Om å ta leken på alvor

Det er så virkelig. Og ikke bare er det virkelig, det er selve Virkeligheten.

Samtidig betyr lekenhet for meg – paradoksalt nok – å innse at ikke alt er livsviktig. 

Jeg må ha distanse til saker og ting: meg selv, treningen og konkurransene, det som er arbeidet mitt, jeg må betrakte det som en lek.

Der og da er leken det eneste som betyr noe. Jeg tenker overhodet ikke på at det finnes noen annen virkelighet, og i det store bildet er kanskje ikke dette viktig i det hele tatt.

Lekenhet er noe vakkert og veldig alvorlig.

Slik har min tilnærming til løping alltid vært: en enkel, nysgjerrig og leken innstilling til løpeturen, og samtidig gå hundre prosent inn for den, uten å tenke på omgivelsene.

Når jeg på denne måten, klarer å beholde leken i det jeg gjør, føles det som jeg har lykkes.

Uten lekenhet i løpingen hadde jeg ikke kommet dit jeg er i dag. Jeg hadde ikke elsket løpingen like høyt, og ikke hadde jeg tatt vare på den lekne følelsen.

Iblant spurter jeg det raskeste jeg kan, fordi akkurat denne strekningen ser så sinnssykt fin ut, og fordi det kan være morsomt å spurte. Særlig om man er flere. Eller jeg tar den ekstra runden, bare fordi den ser så utrolig spennende ut der borte, eller på grunn av utsikten jeg tror jeg kan få om jeg kommer meg bort dit.

Hvis fokuset kun skulle ligge på prestasjonen og hver eneste treningsøkt var planlagt ned til minste detalj, og hvis hver eneste kilometer skulle løpes på et eksakt tidspunkt, ville ikke treningen friste meg.

Trening må simpelthen være noe lystbetont, noe vi vil tilbake til. Ikke noe vi må registrere, for så å puste ut og vente på neste treningsøkt.

«Jeg springer fordi jeg vil springe i morgen også». 

For noen år siden kunne jeg iblant få en følelse av at det jeg gjør ikke er ekte, fordi jeg verdsetter hver eneste treningsøkt og gjør hver økt til noe eget. Som om det skulle være mer ekte om jeg fulgte en nøye organisert treningsplan!

Som om friheten skulle gjøre det mindre seriøst. Slike tanker hadde jeg i begynnelsen av karrieren, men nå vet jeg at friheten tvert om er en forutsetning. Å være åpen for å gjøre endringer i øktene, for at de skal være givende. 

Vi har alle våre ulike drivkrefter. Min drivkraft har aldri vært å bli best i min sport. Min drivkraft har vært å verdsette hverdagen.

Dette har – særlig de siste årene – betydd å ta ansvar for at løpingen gir meg frihet. Først da kan drivkraften få fram den beste versjonen av meg selv som toppidrettsutøver.

Lekenheten kommer særlig til uttrykk når jeg er avslappet og trygg. Når jeg er sikker i min sak.

Om sommeren har løpingen førsteprioritet, da kan jeg leke.

Jeg vet at jeg gjør mitt beste, og jeg prøver å ha det så trivelig som mulig.

Å kunne sette pris på det jeg gjør, og leve meg inn i det fullt og helt – det er lek for meg.

Bok

Emelie Forsberg er blant våre mest profilerte og beste fjelløpere. Teksten er et utdrag fra boka Sky Runner, som kommer på norsk hos Fri Flyt Forlag denne våren.