TOBIAS THORLEIFSSON
Polarfarer, historiker og samfunnsviter. Leder for New Land-ekspedisjonen på Ellesmere-øya i 2013.
Debattene om motorisert ferdsel i utmark og utbygging av vindkraft i norsk natur har vært dominerende blant miljø og friluftsinteresserte gjennom det siste året.
Den Norske Turistforening har engasjert seg med tyngde i begge sakene. En av våre fremste naturkjennere, Arne Nævra, har utalt at de 75 planlagte vindturbinene på Sleneset i Nordland vil være blasfemi.
Hvis turbinene blir bygget vil det være «en katastrofe for Helgelandskysten», sa Nevra til NRK Nordland 27. januar i år. Kan en utbygging av vindturbiner på Sleneset likevel være et riktig tiltak for å bevare norsk natur?
Jeg har gjennom to tiår vært overbevist om hvor avgjørende vern av naturen er. De siste årene har jeg likevel blitt overbevist om at den desidert største utfordringen vi står ovenfor i dag er klimaendringene. For å kunne verne om norsk natur i framtiden, holder det ikke lenger å bare tenke naturvern. Det er en sentral forskjell på de to overnevnte debattene. Motorisert ferdsel i utmark er en dårlig ide både i forhold til jordens klima, til naturvernet og det vi kan kalle den nøysomme norske frilufstradisjonen. Når det gjelder utbygging av vindmøller bør debatten være mer nyansert. Vindmøller er et viktig ledd i løsningen på de globale klimautfordringene, og vi må tørre å ta en del smertefulle prioriteringer. Vindmøller på Sleneset er på ingen måte det opplagte og entydige svaret. Vi må være helt sikre på at en beslutning om utbygging fattes på riktig grunnlag.
Naturen må ikke raseres for å øke energibruken, men for at tiltaket faktisk vil monne i forhold til de utslippene vi nordmenn står ansvarlige for. Naturvernet må fortsatt veie tungt der vi har muligheter til å finne andre, bedre og mer effektive løsninger. Men i dag, og i økende grad i framtiden, må vi evne å ta beslutninger både med tanke på vern og jordens klima samtidig.
Når det gjelder utbygging av vindmøller bør debatten være mer nyansert. Vindmøller er et viktig ledd i løsningen på de globale klimautfordringene, og vi må tørre å ta en del smertefulle prioriteringer.
Klassisk naturvern har et sterkt fundament i den norske friluftstradisjonen. Med rette har det blitt argumentert av scooter og heliski-motstanderne at noe av det mest unike vi kan oppleve og tilby utenlandske turister, er stillheten i norsk natur. Stillheten er en del av den særnorske friluftskulturen, eksemplifisert og framdrevet av Fridtjof Nansen, på ski over vidda, med litt melk og en frossen appelsin som niste. Det er alene i stillheten vi kommuniserer med naturen, eller som Nansen selv sa det i boka Eventyrlyst:
«Det som skulle gi oss erstatning og føre oss tilbake til en mere menneskelig tilværelse er og blir nu engang det enkle liv i naturen, skog og mark og fjell, på de store vidder, i den store ensomhet, hvor helt nye og større tanker strømmer inn på en og setter merker som ikke så hurtig utviskes igjen.…Se, i ødemarkene… der er det personlighetene formes».
Siden vi opprettet Rondane nasjonalpark i 1962 har Norge vernet store områder mot direkte menneskelig påvirkning. Utfordringen vi møter i dag er at vern er utilstrekkelig for å beskytte «ødemark» her i Norge, og i jordens siste «uberørte villmarker» mot indirekte menneskelig påvirkning, menneskeskapte klimaendringer.
