Jeg har akkurat gått Oslo-Trondheim til fots for å sette skogvern på dagsorden og underveis har jeg møtt veldig mange mennesker som er bekymra for at skogene deres forsvinner.
Soppskogen, blåbærskogen og nærskogen de går tur i forsvinner i flatehogst og folk er fortvila. Det har fått meg til å tenke litt på nettopp det. Hvorfor er jeg så glad i skog? Hva er egentlig andre folks forhold til skogen? Eller har dere alle det akkurat sånn som jeg?
Naturfilmskaper Arne Nævra utfordra meg på nettopp dette da han laget skogepisoden av «Min natur» for NRK.
Tidligere har jeg mest snakka om antall utrydningstrua arter, mengde gammelskog og antall kvadratkilometer med freda skog. Mest tall og fakta, lite om opplevelsene i skogen og gleden ved å være i naturen.
Mens Arne ba meg ta han med til mine «jordbærsteder» på hjemstedet, mine favorittsteder i skogen. Problemet var bare at de er jo flatehogd og ødelagt. Skogene jeg lekte i som barn og skogene jeg gikk tur med bestemor i er flatehogd og planta til med gran. De er borte. Jeg finner ikke igjen stiene en gang.
I tillegg maste Arne på om «Hvorfor er du så glad i skogen, Trude?» Da hjalp det ikke å svare at det er i skogen vi har flest utrydningstrua arter og de sliter i mangel på gamle og døde trær fordi skogbruket har flatehogd 75 prosent av skogene og gjort dem om til granplantasjer. Eller at kun 2,4 prosent av skogen er eldre enn 160 år og at Norge bryter internasjonale forpliktelser fordi vi kun har verna 3 prosent av skogen. Arne ville høre om opplevelsene og følelsene mine. Det ble en utfordring for den realistiske skogbiologen som gjennom skogjobbinga i Natur og Ungdom har vokst opp med skognæringas krav om at det kun er fakta og tall om biologisk mangfold som gjelder om det skal tas miljøhensyn.
Som miljøsjefen i Viken skog sa en gang da jeg prøvde å få dem til å stoppe hogst av skogen bak barndomshjemmet mitt, «Vi kan ikke stoppe hogsten bare fordi det er barndomsskogen til Trude Myhre! Dessuten vokser den jo opp igjen!». Det at skogen var kartlagt verdifull fordi den var gammel og hadde utrydningstrua arter og dermed i følge skogsertifiseringen skulle stå i fred hjalp heller ikke.
Tømmeret ble solgt med miljøstempel likevel. Det er frustrerende når verken fakta eller følelser redder skogen. Men kanskje det er nettopp opplevelsene og følelsene som må fram for at folk og politikere skal kreve mer skogvern og miljøhensyn i skogbruket?
«Det er rart å tenkte på at 28. november 1946 demonstrerte mer enn 30.000 mennesker mot utbygging av strømmaster gjennom nærskogen sin Oslomarka».
Underveis i filminnspillingen forstod jeg mer av de opplevelsene jeg hadde som barn, da skogene som jeg trodde kom til å være der for evig plutselig var flatehogd.
Jeg vokste opp i den lille bygda Høyjord midt i Vestfold. Omgitt av skog og gamle trær rundt barndomshjemmet og med et miljøengasjement som på en eller annen måte bare sitter i ryggmargen, er det kanskje ikke så rart at jeg tidlig ble aktiv i Natur og Ungdom og at skogvern ble min hjertesak. Etter at «Min natur» gikk på TV har jeg fått vanvittig mange henvendelser fra folk som enten har mistet sin skog og kjenner på sorgen over stedstapet, eller som er frustrert og bekymra for at skogen de er så glad i holder på å bli ødelagt av utbygging eller flatehogst. Det er overveldende og jeg har dårlig samvittighet for å ikke klare å hjelpe alle.
