Naturfotograf Arne Nævra og Torgeir Beck Lande får Helge Ingstad-prisen

Det er august, men været minner ikke om sommer på 71 grader nord. Havet dundrer hvileløst inn i klippene ved Gjesværstappan, Norges nordligste fuglefjell. To skikkelser klorer seg i posisjon. Planen er satt. Arne skal filme fra toppen av det bratte fuglefjellet, mens Torgeir har blitt sluppet av ved bunnen av klippene med båt. Med seg har han flere titalls kilo fotoutstyr og telt. Det kan ta dager å få rette bildemateriale i de bratte fjellveggene hvor hundretusener av sjøfugl hekker med Nordishavet som matfat rett utenfor.

Les også: Trailertid: Millom Bakkar og Berg

Det er ofte umulig å gå i land her ute, og et forsøk på å legge til ved foten av fuglefjellet er dramatisk nok i seg selv. Å oppholde seg her over tid innebærer risiko, men været har vært stabilt den siste tiden og gitt en åpning. Det som skal skildres er et mylder av fugler, en kakafoni som skifter karakter fra time til time, fra dag til dag. Alt mot et teppe av irrgrønne bakker, hengende blomsterhager, hvitkalkede klipper og blåsvarte berg med hvit skumkrans rundt foten. Målet er å vise Ola Nordmann noe han aldri før har sett av norsk natur. Men så endrer ting seg fortere og mer dramatisk enn forventet. Lyssettingen og scenen veksler fra solnedganger i gull og rødt, til blygrå og jagende uværsskyer. Veltende tåketepper kommer inn og bølgene vokser raskt. Vinden når sterk kuling. Plutselig skyller en bølge over hammeren Torgeir skjuler seg bak og treffer det trippelbardunerte teltet han filmer fra. Både telt, Torgeir og utstyr blir vasket lengre inn i steinura. Mens han kommer seg på beina og redder det han kan av fotoutstyr, taes en telefon til kjentmann. Det skal bli verre. Bølgene fortsetter å stige.

 – Jeg sa jeg kunne ventet litt til og sett an om forholdene bedret seg, men redningsmannskapene tok en avgjørelse på det. Og det var en utrolig lettelse da jeg hørte lyden av Sea-King helikopteret i 330 skvadronen, sier Torgeir.

Om ikke hverdagskost, så er dette en dag på jobb for Arne Nævra og Torgeir Beck Lande – to av Norges mest erfarne naturfotografer.

Det er to slitne ansikter som akkurat har ønsket oss velkommen i det røde lille huset, helt i skogkanten av Lierskogen. Furet og værbitt er det lett å tenke – de har jo like mange utedøgn som andre har arbeidsdager. Men burde de ikke smilt fra øre til øre?
Til tross for dramatiske opplevelser, er utetiden deres noe av det mest luksuriøse en menig friluftsmann kan tenke seg. Hvorfor er det ikke bare gøy?
– Kall det heller opplevelsesrikt. Det vi driver med har ingenting med klassisk friluftsliv å gjøre. Det har vi ikke tid til, understreker Arne raskt. Torgeir rister litt oppgitt på hodet.
– Ja, vi er vel enige om at dette er siste gangen vi gjør en så stor produksjon. Det er forferdelig mye jobb som går utover mye annet. Vi har ikke hatt ferie og nesten ikke sett familien på tre år, sier han.

– Det kjennes nesten ut som noen dør og blir født mellom hver gang vi er hjemom en tur. For et liv «ute på tur» er nemlig langt fra hele sannheten for naturfotografene. Selv om det meste av tiden tilbringes ute i villmarken, har det kun blitt et bål og et par sleng med fiskestanga i løpet av de tre siste årene. Mye av grunnen til presset er trange tidsskjemaer og stadig høyere kvalitetskrav. Spesielt når man skal produsere tidenes største satsning på naturfilm i Skandinavia noensinne.

For det er nettopp hva Arne og Torgeir har viet de tre siste årene av livet til. Produksjonen Norske Naturperler sesong 1 ble sendt på NRK i januar og februar 2014. Målet var å bringe usette øyeblikk fra norsk natur inn i landets hjem. Foruten NRK er også Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning med på finansieringen. Norsk Filminstitutt støtter også prosjektet, som samlet har 10 millioner kroner i budsjett.
– Det er veldig viktig for oss at Filminstituttet nå er med på laget. Naturfilm har ikke blitt regnet som film i Norge tidligere, sier Arne.

«Det er forferdelig mye jobb som går utover mye annet. Vi har nesten ikke hatt ferie eller sett familien på tre år.»
– ARNE NÆVRA

Han vet hva han snakker om. Er det noen som har jobbet hardt og lenge for naturfilmsjangeren, så er det Nævra. De siste 30 årene har han en rekke store produksjoner bak seg. Fra både inn- og utland. De fleste naturinteresserte med TV ville nok kjenne igjen stemmen hans uten bilde. Men hva i norsk natur er det vi ikke har sett?
– Vi gir ikke et fullstendig bilde av norsk natur, men vi plukker ut på helt subjektivt grunnlag steder som har spesiell natur, spesielle naturfenomener og et spennende dyreliv. Kanskje er det en hemmelig dal som skjuler et ukjent fenomen, kanskje er det et rykte om gigantiske elgokser som skal bekreftes eller avkreftes. Vi har også filmet ting som aldri er sett før i Norge. Som opptak av hvalross og isbjørn sammen eller plaskende blåhval utenfor Svalbard, sier Nævra.