Våren 2013 gjennomførte jeg en 65 dagers ekspedisjon i Otto Sverdrups fotspor på Ellesmere-øya i arktiske Canada. Vi reiste igjennom noen av de mest dyrerike områdene i Arktis og hadde unike møter med ulveflokker, isbjørn, moskus og polarhare. I 1929 i en rapport til kanadiske myndigheter skriver Sverdrup om området: «Det vil være riktig å betegne disse områdene som de naturlige arktiske zoologiske hager som har unnsluppet menneskehetens destruktive hender.» Selv om vi opplevde deler av Sverdrups idyll på Ellesmere, har mye forandret seg siden 1902. I dag er kanadisk Arktis ett av de stedene på jorden hvor oppvarmingen er sterkest. Et nyere forskningsprosjekt ledet av Gilford Miller ved Universitetet i Colorado, Boulder, viser at denne delen av Arktis ikke har vært varmere siden Eem-perioden for 120.000 år siden.
Den gang var polhavet tilnærmet isfritt, det grønlandske isdekket var delt i to og verdenshavene var om lag fire meter høyere enn i dag. I Norge strakk eikeskogene og østersbankene seg nord til Bergen og Fjøsanger. Under Eem-perioden var klimaendringene naturlige og saktegående. Økosystemene kunne tilpasse seg endringene over tid og uten forstyrrelser fra sju milliarder mennesker og dagens enorme menneskeskapte areal endringer.
Temperaturstigningen i Arktis i dag skjer i et tempo som ligger langt over det naturlige svingninger på lange og korte tidsskalaer skulle tilsi. Tilpasningsmuligheten for jordens økosystemer er derfor sterkt truet av kombinasjonen av våre utslipp og inngrep.
Under vårens tur på Ellesmere-øya tok det godt over 40 dager på ski før vi møtte den første flerårsisen. Denne type is som er fra 2-7 år gammel har i dramatiske vendinger blitt redusert i takt med smelterekordene på polhavet de siste tiårene. Mye av vår tur ble derfor gjennomført på førsteårsis som gir god framkommelighet men som også er svært saltholdig. Vi måtte ofte i land for å finne god snø som kunne smeltes til drikkevann. Flerårsisen, eller «kokisen» som Sverdrup kalte den, er lite saltholdig og de øverste lagene kan hugges av og smeltes om til nydelig drikkevann. Overgangen fra at flerårsis til førsteårsis på polhavet er et signal om at vi kanskje kan være på vei fra et permanent til et sesongbasert isdekke. Fortsetter dagens trend i september måned, kan vi oppleve et tilnærmet isfritt polhav allerede i 2030.
«Overgangen fra at flerårsis til førsteårsis på polhavet er et signal om at vi kanskje kan være på vei fra et permanent til et sesongbasert isdekke. Fortsetter dagens trend i september måned, kan vi oppleve et tilnærmet isfritt polhav allerede i 2030.»
Det er også underkommunisert at det arktiske snødekket på land i mai og spesielt juni har en sterkt nedadgående trend. I et studie publisert i Geophysical Research Letters i 2012, viser at juni-snødekket i deler av Arktis har blitt redusert med 17, 6 prosent per tiår sammenliknet med 1979-2000-gjennomsnittet. Ved slutten av turen fikk vi store problemer med å bevege oss over land. Snødekket forsvant i rekordfart og som de fleste vet gir ikke gjørme spesielt god glid. Det sammenhengende bildet av endringene i Arktis er dramatisk. Ett av de store spørsmålene som diskuteres i klimaforskningen for øyeblikket er i hvilken grad tapet av is og snø i nord påvirker jetstrømmene og været vi føler på kroppen lengre syd på den nordlige halvkule. En rekke ledende klimaforskere som Jennifer Francis ved Rutger-universitetet hevder at endringene i nord påvirker jetstrømmene og slik kan forklare ekstremvær i USA og i Europa. Selv om det er mye usikkerhet rundt et varmere polhavs påvirkning av jetstrømmene frontes også dette synet av ledende klimaforskere i Norge. Norsk Polarinstitutts forskningsdirektør Nalan Koc sa til Aftenposten 28. november 2012 at: «Når havet blir varmere, påvirker det luftens temperatur, og det fører til press på den ellers så stabile, sirkumpolare jetstrømmen. Dermed kan sterk kulde og mye snø komme svært overraskende langt sørover.» Mye forskning gjenstår men fronten av klimaforskningsfeltet antyder at den raske temperaturøkningen i Arktis har ytterst relevante konsekvenser for både økosystemene og vi mennesker som bor lengre sør på den nordlige halvkule.