Regelverket for miljøhensyn i skogen er elendig. Det er så dårlig og kontrollen er så liten at ingen av miljøorganisasjonene stiller seg bak skogsertifiseringen, men heller krever et nytt og bedre regelverk. Samtidig er det å skulle ta vare på skog bare for menneskers skyld noe som får debattklimaet til å koke, som debatten om Eventyrskogene i Oslomarka, der man diskuterte vern for friluftsformål og frontene stod steilt.
Dette står i grell kontrast til den ufattelige mengden vitenskapelige artikler som beskriver hvordan nærhet til skogen er godt for helsa (både fysisk og psykisk) som har dukka opp de siste åra.
I USA har forskerne funnet ut at folk faktisk dør etterhvert som asketrærne dør av askesyken. Jeg kjenner selv folk som ligger våkne om natta i frustrasjon over at verneverdig gammelskog hogges uten vi klarer å få stoppet det. Våkenetter er som kjent ikke så sunt.
«Samtidig som vi får flere trær fordi skoggrensa strekker seg oppover, plantasjeskogene vokser og kulturlandskapet gror igjen, er kun 2,4 prosent av skogen vår eldre enn 160 år. Det tallet er ekstremt lite og viser hvor utrolig viktig det er å redde resten.»
Det er rart å tenkte på at 28. november 1946 demonstrerte mer enn 30.000 mennesker mot utbygging av strømmaster gjennom nærskogen sin Oslomarka.
Ifølge Aftenposten tok demonstrasjonstoget 44 minutter å passere. Og det var nok ikke fordi demonstrantene gikk sakte, for disse folka var sinte! Denne demonstrasjonen som i ettertid er blitt karakterisert som den største demonstrasjonen i Norge. Samtidig hogges nå de siste restene av den norske gammelskogen, nesten uten protester. Hva kan det komme av? Er det rett og slett fordi hvermannsen ikke lenger vet hva en skog er? Eller har opplevd en ordentlig gammel naturskog? En eventyrskog med gamle trær, døde trær som står og liggende døde trær i alle former og fasonger?
Er du vokst opp med bare kjedelige plantefelt med gran uten fuglesang og dyreliv er det kanskje ikke så rart. Og når WWF gråter ved hogstmaskinen kan skogbruket trøste med at: «Vi har aldri hatt mer skog, det gror igjen overalt og vi hogger mindre enn tilveksten. I tillegg har vi skogsertifisering som sikrer at alt tømmer i Norge hogges bærekraftig og miljøstemples.»
Da er det kanskje ikke rart at mannen i gata ikke setter i gang store demonstrasjoner når det hogges gammelskog i Krødsherad? Problemet er bare at mens det vokser i plantasjeskogen og gror igjen i kulturlandskapet, er det i de siste restene av gammelskogen hogsten skjer. Når vi klarer å slå hull på de alternative fakta fra skogsida er jeg sikker på at vi får med oss politkere på å redde skogen.
Vi får en høyere skoggrense og mye tyder på at vi står midt inne i klimaendringene. Kulturlandskapet mange steder gror igjen fordi landbruket har endra seg og beiteressursene ikke holdes i hevd. Men samtidig som vi får flere trær fordi skoggrensa strekker seg oppover, plantasjeskogene vokser og kulturlandskapet gror igjen, er kun 2,4 prosent av skogen vår eldre enn 160 år. Det tallet er ekstremt lite og viser hvor utrolig viktig det er å redde resten.
Jeg tror heldigvis ikke vi er så langt unna. På meg virker det som vi nå er i starten av en bølge av skoginteresse.
Ifølge forlaget Cappelen Damm Trærne lå boka «Trærnes hemmelige liv» at Peter Wollehben 31 uker på bestselgerlista da den kom ut på norsk.
Jeg spør Linda Aagnes i forlaget som svarer at «vi opplever generelt en stor interesse for det nære som natur, skog, trær og det som vokser og gror og som man kan dyrke og lage selv».