Det er slutten av september og duoen har kun et opptak som gjenstår. Filming av kronhjort i brunst. Det skal skje i Grytdalen i Sør-Trøndelag. Et eldorado for brølende hjort, men en utfordrende oppgave med meget skye dyr. Tidligere i produksjonsperioden har de to vært helt fra Hvaler i Østfold til nordkysten av Svalbard i jakten på unike øyeblikk.
– Filmingen har faktisk vært mye vanskeligere enn vi trodde. Mye av det vi mente skulle være enkelt, som filming av lundefugl, var sjokkerende vanskelig, sier Torgeir.

«Filmingen har faktisk vært mye vanskeligere enn vi trodde. Mye av det vi mente skulle være enkelt, som filming av lundefugl, var sjokkerende vanskelig.»
– TORGEIR BECK LANDE

Problemene har ofte dukket opp i forbindelse med opptaksutstyr og spesialteknikker kombinert med skye dyr. Teknikker som kreves for å gi det publikum forventer av moderne naturfilm. Kraner og dollyer, minikameraer, undervannskameraer, fjernstyrte enheter som modellhelikopter og fly har blitt brukt flittig. Bare gyrostabiliserte luftbilder fra helikopter har svelget en million kroner av budsjettet.
– Raskere klipp, spissere historier, flere og sterkere emosjonelle bilder er noen av utfordringene i dagens naturfilming. Man har hjelp av mye nytt og bra utstyr, men det byr også på utfordringer. Lundefuglen kan eksempelvis gå fra avkommene sine og ikke komme tilbake om vi setter et kamera rett ved et rede. Vi er ambassadører av naturen og det er ofte vanskelig å finne skjæringspunktet i forhold til god filming og overtramp på bekostning av naturen, sier Arne.

Norske dyr er også noe av det vanskeligste det går an å filme. Jakttrykket i Norge gjør blant annet sitt til at det blir veldig krevende å nærme seg dyra - og ikke minst skildre atferden deres. De to jobber ikke i Afrikas nasjonalparker, hvor dyrene er vandt med mennesker. Og juks med filming av dyr i fangenskap, er ikke noe tema for de to puritanerne.
– Mye av det man ser på storslagne serier fra BBC og andre produsenter er ikke filmet i ville omgivelser, men under kontrollerte forhold og i hegn. Opptakene er ikke rene. Det er nesten som doping i idretten. Det virker rent hele veien til man blir tatt for å seile under falskt flagg, forklarer Nævra. Selv har de skrevet et story board og vært tro til ideen sin. De har lett og funnet individer som de kan orientere og følge over lengre tid. Om de har fulgt reinsdyr på Hardangervidda, har strupeskjegg og gevir vært «fingeravtrykk» for å filme rette dyret.

Les også: Trailertid: Zig Zag

På Helgelandskysten klekker havørnen i reir på bakken. Her har de brukt et radiostyrt «ørnekamera» som plasseres ved redet kombinert med ventetid. Mye ventetid.
– Selv var vi en kilometer unna da filmingen ble satt i gang. Ørnen er utrolig var og uten teknikken kunne vi ikke fått mange av scenene på film. Det betyr likevel ikke at vi bare sitter i en campingstol og trykker på en knapp. Forberedelsene tar utrolig lang tid og vi må hele tiden overvåke individene for å få filmet det vi ønsker. Vi skal fortsatt ha rett utsnitt, riktig eksponering og nærhet til kameraet når opptaket starter. Det er langt fra lett, sier Torgeir.

Klassisk naturfilming er likevel ryggraden i Norske Naturperler. 10 prosent av ferdig materiale er ifølge fotografene filmet med ny teknikk. Men klassisk naturfilming kan også være et lite helvete i seg selv. Spesielt for ryggen. De to lager som oftest en basecamp i området hvor de skal filme, og transporterer inn 200 kilo utstyr. Derfra går de ut på dagsturer for å finne dyra. 40 kilo utstyr i sekken regner de som lett bæring. Mye av tiden går med på å finne steder der de tror dyra kommer, for så å vente.

– Mennesker er ikke laget for å snike, så det er ofte måten vi må gjøre det på. Vi har heller ikke fått noe gratis under denne innspillingen. I 2011 og 2012 ble vi i tillegg kjeppjaget av været i hele landet. 2013 har vært bedre værmessig, sier Arne.

Han har satt seg bak mikrofonen og ser på et dusin skjermer samtidig. Redigering er naturligvis også en stor del av arbeidet for de som gjør alt selv. Noen eksterne fotografer har gjort mindre deler av utearbeidet, men prosessen med å sy alt sammen kan ingen andre kludre til. Vi får se noe av det ferdig redigerte materialet. Play-knappen trykkes og en elgokse av det virkelig grove kaliberet siger gjennom mystisk tåke et sted på vidda. Fortellerstemmen referer til Mikkjel Fønhus. «På Kloppmyrhøgda, ytterst i Redalen, står en elgokse. Det er ikke noe levende dyr som står der; det er en gjenganger fra utdødde dyreslekter, en dyreånd fra de evige jaktmarker.» Det er fangende fra første øyeblikk. Dyr, fakta og dramaturgi får en til å lene seg fremover i kontorstolen. Neste scene viser en havørn filmet med 1600 bilder i sekundet. Vi ser hvordan den rydder reiret for avfall på et nanosekund i det den letter. Noe menneskeøyet aldri kunne fanget opp på egenhånd. Alt i perfekt lys og eksponering.

Det er både forståelig at tre års intenst arbeid ble en TV-suksess, og svært velfortjent at Arne Nævra har blitt tildelt Helge Ingstad-prisen 2014. 

Se også: Oversikt over alle tv- seriene til Fri Flyt