Norge, som ett av jordens mest velstående land, bør ha gode forutsetninger for å tilpasse seg et klima i hurtig endring. På grunn av landheving er havnivåøkning stort sett håndterlig. Kommer vi langt nok opp i fjellet vil det i all overskuelig framtid være snø. Likevel byr klimaendringene allerede på store utfordringer for norsk infrastruktur. De siste 100 år har nedbørsmengden i Norge økt med nesten 20 prosent. Flom, ras og skred er en naturlig konsekvens. Kostnadene av denne utviklingen beløper seg til flere hundre millioner kroner årlig.
Tilpasning kan være en håndterlig utfordring for oss mennesker, men for lemenet i fjellet i Sør-Norge er det ikke like enkelt. Professor Nils Christian Stenseth publiserte i 2008 en verdenskjent artikkel i magasinet Nature, som for første gang beviste en klar sammenheng mellom frafallet av regelmessige lemenår i fjellet med et klima i endring. Lemenårene er som kjent den store motoren i fjellets økosystem. Arter som fjellrev og snøugle er avhengige av regelmessige lemen år for å opprettholde bestanden. Stenseth identifiserer en av de viktigste forutsetningene for at et lemenår skal oppstå: Snøen som faller om høsten og vinteren må være tørr. Det må, med andre ord, være kaldt. Slik kan lemenene enkelt finne mat under snøen. Med god næringstilgang blir det god reproduksjon. Siden den siste ordentlige lementoppåret i 1994 har milde vintre som har produsert isslag over vegetasjonen gjort at den forutsigbare lemensyklusen har uteblitt. Som i 2011 har det vært topper men disse har ofte vært lokalt begrenset. Felles for årene etter 1994 er varmere vintre (med unntak av 2009-10). Funnene til Stenseth viser at lokalt vern ikke vil være tilstrekkelig for å bevare balansen i økosystemet i fjellet i Sør-Norge. Lemensyklusens framtid kan være avhengig av vår evne til å omlegge måten vi bruker energi på.
Mitt favorittområde i det norske fjellet er Finse med tilhørende områder. I 1994 jobbet jeg som gårdsgutt og vaffelselger på Fagernut Vokterbolig. Dette året var det som kjent flere lemen enn syklister på Rallarvegen. På kveldstid, når syklistene var borte, fikk jeg over tid også nærkontakt med en fjellrevtispe og hennes unger. Dette viste seg å være en av de siste ynglinger i Finse området før reven forsvant mot slutten av 1990 tallet. Etter utsetting av fjellrev fra avlsstasjonen på Oppdal ble det ifølge NINA i 2013 registrert fire ynglinger med opp mot 15 valper i dette området. Utsettingen av rev på Finse har som i andre fjellområder vært en suksess. Usikkerheten er likevel om den viktige og forutsigbare lemensyklusen vil vende tilbake. I dag er en rekke fôrstasjoner for reven plassert ut i fjellet. Lementoppene blir simulert med ekstra fôring. Vi bør gjøre alt vi makter for å sikre fjellrevens framtid i Finseområdet. Likevel er det muligens en grense for hvor lenge vi kan fore en art i et økosystem som kanskje ikke lengre støtter opp under artens naturlige livsbetingelser.
«Sleneset er for meg en av de vanskeligste problemstillingene vi står ovenfor, og dessverre ikke den eneste.»
Vi får en annen stillhet enn den vi ønsker å beskytte mot helikoptre og snøscootere. Klimaendringene har en ytterst relevant betydning for den naturen vi elsker å utføre vårt friluftsliv. Vi må ha klimatiltak som monner, og da vil vi i årene som kommer stå ovenfor en rekke vanskelige valg som vil kunne utfordre det klassiske naturvernet. Målet vårt må være å finne den riktige balansen mellom vern og klimatiltak. Sleneset er for meg en av de vanskeligste problemstillingene vi står ovenfor, og dessverre ikke den eneste. Det vi ikke har råd til er å ignorere klimautfordringen i naturvernets navn.
