Alpenes skjulte perler

Om hvordan en feilkjøring kan ble den beste feilen vi noen gang har gjort.

Sist oppdatert: 19. februar 2016 kl 16.09

Paradiski-området byr ofte på eventyr i knedyp puddersnø.

Per-Arne Andersen

Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.

For over 20 år siden var vi en gjeng nordmenn på roadtrip i Alpene. Etter nærmere 20 timers sammenhengende kjøring, begynte vi å bli slitne. Fokuset nådde til slutt det absolutte nullpunktet, og på et tidspunkt kjørte vi feil i et veikryss.

Vi oppdaget ikke feilen før det var for sent, og plutselig befant vi oss på 2000 meters høyde i Les Arcs. Det er den beste feilen vi noen gang har gjort.

Det vi oppdaget da vi kom til Les Arcs overrasket oss. Hvordan kunne et sted vi knapt hadde hørt om, være så bra?

Hvordan kunne et sted som verdensvante nordboere ikke reiser på pakketur til, i det hele tatt finnes?

Vi bestemte oss for å bli der.

Ikke bare den påfølgende dagen eller den kommende uken, men flere uker og flere år. Vi bestemte oss for at dette er vårt sted. Et sted uten norske turister og uten bøttevis av frikjørere som i løpet av noen få formiddagstimer gjør nattens pudder om til kuleløype.

Etter over 20 år i Les Arcs er vi fortsatt ikke mette. Vi har fortsatt mye ugjort og mye uoppdaget, og jeg regner med at vi kommer til å reise hit så lenge beina klarer å bære byrden av våre aldrende kropper.

Lite vet man om fremtiden, men jeg innbiller meg at når jeg en gang skal oppsummeres, bør arbeidstittelen inneholde noe med Les Arcs.

I skrivende stund har jeg akkurat kommet tilbake fra min ørtende tur til Les Arcs.

Som vanlig oppfylte stedet våre drømmer. 20-30 cm nysnø hver dag, og turister fullstendig ute av stand til å gjøre puddersnø om til kuleløyper.

Vi opplevde å gjøre flere nedkjøringer fra topp til bunn, uten at det i mellomtiden ble produsert så mye som ett eneste nytt skispor i puddersnøen. Råere kan det neppe bli.

Sammen med La Plagne utgjør Les Arcs et område som kalles Paradiski. Området ligger i fjellene sør for landsbyen Bourg-St-Maurice midt i Isère-dalen.

Midt i mellom Les Arcs og La Plagne ligger en dal med stedene le Moulin, Peisey og Landry. Et sted med lange skitradisjoner, og heisen som bringer oss opp fra dalbunnen kan neppe være mye yngre enn den norske grunnloven.

Mens vi skrangler oss oppover dalsiden, suser det noe over oss i stor fart. Ved første øyekast ser det ut som en UFO, men det viser seg å være verdens største gondol.

Et hypermoderne toetasjers luftfartøy med romslig plass til 200 personer. Den binder sammen Les Arcs og La Plagne, og gjør dette til verdens største sammenhengende skisystem.

Hvorfor et så omfattende og utviklet skiområde ikke har havnet på menyen til norske turoperatører, har jeg aldri klart å finne noe godt svar på.

Kanskje det er fordi after ski enkelte steder i den franske delen av Alpene, fortsatt blir sett på som et fremmedord.

Paradiski-området domineres derfor av franske familier som ikke er nevneverdig påtrengende når det kommer til storfjellskikjøring utenfor preparerte løyper.

Disse familiene bidrar heller ikke til ukontrollert vekst innen afterski-sektoren.

Riktignok finnes området på turmenyen til enkelte andre nasjoner, som for eksempel England.

Men hvis du kan leve med noen halvfulle engelskmenn som heller ifører seg klovnedrakter enn å snurpe igjen pudderlåsen på jakka, så tror jeg et opphold i Paradiski-området kan bli ganske vellykket.

Lokale helter på jakt etter nattens pudder finnes overalt i Alpene – også i Paradiski-området.

Noen tilreisende frikjørere med nese for det uoppdagede, og en og annen guidet gruppe på jakt etter drømmeopplevelsen vil det også alltid være.

Legger du til en og annen turist på avveie, samt tre nordmenn og noen svensker på årlig pudderjakt – ja, så vil jeg påstå at Paradiski-området er oppsummert.

Fjellsider som det kreves litt innsats for å nå og litt ferdigheter for å kjøre, får ofte ligge i fred for masseturismen.

I Paradiski-området har tilfeldighetene gjort at det nettopp er disse fjellsidene som også ligger utilgjengelig for den verste fienden av alle – nemlig den pudderdestruktive vinden.

Selv flere uker etter siste snøfall, kan uberørte fjellsider ligge og vente. Et privilegium av de sjeldne, og et faktum jeg med blandede følelser skriver hjem om. Jeg håper min trang til å formidle dette, ikke fører til en eksplosjonsartet utvikling av nye kuleløyper.

Men skulle du la trender og pakketurister seile sin egen sjø, trosse mine advarsler og heller legge turen til en av Alpenes bakevjer, er det noen turer og navn du bør merke deg.