskjell i lyset på den ene og andre siden av en ski som holdes like over snøoverflaten. 

Steinar forklarer hvordan man kan bruke sola og tidspunktet til å anslå himmelretning som er nødvendig å vite når man skal navigere.

– I dag kommer vi nok ikke til toppen. Vi må ferdes etter forholdene. Om Røde Kors må hente oss ut herfra, ville de brukt lang tid bare på å komme seg hit, sier han. 

Vi fortsetter noen hundre meter til oppover, men det tetter seg til og spørsmålet melder seg:

Hva går vi for?

Skal vi gå bare for å gå?

Det er ikke bra å være altfor ivrig, heller? 

Det tas en felles avgjørelse om å snu og heller terpe skiteknikk i bjørkeskogen ved hotellet.

Den tunge, søkkvåte snøen er ikke akkurat verdensmesterføre.

I stedet bruker vi tid på kameratredning og øver oss på å anslå bratthet i terrenget.

Først ved å tippe. 

– Det er viktig å ha et godt øyemål for hvor bratt det er. Et godt tips er derfor å anslå helningen og deretter måle eksakt med kompasset. Så får dere kalibrert skallen, sier han. 

«Det er ikke fordi vi ikke vil ha med gutta, men fordi det blir mer avslappet når det bare er jenter».
Linn Cecilie Mæhlum, frikjører og Ivrig-gründer

Etter endt skidag er det avslappet stemning i hotellstua. På Vatnahalsen er det ikke tv på rommet, men selvbetjening av vafler og kaffe. 

Noen slapper av i stillongsen med beina høyt i sofaen, mens det ennå er en stund til middag. Ullsokker, tøfler, luesveis.

Røde kinn: Check.

– Vi har en ting til felles og det er tur, sier Tone Giercksky (50).

Kristine M. Berg (31) kjøpte seg toppturski i februar.

Deretter meldte hun seg på dette kurset.

– Jeg er mer leken og mindre konkurransemenneske med jenter, uten at jeg kan forklare helt hvorfor. Som nybegynner er det viktig å tørre å drite seg ut, og samtidig tenke at det er gøy. Jeg blir rett og slett mer leken med bare jenter rundt meg, og leiken er jo hele poenget toppturer, i hvert fall for meg, forteller hun.

De har allerede utvekslet kontaktinfo, blitt venner på Facebook og begynt å vurdere turplaner framover.

Ingvild Bolstad Myren (18) er yngste deltaker i jentelaget.

Hun kommer fra Geilo og oppvokst med all slags skisport. Nå bor hun og studerer på Voss.

– Det jeg har lært, er at man kan tjene på å ta litt sjanser. Jeg tok en sjanse da jeg meldte meg på, for jeg var usikker på om jeg turte å dra. Det er tryggere å ha folk rundt seg som deler samme interesse og som ikke presser deg unødvendig. Det jeg liker med frikjøring er å slippe å ha regler for hva som er riktig. Det er mer friheten til å gjøre hva du selv vil, sier Ingvild.

Hun synes at det er inspirerende å være yngst.

– De andre har noen erfaringer jeg ennå ikke har, både om skikjøring og i livet generelt. Jeg ser jo at jeg kan holde på med det en stund, sier hun.

Linn Brakstad (49) er glad for at hun ga blaffen i jentecamp-fordommene og meldte seg på.

Hun har kjent litt på 40-årskrisa, medgir hun. Eller var det femti?

— Drit i alder. I fjor hadde jeg med meg moren min på 70 i bakken. Jeg sa til henne at hvis brekker du benet, så skjer det iallfall på ski. Det gikk helt fint med henne. De damene du møter i fjellet med røde, slitte anorakker er noe av det fineste jeg ser. Slik vil jeg bli, sier Linn.

«Vi har en ting til felles, og det er tur.»

Hun kjøpte flunkende nytt randonnee-utstyr som en gave til seg selv i desember i fjor.

– Men ærlig, jeg ble overrasket over hvor dårlig jeg står på nyskia nedover når det er pudderforhold. Det var ganske skuffende, til å ha vært såpass mye på ski. Så veiledningen her var gull for meg. At noen observerte meg i farta og kunne gi meg umiddelbare tips til forbedring, sier hun.

Etter endt kurs har det dessuten brent seg fast ny kunnskap.

– Jeg ble imponert og ganske ydmyk da vi lærte om mengden erfaring og lokalkunnskap som skal til for å være uavhengig og trygg i fjellet. Jeg forstod etter hvert at det å lese snø og terreng er en kunst som man aldri blir helt utlært i, sier Kristine.

– Det er lærerikt å observere erfarne fjellførere, og hvordan de kontinuerlig gjør sine vurderinger. På den måten kjenner jeg meg nok tryggere og samtidig mer ydmyk med innsikten om at de flinkeste også utviser betydelig forsiktighet. At det aldri er feil, sier Linn.

«Som nybegynner er det viktig å tørre å drite seg ut, og samtidig tenke at det er gøy. Jeg blir rett og slett mer leken med bare jenter rundt meg, og leiken er jo hele poenget toppturer, i hvert fall for meg».

Tindevegleder Jørgen Aamot sier at han merker forskjell på gruppa når den består av bare jenter.

– Da er de seg sjøl. Det virker som om terskelen lavere for å benytte anledningen til å stille spørsmålene de ellers ikke ville turt. Det er bra, for det gjør det enklere for meg som skal lære bort, sier han.

– Det er ingen menneskerett å kjøre ned bratte fjellsider på ski. For min del handler det om å skape en trygghet og gi kursdeltakerne kunnskapen som de kan hekte erfaringene sine på, legger han til.

Han har også lagt merke til aldersspredningen på dette kurset.

– Det er et godt spenn. Flinke og ivrige, i 20-50-åra, sier han. 

Ivrig-gjengen arrangerte den første jentecampen i 2015.

Nå rendyrker de kurstilbud innen utforsykling, ski og surf.

Linn Cecilie Mæhlum husker selv hvordan det var da hun startet med utforsykling i Hafjell. 

Det var hun som oftest eneste jente.

Fremdeles er det ofte slik.

– Med helhjelm og den rustningen er det kanskje ikke så rart. Det minner jo mer om motorcross enn sykling. For min del gjorde det ikke noe å være eneste jenta, men jeg merka at det hadde vært fint med flere jenter. Særlig i heisen, for det ble mye prat om sykkeldeler. Nå er ikke jeg noen rødstrømpe, men jeg liker å kunne snakke om alt mulig når jeg er på tur. Jeg tror det blir bedre miljøer av at det er litt balanse, sier hun.

Nå registrer hun at det er mange flere jenter enn det var i både ski, surf og utforsykling.

– Det er ikke bare vår fortjeneste, det er jo ikke så rart, for det er jo så gøy!  

«Det virker som om terskelen er lavere for å benytte anledningen til å stille spørsmålene de ellers ikke ville turt. Det er bra, for det gjør det enklere for meg som skal lære bort».