En tur innom bokhandelen Tronsmo i Oslo vitner om det samme, for en skogbiolog og naturelsker er det en fryd å se utvalget av bøker skog, natur, leve ute, finne mat ute, å gå. Det samme ser jeg på Facebook, med gruppene Skogsfolket, Vi som elsker skogen, Skognettverket, Grisehogst og mange flere for oss som er over gjennomsnittet glad i skog og trær. Og det er jo ikke så rart!
Skogen er «soothing» etter en stressende arbeidsdag, krangel med kjæresten eller lang tid med nesa nedi sosiale medier.
Og skogen er spennende.
Det skal ikke mye til av skogkunnskap før man får litt Amazonas-følelse også her hjemme.
Som Christian Steel i Sabima så fint sier det i Ekko på P2 om utrydningstrua sopper i den norske skogen som kan gi oss den neste antibiotikaen eller løsningen på kreftgåta; «Det er mye mer liv i et dødt tre enn i et levende. Og dette har mange ikke opplevd og kanskje derfor ikke forstår verdien av». Få vet at treet barlind bidrar som kreftmedisin og mange av våre skoglige trær og planter i århundrer er brukt i folkemedisin og at vi etterhvert får bekreftet virkningene vitenskapelig. For de aller fleste er det også en nyhet at den norske skogen har mer lagra karbon per kvadratmeter enn den tropiske skogen har, og at det er trærnes soppkompiser i bakken som sørger for at trærne er fantastiske karbonfangst- og lagringsmaskiner.
Mange så filmen Avatar og trær som kommuniserer gjennom et «internett» under bakken, og «Mother trees» som sender matpakker til unge treplanter – det høres kanskje ut som en scene fra en science fiction-film.
Men det er faktisk virkelig, skriver professor i skogøkologi Anne Sverdrup Thygeson på NRK Ytring. Verdt å bevare altså.
INTERESSANT?
For et par år siden tok jeg mot til meg og gikk en runde i den ødelagte barndomsskogen.
Jeg hadde med dattera til søstera mi, lille Mia på 4 år. Vi kravla oss over hogstavfallet og talte årringer på stubbene som stod igjen på hogstflata, der vi fant trær som hadde blitt 120 år, 130 år og 140 år før de ble hogd.
Og så snakket vi om alder på trær og hva en skog er. Det gikk et lys opp for den stakkars ungen når hun forstod at skogen ikke kommer til å vokse opp igjen verken i min eller hennes levetid. Kanskje først når hennes barn er voksne vil det være en ordentlig skog der igjen og barna deres kan ha de samme opplevelsene der som jeg hadde da jeg var barn.
I forrige uke la regjeringen fram statsbudsjettet for 2018 der de foreslår massive kutt i naturvern. Miljøminister Vidar Helgesen la Stortingets vedtak om 10 prosent skogvern til grunn, men likevel er skogvernbudsjettet kuttet med 50 millioner kroner. Det er dramatisk for de utrydningstrua artene som er avhengig av de siste restene av norsk naturskog for å overleve. Og ikke minst et dårlig signal til alle de norske skogeiere som frivillig tilbyr skogen sin til vern. Samtidig er det overraskende, fordi dette budsjettet skulle vise hvordan regjeringen følger opp Stortingets vedtak om 10 prosent.
Gjennom å kutte dramatisk i budsjettet, viser miljøminister Helgesen at han overlater til Venstre og Krf å redde de siste restene av norsk gammelskog. Jeg krysser fingrene for at Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide går langt for skogen ved å kreve en årlig norsk skogvernmilliard, på samme måte som vi bruker tre milliarder årlig til tropisk regnskogsvern.
«Det er frustrerende når verken fakta eller følelser redder skogen. Men kanskje det er nettopp opplevelsene og følelsene som må fram for at folk og politikere skal kreve mer skogvern og miljøhensyn i skogbruket?»
Trude Myhre
Trude Myhre er skogbiolog i WWF Norge. Les også intervju med Trude.
