Flere og flere har fått øynene opp for myras unike egenskaper, og særlig dens enorme karbonlager.
Punktering av myrer, eksempelvis gjennom deponering og drenering, medfører at myra mister vanninnholdet sitt og kontakt med luft gjør at det organiske innholdet brytes raskere ned. Det er i denne prosessen at kjenningen CO2 oppstår.
Det blir et problem når vi stadig ønsker å bygge ned urørt natur, som for eksempel å bygge ny veg, flere kraftverk eller nye hyttefelt.
Noen aktører har funnet en tilsynelatende genial løsning på dette: vi fjerner ikke myra, vi bare bygger oppå den! På Kringelormmyra sør for Mosjøen bygges det ny E6-trasé hvor myra er presset sammen til det halve og dermed «hermetisert».
På riksveg 4 på Hadeland benyttet kalksementpeling for å kunne bygge veg på myra.
I sum får utbygger bygd, myra forblir, og ingen klimagassutslipp kommer på avveie. Eller?
Myra er som all annen natur kompleks, og dens karbonkretsløp rommer flere klimagasser enn CO2. Den produserer også metan (CH4), en klimagass som er 28 ganger (!) mer potent enn karbondioksid (CO2). Metanet dannes under anaerobe forhold (uten luft). Noe transporteres til atmosfæren, men ikke alt. En del metan oksideres i vannsjiktet eller blir spist av metanspisende mikrobesamfunn i toppsjiktet av myra. Faktisk kan opptil 90 % av metanet som blir dannet spises opp av disse metanspiserne. Les om torvmosens hemmelige egenskaper.
Siden metan er en sterkere, men kortlevd klimagass, vil utslipp av denne i vesentlig større grad påvirke vår vei mot et lavutslippssamfunn, som Norge har forpliktet seg til innen 2050 i vår klimalov.
Så hva skjer når myra presses sammen og/eller blir tildekt?
Vil metanspiserne overleve under andre forhold uten levende vegetasjon i toppsjiktet?
Vil metanet oksidere i vannsjiktet som før?
Eller kan det være at vegen som skulle kutte klimagassutslipp har i realiteten skapt en klimabombe?
Det har ikke jeg svaret på, men det vet heller ikke utbyggerne. Dersom det er undersøkt gjennom feltarbeid er det i så fall svært innovativ forskning som må deles med flere.
Myr er en svært utsatt arealtype i Norge.
Nedbygging og nydyrking av myr fører til store utslipp av CO2.
Myrområder har tradisjonelt sett har blitt sett på som «vannsyke» eller unyttige arealer.
Med disse nye utbyggingsmetodene kan mesteparten av karbonet i myra bli lagret, for en stund. Men det resulterende samlede utslippet fra klimagassene CO2, CH4 og N2O vet vi lite om. Hvis vi er åpne om dette, og inviterer forskere til å delta i slike prosjekt, kan vi kanskje finne svaret sammen. Inntil videre er det beste, sikreste, og eneste, klimatiltaket på myr å la den være.
Jeg heier på teknologiutvikling og innovasjon, og syns det er oppløftende at utbyggere har et indre driv til å redusere klimagassutslipp.
Men tiltakene må kunne støttes opp med dokumentasjon og forskning slik at klimatiltakene blir nettopp det de skal være: Tiltak som reduserer klimagassutslipp.
Til slutt et stort vink til alle de andre egenskapene til myra, som flomdemper, vannrenser, habitat og sjelefred for en turgåer.
Dette skjermes heller ikke, ei om vegen går gjennom eller over myra.
Vegard Ulvan er miljørådgiver i Rambøll. Vil du bidra til debatten eller skrive en kronikk? Send e-post til redaksjon@utemagasinet.no.
